Granmeis

Granmeisen tilhører, som navnet antyder, meisefamilien. Den blir 12-13 centimeter lang og veier 11–14 gram. Den har relativt stort hode med en kraftig nakke, svart hette og smekkeparti, grå til gråbrun rygg og vinger, samt skittenhvit underside.

Granmeisen er svært lik sin nære slektning løvmeis, men kan kjennes igjen på en langsgående lys stripe på vingen (som løvmeis ikke har), at hetta er mattsvart (hos løvmeis er den glinsende svart) og større smekkeparti. I tillegg har løvmeisen brunere vinger og rygg, ikke mindre kraftig nakke. Og der granmeisen er mer knyttet til barskog, så er løvmeisen mer knyttet til løvskog (gjerne fuktige skogtyper).

Granmeis er utbredt i store deler av Europa og østover i et belte gjennom Asia til Kamtsjatka og Japan, samt i deler av Kina.

Granmeisen finnes i barskog og blandingsskog over hele landet, samt i fjellbjørkeskog. Den er standfugl, og forsvarer territoriet gjennom hele året.

Granmeisen spiser for det meste insekter og edderkopper om sommeren, i tillegg frø i vinterhalvåret. På ettersommeren og om høsten hamstrer de mat, særlig frø av bartrær, men også insekter og edderkopper. Den kan gjemme unna titusenvis av frø og insekter, «matpakker» som den stort sett finner igjen vinterstid. Dette krever en imponerende hukommelse.

Om vinteren kan granmeisen bli med i blandingsflokker av meiser, fuglekonge og trekryper som streifer rundt på leting etter mat, såkalte «meisetog». Territorielle granmeiser deltar bare i slike grupper så lenge de er innenfor eget territorium. I en slik blandet gruppe vil de forskjellige artene lete etter mat på litt ulike deler av trærne, og de konkurrer derfor ikke nødvendigvis om den samme maten.

Allerede i mars–april starter granmeisparet letingen etter en passende reirplass. De hakker i fellesskap ut reirhullet i en morken stamme eller stubbe av gran eller et løvtre, men kan av og til benytte gamle reirhull etter dvergspett. De kan også ta i bruk fuglekasser, men da bør kassa være fylt opp til nedre kant av inngangshullet med sagflis eller spon. Reirskåla består hovedsakelig av bast, hår og fjær, men kan også inneholde spindelvev.

Hunnen legger 7–9 egg, som er hvite med rødbrune prikker (ganske like egg av andre meiser). Hunnen overnatter i reiret i eggleggingsperioden, og ruger alene i om lag to uker. I hele denne perioden mates hun av hannen.

En nyklekt unge veier ikke mer enn omtrent ett gram. Foreldrene mater ungene med næringsrik kost, hovedsakelig insektlarver og edderkopper, og de legger raskt på seg. Etter nær tre uker forlater ungene reiret, men de vil fremdeles være avhengige av foreldrene et par ukers tid. Deretter forlater de familieflokken, og streifer omkring for å finne sitt eget territorium.

I løpet av siste tiårsperiode ble nedgangen i granmeisbestanden beregnet til å være nesten 40 prosent, noe som gjorde den «fortjent» til kategorien «sårbar/VU» på siste utgave av norsk rødliste for arter.

Hovedtrusselen er ødeleggelse av leveområder som følge av skogsdrift, særlig gjennom at det blir langt mindre død ved i de skogene som utsettes for hogst. I tillegg kan grøfting av fuktige skogtyper påvirke arten negativt. Konkurranse om reirplasser og at flaggspett plyndrer reir i bruk er også aktuelle utfordringer, men også disse faktorene kan skyldes menneskelig påvirkning gjennom at vi har lagt forholdene til rette for økte bestander av granmeisens konkurrenter og predatorer.