Kjøttmeis

Kjøttmeis er en våre mest kjente og kjære småfugler, og en art som ofte kommer på besøk i fuglekasser på sommeren, og på fuglebrettet om vinteren. Den kjennes igjen på den gule undersiden med svart «midtstripe», samt et svart hode med hvite kinn. For å skille mellom hunn og hann er det lettest å se på hvordan «midstripa» ser ut, og om den har en bukflekk. Mens hannen har en tykk midtstripe på undersiden som fortsetter ned til mellom beina, der den har en bred, svart bukflekk, så har hunnen et smalere og usammenhengende bånd ned fra halsen og ingen svart bukflekk. I tillegg har hunnen litt blekere farger, men det kan være vanskeligere å se om man ikke har begge kjønn ved siden av hverandre.

Kjøttmeisens muntre sang, et karakteristisk gjentagende «ti-tu, ti-tu, ti-tu, eller ti-ti-tu, ti-ti-tu, ti-ti-tu», er et sikkert vårtegn (eller et tegn på at våren nærmer seg).

Kjøttmeisen er den største arten i meisefamilien, selv om det ikke er veldig stor størrelsesforskjell på de forskjellige meisene. En kjøttmeis blir opptil 15 cm lang og veier 15-22 gram.

Kjøttmeis har en langt videre utbredelse enn de andre meisene. Den finnes over hele Europa, i et belte gjennom sentrale deler av Asia nesten helt øst til Okhotsk-havet, og i deler av Nordvest-Afrika. Det store utbredelsesområdet, kombinert med at den i liten grad trekker, har bidratt til at det er anerkjent et stort antall underarter.

I Norge finnes arten i all slags skog over hele landet, så lenge den finner reirmuligheter, men den er mest vanligst i lauvskoger og blandingsskoger i lavlandet. Den lever også i bebygde strøk, i hager og parker. Kjøttmeisen er en av våre vanligste arter, og  BirdLife Norge har beregnet at det hekker mellom 1 og 2,4 millioner par i Norge.

Kjøttmeis er en standfugl, det vil si at den i utgangspunktet overvintrer i Norge, i stedet for å reise sørover, slik trekkfuglene gjør. Dersom det blir matmangel i leveområdene, kan de trekke kortere eller lengre distanser, men dette skjer i så fall eksempelvis innad i Skandinavia. Siden kjøttmeisen ikke hamstrer mat til bruk gjennom vinteren, søker mange kjøttmeiser inn mot bebyggelsen om høsten. Der er foringsplasser viktige for at de skal klare seg gjennom den kalde delen av året.

Sommerstid spiser kjøttmeisen mest insekter, som sommerfugler og biller, samt en god del edderkopper. På høsten og vinteren er frø og nøtter viktigst, men den kan også besøke åtsler. Kjøttmeisen er den vanligste fuglearten som besøker norske fuglebrett og spiser gjerne solsikkefrø eller fett. Dens forkjærlighet for talg (bearbeidet fett fra storfe og får) har gitt den lokalnavn som «talgtit», «talgokse», og «tertit». På svært kalde dager kan den spise tilsvarende opptil 44 prosent av sin egen kroppsvekt.

De fleste kjøttmeiser er monogame (har én partner), og parene holder som regel sammen i flere år. Siden hannen er den som forsvarer reviret, så er det trolig hunnene som drar av sted dersom paret skiller lag, for eksempel dersom hekkesesongen slår feil.

De fleste kjøttmeiser blir ikke mer enn 2-3 år gamle, men det har blitt dokumentert individer som ble langt eldre – opptil 10 år i Norge og opptil 15 år i Europa.

Kjøttmeisen hekker som oftest i hule trær eller fuglekasser. I mangel på andre reirhull kan postkasser, lufteventiler, hulrom oppunder gatelamper eller andre tekniske innretninger benyttes. Kjøttmeis er en av småfuglene som er mest villige til å ta i bruk opphengte fuglekasser. Selv om ei kasse med reirhull på ca. 3,2 cm er det beste, kan kjøttmeisen finne på å ta i bruk større fuglekasser, alt fra stærkasser til uglekasser, dersom utvalget av reirplasser er sparsomt ellers. Hunnen bygger reiret alene, der mose brukes som underlag (eksempelvis fra en gressplen), og lager deretter en reirskål av ull og hår, ofte blandet med fjær. Hun overnatter i reiret gjennom det meste av hekkeperioden. Av og til benyttes reirhullet også som overnattingsplass vinterstid. Hannen overnatter aldri i reiret, men holder til et sted i nærheten.

Under gode forhold kan kjøttmeisen legge to kull, det første i april-mai, det andre i juni-juli. Vanligvis legger hunnen ett egg i døgnet. Eggene er hvite med rødbrune prikker. Kullstørrelsen varierer, men 8–13 egg er vanligst. Egglegging er en stor fysisk belastning, og et kull med egg kan veie omtrent det samme som hunnen selv. For å danne nok eggeskall trengs kalsium. I tida før egglegging spiser hunnen derfor snegler med skall, noe hun ikke spiser ellers i året. Hunnen ruger alene i 13-19 døgn og blir matet av hannen i hele rugeperioden.

Etter klekking får foreldrene det travelt med å fore opp ungene. Sommerfugllarver er viktig mat, og det går med tusenvis av larver for å mette de sultne ungene. I tillegg sørger foreldrene for at fugleungene får i seg mineraler i form av små kalksteinsbiter og snegleskall – dette gir kalsium til skjelettet.