Blåmeis

Blåmeis er en liten meis, kun 10,5-12 cm lang. Den er lett gjenkjennelig med lyseblå «alpelue» på hodet, en matt blåfarge på vingene og på stjerten, samt på hvite kinn med svart stripe gjennom øyet. Undersiden er gul med en smal og mørk bryststripe. Kjønnene er svært like, men hunnen er ofte litt blassere i fargene. Ungfuglene ligner de voksne, i en periode utover sommeren og tidlig på høsten vil fuglenes hoder være lyst gule der de voksne er hvite.

Utenom hekketiden kan blåmeisen slå følge med andre meiser, spesielt den litt større kjøttmeisen. Vinterstid kan blåmeisen bli del av flokker med forskjellige meisearter (samt trekryper og fuglekonge), såkalte meisetog, som beveger seg gjennom skogene på matsøk.

Blåmeisen er vanlig i løvskog og blandingsskog, men lever også i parker og hager. Den finnes over det meste av Europa og østover til Uralfjellene i Russland, samt i deler av Kaukasus, Tyrkia og Iran. I Norge forekommer blåmeisen i lavlandet over det meste av Norge, men er litt mer fåtallig i Finnmark. Bestanden her til lands har økt de siste 30 årene, trolig mest på grunn av økt vinterfôring, men også takket være tilgroing med løvtrær og et mildere klima. Det er beregnet at det er mellom 200.000 og 350.000 par av blåmeis i Norge.

De fleste fuglene er standfugler, men enkelte år drar mange ungfugler sørvestover om høsten. I motsetning til de fleste andre meisene våre hamstrer ikke blåmeis mat til bruk om vinteren. Dette gjør den utsatt for strenge vinterforhold, og blåmeisen søker derfor inn mot bebyggelse om høsten for å leve av maten på fuglebrett.

Sommerstid spiser blåmeisen insekter og edderkopper, mens høst og vinter går den over på frø, blant annet bjørkefrø og kjerner av rognebær.

Blåmeisen er en av de vanligste artene på foringsbrettet, der den kan være nokså sjefete og hissig mot andre fugler. Spesielt solsikkefrø er populær og næringsrik kost blant blåmeiser. Den håndterer frøet ved å holde det fast med én fot, eller kiles fast i en barksprekk, før det åpnes med noen raske hakk. De sier heller ikke nei takk til åtsler vinterstid, og kan gjerne oppsøke døde elg eller rådyr.

Blåmeisen er nysgjerrig og kan seg lære nye måter å få tak i mat. I England på 1920-tallet lærte blåmeisene hverandre å åpne folietoppene til melkeflaskene som ble levert på døra, for så å spise av fløten som lå på toppen. Dette viser hvor tilpasningsdyktige disse fuglene er.

Blåmeisen har også meget god hukommelse. Den kan huske hva den har spist, og når og hvor den fant maten. En slik evne til erfaringsbasert læring gjør blåmeisen bedre i stand til å finne mat når mattilgangen varierer, eksempelvis ved at den husker hvilke fuglematere som har hvilke typer mat og når det er best å oppsøke dem. Det kommer godt med når den ikke lagrer sin egen mat for bruk vinterstid.

Blåmeisen er monogam, og majoriteten av parene holder sammen livet ut. Paret plasserer reiret sitt i et hulrom, fortrinnsvis i trær eller i fuglekasser. Fjellsprekker og hulrom i murer kan også tas i bruk. Den konkurrer ofte med kjøttmeis, svarthvit fluesnapper om reirhullene, og det kan bli voldsomme krangler rundt eksempelvis ei ledig fuglekasse. Selve reiret bygges av mose, hår, fjær og ull. Et kull består av 8-12 hvite egg med rødbrune prikker. Denne mengden egg kan tilsvare opp mot 1,5 ganger hunnens vekt. Enkelte år kan paret klare to kull på en sesong. Eggene ruges av hunnen i om lag to uker, mens hannen mater hunnen både før eggleggingen og mens hun ruger. Ungene mates av begge foreldrene i 2-3 uker.