Bier

Bier er en gruppe insekter som lever av blomsterstøv (pollen) og nektar. Biene er pollinatorer. Det vil si at de overfører pollen mellom blomstene på en eller flere planter, slik at plantene befruktes og nye frø kan dannes.

Opptil 30 prosent av all maten vi spiser, kommer fra planter som er pollinert av bier.

Det finnes totalt sju biefamilier på jorda. Disse går under samlebetegnelsen Anthophila. Seks av biefamiliene er naturlig forekommende i Norge:

• Langtungebier (Apidae) er den største og mest avanserte biefamilien. Både honningbien og humlene hører til denne familien, som inkluderer nesten 6000 arter på verdensbasis. I Norge har vi 68 arter av langtungebier, hvorav 35 er humler.
• Korttungebier (Colletidae)
• Gravebier (Andrenidae)
• Markbier (Halictidae)
• Blomsterbier (Melittidae)
• Buksamlerbier (Megachilidae)

Den sjuende biefamilien, Stenotritidae, finnes utelukkende i Australia. Den er endemisk, som betyr at den kun lever i et bestemt naturlig område eller miljø.

Norge har et rikt mangfold av bier. De seks biefamiliene som finnes her, deles videre inn i hele 208 biearter. 35 av disse er humler, 172 arter er andre grupper villbier, mens den siste er den velkjente honningbia.

Alle bier har fire vinger. Hunnene har dessuten brodder, som de bruker til å forsvare seg. I motsetning til humler og veps, kan honningbier bare stikke én gang.

Det er fordi broddene deres har mothaker, som gjør at den rives ut av magen når de stikker. Dette dør de av.

Derfor stikker bier og humler sjelden uten grunn og stort sett bare når de føler seg truet, for eksempel om noen ødelegger bolet eller klemmer på dem.

Villbier er en samlebetegnelse på alle de norske biene unntatt honningbien.

De fleste villbiene er solitære, hvilket vil si at de lever alene etter paring. Hunnene bygger riktignok gjerne reir på samme sted, men hver enkelt av dem har eneansvaret for sine larver.

Humler og honningbier er på sin side sosiale arter. Det betyr at de lever sammen i samfunn som ledes av en dronning, og deler på arbeidsoppgavene til fellesskapets beste.

Det varierer hvor sosiale samfunnene er. Noen arter hekker i kolonier der de har hvert sitt bo, andre har felles inngangsparti inn til mindre boenheter – nesten som et hybelhus!

Bier er veldig avanserte insekter med god orienteringsevne og en velutviklet form for kommunikasjon.

Honningbiene viser blant annet de andre arbeiderne i kuben hvor de kan finne nektar ved å vrikke på rompa i ulike vinkler og hastigheter.

På den måten signaliserer de retningen og avstanden til viktige ressurser.

De sosiale biene deler samfunnet inn i ulike roller.

Ut fra disse klassene fordeler de arbeidsoppgavene. Noen har ansvar for å fly ut og samle pollen og nektar, mens andre tar vare på egg, steller larver eller rydder hjemme i bolet.

Mange av villbiene er flinke til å ta vare på sine små, og lager egnede yngelkamre hvor de legger egg og oppfostrer larvene sine.

Disse kan for eksempel være i tunneler i bakken, inni døde trær eller mursprekker. Hunnene lager «matpakker» av nektar og pollen, som ynglingene kan leve på frem til de forpupper seg.

Men det finnes også såkalte parasittiske bier, for eksempel gjøkhumler, som vi har flere arter av i norsk natur.

De har en ganske motsatt tilnærming til «barneoppdragelsen», ved at de dreper eller jager bort dronningene fra en sosial humleart. Deretter legger de eggene i det kaprede bolet, slik at arbeiderne tar seg av avkommet.

Noen av de vanligste bieartene finnes i store deler av Norge, mens andre bare lever på utvalgte steder.

De fleste villbiene er glade i varme, og det er derfor flest av dem – både i antall og arter – i områder med varmere klima.

Én tredjedel av de norske bieartene står på Norsk rødliste for arter.

Tolv av artene har ikke vært observert i Norge på 50 år, og er sannsynligvis utdødd! Ganske mange av de andre finnes bare på noen få plasser og står derfor i stor fare for å forsvinne helt.

Vi mennesker ødelegger mange av bienes leveområder.

Biene er helt avhengige av pollen og nektar. Men når det blir store avstander mellom blomsterengene, blant annet på grunn av moderne landbruk og såkalte monokulturer, strever de med å finne mat.

Gjengroing av kulturlandskap er også et problem. Generelt er alt som gjør at blomsterenger forsvinner, dårlige nyheter for biene.

Også sprøytemidler som brukes i jordbruket må ta sin del av skylden.

Enkelte typer sprøytemidler påvirker bienes orienteringsevne, og gjør at de ikke finner veien hjem.

Det forskes også på om honningbiene kan påvirke villbiene negativt på steder hvor det er knapt med ressurser.

På toppen av det hele kommer klimaendringene, som både kan få direkte og indirekte konsekvenser.

Endringer i temperatur og nedbørsmønster påvirker både vegetasjonen og potensielle leveområder, og kan også føre til fremvekst av parasitter.

Ett eksempel på dette er varroamidden som angriper både voksne bier og yngel.

Det kan være vanskelig å beholde tro og optimisme når utviklingen ser ut som den gjør. Men vi må huske at endringer vi mennesker har skapt, kan også vi mennesker stanse.

WWF arbeider for å stanse dagens naturødeleggelser. Heldigvis er det ikke for sent. Vi kan sørge for at også framtidige generasjoner får oppleve fantastisk mangfoldig natur.

Bli med i kampen – sammen kan vi få det til.

Bli WWF-fadder i dag!