Ulv

Ulven har det største naturlige utbredelsesområdet av alle pattedyr, noe som forklarer artens store geografiske variasjon i utseende og adferd. Pelsen er vanligvis grå, men kan variere fra nesten helt hvit i arktiske strøk til rødlig, brun eller svart. Den skandinaviske ulven har gulgrå, ofte gråflekket rygg med svarte dekkhår over skuldrene og i haletippen. Buken er lys og de lange beina lyst grå. Et annet typisk skandinavisk trekk er en smal, 10 cm lang svart stripe på forsiden av forbeina. Kroppen er 1-1,5 m lang, og den fyldige halen kan måle opp til 50 cm. Vekten varier sterkt fra 25-80 kilo, med generelt økende vekt fra sør til nord i utbredelsesområdet. Hannene er større enn tispene og kan veie opp mot 80 kilo, mens tispene som regel veier under 50.

Ulven er hundens stamfar, og hund og ulv deler derfor stort sett de samme genene. Ulven kan derfor teoretisk få fruktbart avkom med alle verdens hunderaser. Ulikhetene er stort sett morfologiske, men selv disse kan være vanskelige å se for et utrent øye hvis man sammenligner ulven med visse polarhundraser, shaefer, eller krysninger av disse. De sikreste tegnene er at halen hos ulven er rett, det relative hjernevolumet er større, samt at tennene er større og sitter mer spredt enn tilfellet er hos hunden.

Ulven er svært tilpasningsdyktig til ulike miljøtyper. I tidligere tider var den utbredt over det meste av fastlandet på den nordlige halvkule nord for 20. breddegrad. Den er fortsatt utbredt i så vidt forskjellige land som Mexico, Israel, India, Portugal, Kina, Saudi-Arabia og Norge. De største sammenhengende utbredelsesområdene og bestandene finner vi i dag i Russland, Canada og Alaska. I Europa har de fleste land en ulvebestand, men ulven er fåtallig i Vest-Europa. Totalt finnes omlag 15 500-18 000 ulver i i hele Europa. Verdens totale ulvebestand teller trolig bortimot 100 000 individer.

Ulven er tilpasset jakt i forholdsvis åpent terreng, og tilpasningsdyktighet gjør at den mestrer alt fra tropisk monsunskog til arktisk tundra. Tiltakende jakt på 1800- og 1900-tallet har imidlertid ført til at ulven i mange områder har blitt fortrengt til terreng med godt skjul, og mange av dagens ulvestammer er å finne i tett skog.

Ulv i Norge

Forekomsten av ulv i Norge de siste hundre år må sees i sammenheng med forekomsten i våre naboland i øst. Den felles nordiske bestanden har vært kritisk lav og hadde ikke overlevd uten innvandring fra Russland. Helt frem til 1990-tallet var ulven i Norge knyttet til grenseområdene mot Sverige og Finland. Ulven fantes tidligere i stort antall over det meste av Norge. I løpet av de siste 500 år kan vi snakke om tre perioder med spesielt mye ulv; en på slutten av 1500-tallet, en på begynnelsen av 1700-tallet og den siste fra begynnelsen av 1800-tallet til 1860-årene.

På 1950-60-tallet ble ulven nesten utryddet i Skandinavia på grunn av hard jakt. Ulven ble så fredet i Norge i 1972, men det var først på midten av 1990-tallet at vi fikk regelmessige ynglinger som, sammen med innvandring fra Finland og Russland, gav grunnlag for den lille ulvestammen vi har i dag. I dag finnes kun omlag 15-20 helnorske ulver. Disse finnes hovedsaklig i Hedmark, Akershus og Østfold. Den sørskandinaviske ulvebestanden  talte vinteren 2005/06 totalt i underkant av 150 dyr, hvorav 15 familegrupper.

Ulven er en ren kjøtteterer. Den er et flokkdyr og når flere dyr samarbeider om å jakte i flokk, kan de nedlegge store byttedyr som for eksempel store elgokser. Hjortevilt utgjør en stor del av ulvens føde. Foruten elg, står også hjort, rådyr og rein på menyen, men den tar også bever, husdyr og åtsel. Ulven er også blitt observert å spise gytende ørret. Under jakt velger ulvene ut svake og sårbare dyr, og er dermed med på å opprettholde en sterk og sunn bestand av blant annet hjortevilt. En ulv spiser i gjennomsnitt 4-6 kg kjøtt, bein og hår i løpet av en dag. Men den spiser ikke hver dag. Den kan faktisk klare seg i flere uker uten mat og spiser mye når den først har muligheten.

Ulven er sky og holder seg helst et stykke unna bebyggelse. Unge hanner kan imidlertid vandre en del og kan da ferdes nær folk. Dette gjør den fordi den er nysgjerrig og fordi det kan være lett å finne mat der. Ulven har en sosial struktur som likner på menneskets. Kanskje er det noe av grunnen til vår store interesse for hund og ulv?

Som hos mennesket, lever ulven i famileflokker. En ulveflokk teller vanligvis 5 til 10 individer. Overhodene i flokken er lederparet, som ofte kalles alfaparet. De er som regel de eneste som får unger. De andre ulvene i flokken er som regel avkom etter alfaparet. Noen av medlemmene av flokken forlater imidlertid flokken ved to års alder for å finne seg make, for å finne et ledig område til revir eller for å finne en ny flokk å slå seg sammen med. Ulven blir kjønnsmoden når den er 2-3 år gammel. Parringen skjer på ettervinteren (februar-april). Tispa går drektig i ni uker (61-63 dager). Ulven får vanligvis 4-7 valper. De fødes som regel i et utgravd hi eller et naturlig hulrom som kan gi ly og beskyttelse. Samme hi benyttes ofte flere år på rad. Den første tida etter fødselen er tispa sammen med valpene, mens alfahannen og de andre i flokken skaffer mat. Ungene får melk av mora i 5-8 uker før de går over til kjøttdiett. I en overgangsperiode får de halvfordøyd kjøtt som mora gulper opp. Valpene vokser fort og allerede på høsten det første leveåret er valpene store nok til å bli med på flokkens forflytninger. Når de er seks måneder gamle, er de på størrelse med voksne ulver. Valpedødeligeheten er vanligvis 40-50 prosent det første leveåret, men kan enkelte år være opptil 90 prosent. En ulv kan bli opp til 16 år gammel.

Ulvene kommuniserer med hverandre gjennom lyder, kroppsspråk og duftmarkeringer. Ulver uler for å tiltrekke seg make, avmerke territorium, samle flokken etter jakt og i kommunikasjon med andre flokker. Når ulven knurrer, er det et uttrykk for aggresjon. Lukten er ulvens viktigste sans. Den er mer enn hundre ganger bedre enn menneskets! Luktmarkeringer, blant annet i form av urin, avmerker ulvens territorium og advarer og informerer andre ulver. Gjennom lukt finner også ulven byttedyr, andre ulver i flokken, fremmede flokker og den kan finne ut hvem som har vært i et område og når den var der. Hørselen er også god, og de kan høre hverandre ule på opptil 15 kilometers avstand.I og med at alle tamhundrasene våre stammer fra ulven, innebærer det at nesten all medfødt adferd hos hund er adferder som ulven er avhengig av for å overleve ute i naturen.

Ulven var opprinnelig en av de mest utbredte pattedyrartenen i verden. Men der den blitt forfulgt og utryddet av mennesket i en stor del av sitt utbredelsesområde - mye på grunn av den feilaktige oppfatning at den er en blodtørstig morder.

Den største trusselen mot ulven er menneskelig etterstrebelse. I Norge og Skandinavia forøvrig ble ulven nær utryddet på midten av 1900-tallet. Når det igjen begynte å etablere seg ulv i Norge, drøye tjue år etter fredningen, eskalerte konfliktene på grunn av tap av husdyr på beite. Selv om det er erstatningsordninger for husdyr tatt av rovdyr og Direktoratet for naturforvaltning kan gi tillatelse til uttak av såkalte "skadedyr", er konflikten rundt ulven fortsatt stor. Deler av den norske befolkningen har negative holdninger til rovdyr generelt og ulv spesielt. Man regner med at ulovlig jakt tar ut 20 % av den skandinaviske bestanden årlig. Med dette er faktisk ulovlig jakt den største enkelttrusselen mot ulv i vår tid.

Den sørskandinaviske ulvebestanden er liten og stammer fra noen få individer. De fleste av dyra er svært nrt beslektet, og det er dokumentert flere negative effekter forårsaket av innavl (innavlsdepresjon). Det dreier seg bla. om deformerte ryggrader, manglende testikler og mindre valpekull. Bestanden er avhengig av tilførsel av nye gener utenfra om den skal kunne overleve på lang sikt. Også trafikk har vist seg å utgjøre en stor fare for ulver, særlig for streifende individer. Ved noen få tilfeller er det registrert reveskabb hos ulv i Norge. Dersom et skabbangrep får et større omfang, kan dette utgjøre en trussel mot bestanden.

Ulven har vært et myteomspunnet dyr opp gjennom tidene. Nord-Amerikanske indianerne hadde stor ærefrykt for dette dyret, som med sin intelligens og sine velorganiserte familieflokker blant annet klarte å samarbeide om å jakte på dyr som var mye større enn seg selv. Fra ulike deler av verden har det oppstått myter og fortellinger om menneskebarn som har blitt oppfostret av ulveflokker. De fleste av disse historiene kommer fra ulvens sørlige utbredelsesområde, spesielt India, og har derfra spredt seg nord til Italia (legenden om Romelus og Remelus). I vår kultur har folketro, eventyr og sagn bygget opp under et feilaktig bilde av ulven som et farlig dyr for mennesket. Dette er ikke riktig. Selv om ulvedrap har forekommet, tilhører dette sjeldne særtilfeller. Forskere har dokumentert at når mennesker oppholder seg i områder der det er ulv, trekker ulven seg tilbake i de aller fleste tilfeller. Ulven er i utgangspunktet ekstremt menneskesky, og den unngår folk så langt mulig. Dette til tross oppholder den seg ikke sjelden i bebygde områder og den er sett helt inne på gårdstun. Den kan også ha dagleie mindre enn 100 meter fra trafikkerte veier med biler, mennesker og hunder. Den har da alltid en retrettvei og har full kontroll over situasjonen. Dersom et menneske nærmer seg, vil den nesten alltid forsvinne umiddelbart.