Nebbdyr

Nebbdyret er det eneste nålevende art i nebbdyrfamilien (Ornithorhynchidae), som tilhører ordenen kloakkdyr (Monotremata).

Nebbdyret er endemisk for Australia, det vil si at de ikke lever vilt noen andre steder i verden.

Nebb som en and, hale som en bever, pels som en oter, legger egg og har svømmeføtter: det er ikke rart at nebbdyret er et av verdens mest unike dyr.

Nebbet er flatt, bredt og kan bli opptil seks centimeter langt. Det er grått på oversiden og grårosa på undersiden. Huden på nebbet inneholder en rekke sanseorganger, som nebbdyrene bruker når de leter etter mat.

Pelsen har en rødbrun til mørkebrun farge på oversiden og en lysere brunfarge på undersiden. Pelsen har to lag: et for isolasjon og et for vanntetting. Luft blir fanget mellom hårene og holder nebbdyrene tørre og gjør at de flyter bedre når de er under vann - noe de er mye. Faktisk tilbringer nebbdyret rundt 12 timer hver dag under vann på jakt etter mat. Halen er flat og bred, og er i likhet med kroppen dekket av pels. Beina er korte og føttene har svømmehud mellom tærne.

På bakbeina har hannene en giftspore. Sporen kan bli opptil halvannen centimeter lang. I paringstiden er kjertelen på sitt største, da hannene gjerne blir mer aggressive på denne tiden. Antakelig bruker de giften mot hverandre når de slåss. Giften kan blant annet gi store smerter og hevelser - også for oss mennesker.

Størrelsen på nebbdyrene avhenger av både kjønn - hannen er rundt en fjerdedel større enn hunnen - og hvor de lever geografisk.

I tillegg til å fungere som en slags ror når de svømmer, fungerer halen til nebbdyret også som fettlager. Det kan komme godt med i perioder med dårlig tilgang på mat eller hvis de trenger ekstra energi (for eksempel til melkeproduksjon). Hele 40 prosent av kroppens fettlager kan være i halen.

Nebbdyrunger blir født med et sett melketenner. Disse mister de så snart de forlater reiret. Voksne dyr har ikke tenner, men hornplater i hver kjeve som sammen fungerer omtrent som en kvern. Disse hornplatene vokser og slipes ned hele tiden.

Nebbdyret er endemisk for Australia. Her er den utbredt i den østlige delen av landet, på Tasmania og på noen andre nærliggende øyer.

I naturen blir nebbdyret ambassadører for de mange andre artene som også bor i de australske vassdragene. Ved å beskytte skogsområdene i et forsøk på å redde koalabestandene, blir også leveområdene til et bredt spekter av andre dyre- og plantearter beskyttet.

Nebbdyret lever i vassdrag, som grunne elver og bekker. De foretrekker stein- og grusbunn. Grunnen til at de foretrekker å ikke oppholde seg på dypt vann, er fordi de ikke kan holde pusten i mer enn maks et minutt.

De leter etter mat på natta. Om dagen graver de ganger og kamre langs vannkanten som de bruker som skjulested. Åpningen kan være både over og under vann. Her får de beskyttelse mot både rovdyr og ekstrem varme - de tåler nemlig ikke temperaturer over 30 grader. Tett vegetasjon kan også brukes som skjulested.

I vill tilstand blir et nebbdyr i gjennomsnitt rundt 12 år gamle.

Til tross for at de er pattedyr, så legger nebbdyret egg. Dette er unikt for kloakkdyrene, som består av nebbdyret og fire arter maurpinnsvin.

En nebbdyrhunn går drektig i rundt tre uker. Hun bygger reiret sitt av vegetasjonen i vannet i et kammer hun har gravd ut langs bredden. Hun legger mellom ett og tre egg som hun ruger på i ti dager. Ungene dier i omtrent fire måneder. Et nebbdyr har ikke spener, men produserer melken i kjertler som igjen siver ut gjennom porer i huden og samler seg i spesielle groper på hunnens mage. Herfra slikker ungene melken i seg.

Med en gang ungene er avvent med morsmelken og kommer ut av reirgangen for første gang, må de straks klare seg selv.

Nebbdyrene finner mesteparten av maten de spiser under vann. Når de dykker, lukker de både øyne, nesebor og ørene, så ingen av disse sansene kan dermed benyttes til å lete etter mat. I stedet bruker de sanseorganene i nebbet. Ved å bevege nebbet fra side til side, kan nebbdyret oppdage små elektriske felt som alle dyr lager når musklene trekker seg sammen, og dermed føle nærværet til byttet.

På nebbdyrets meny står det virvelløse dyr som lever i vassdragene. Insektlarver utgjør en stor del av kostholdet, men krepsdyr, småfisk, snegler, muslinger og mark er også snadder. De fyller de romslige kinnene sine med mat og svømmer opp til overflaten for å spise.

Nebbdyret er avhengig av intakte ferskvannsområder for å kunne klare seg. Rydding av land, ofte for jordbruk, er en av de største truslene mot nebbdyret, fordi det legger press på ferskvannsøkosystemene deres og gir dem ingen trygge steder å oppholde seg.

Siden 1990 har nebbdyrets leveområder blitt redusert med nesten 23 prosent – et område som er nesten tre ganger så stort som Tasmania.

Tørke er også en stor trussel mot nebbdyret. Ekstremvarme får vassdragene nebbdyrene lever i til å krympe inn. Dette tvinger dem til å tilbringe mer tid på land, noe som gjør dem mer sårbare for rovdyr og mer utsatt for heteslag.

Med tørke følger også gjerne skogbranner. Det tørker ut elvene, ødelegger vegetasjonen langs elvebreddene, og tetter vannkildene deres aske og sedimenter, noe som reduserer matkildene deres

Søppel dumpet i vannveier, piggtrådgjerder og fiskeliner, kan forårsake skade eller død hvis nebbdyret blir viklet inn i dem. De kan også sette seg fast i rør eller vannkraftturbiner i bekker.

En annen trussel kommer fra kjemiske forurensninger, som gjødsel, olje, maling og plantevernmidler, som kan være dødelige. Nebbdyr kan også påvirkes av legemidler som passerer ubehandlet gjennom vannplanter og ut i vannveier.

Det er også mange dyr som truer nebbdyret, inkludert krokodiller, hunder, ørner, rever, øgler, slanger og vannrotter. Dette blir verre etter en tørke, ettersom nebbdyrene blir tvunget til å bruke mer tid på land, noe som gjør dem mer sårbare for angrep.