Spurvehauk

Spurvehauken er vår vanligste rovfugl, og den som oftest kan påtreffes rundt hushjørnene, jaktende på småfugl. Den har korte, brede vinger og en lang stjert.

Som for en del andre rovfugler er hunnen størst, og denne forskjellen er svært tydelig hos spurvehauken, hvor hunnen kan veie nesten dobbelt så mye som hannen. Spurvehauken er en relativt liten rovfugl. Hannen er 29-34 cm lang og veier om lag 100-200 gram. Hunnen er blir 35-41 cm lang og kan veie opptil 350 gram. Hannen har en blygrå overside og rødbrune tverrstriper på undersiden. Hunnen er som hannen grå på oversiden, mens tverrstripene på undersiden er brungrå. I tillegg har hunnen, i motsetning til hannen, en lys øyenbrynstripe.

Det kan være vanskelig å skille spurvehauk fra sin større slektning hønsehauk. Store hunner av spurvehauk kan være nesten like store som små hanner av hønsehauk. Men spurvehauken har lengre, slankere bein, stjerten virker lang og smal, og hodet virker mindre og stikker mindre ut fra kroppen.

Spurvehauken kan bli minst 20 år gammel i det fri, men i snitt lever ikke haukene mer enn fire år, og spesielt det første leveåret dør mange fugler.

I århundrer har det vært populært å fange ville spurvehauker og temme dem til å jakte på andre fugler. Noen steder forekommer dette fremdeles.

Spurvehauken er en stand- og streiffugl. Om mattilgangen i territoriet er bra, kan hannene holde seg der året rundt. Men mange spurvehauker trekker lenger sør i Europa for å overvintre.

Spurvehauken hekker i store deler av Europa, Asia, samt i deler av Nord-Afrika. Den kan også overvintre lenger øst i Afrika, i Midtøsten og sørlige deler av Asia. I Norge hekker arten i ulike typer skog og finnes også i byområder. Den norske bestanden er 3000 – 6000 par. Arten har vært totalfredet i Norge siden 1971. Før den tid var det, som for alle rovfugler, ugler og rovdyr, offentlige skuddpremier og omfattende etterstrebelse. Også miljøgifter var en utfordring til godt utpå 1900-tallet. Fremdeles blir rovfugler utsatt for noe ulovlig jakt og fangst, men bestanden i Norge har økt de siste 50 årene.

Spurvehauken spiser for det meste småfugler, som troster, meiser, sangere og finker Størrelsesforskjellen mellom hann og hunn gjør at kjønnene kan jakte på litt forskjellige byttedyr (men alltid andre fugler). Hunner kan eksempelvis jakte på duer. Den jakter gjerne ved å komme flygende lavt over bakken, med raske, korte vingeslag. De korte, brede vingene er tilpasset raske manøvrer og bevegelser mellom trestammer, greiner og andre hindre (som hus) for å overraske byttet. Vinterstid vil hager med fuglebrett være kunne bra jaktområder for spurvehauken.

Spurvehauken bygger som oftest i et bartre, og gjerne litt høyt over bakken. I motsetning til hønsehauken bygger spurvehauken gjerne reir i yngre barskog, noe som gjør den langt mindre utsatt for hogst av naturskog. Begge foreldrene deltar i byggingen av reiret, og den bygger som regel et nytt reir hvert år, slik at den over tid har flere mulige reir i territoriet. Et kull består av 3-6 lyseblå egg med mørkebrune flekker. De ruges av hunnen i 32-34 dager. Hannen jakter når ungene er små, mens hunnen mater ungene med byttene som hannen har skaffet. Senere jakter også hunnen på mat til ungene. Ungene forlater reiret etter en fire ukers tid, de unge hannene før de unge hunnene, men ungene får mat av foreldrene i ytterligere fire uker.