Kråke

Kråke er den vanligste av kråkefuglene våre og den nest største etter ravnen. Den blir 44-51 cm lang og veier 500-600 gram. Hunnen er litt mindre enn hannen. Kråka har grå kropp, med svart på hodet, bryst, vinger og stjert.

På lang avstand, eller i dårlig lys, kan kråka se helt mørk ut, og kan da minne om en ravn eller ei kaie. Dersom fuglen er i flukt, kan man skille kråka fra ravn på stjerten. Kråka har tverrskåret stjert, mens ravnen har kileformet. Ellers er det lett å kjenne igjen kråka på dens karakteristiske «krra krra». Ravnen har helt andre lyder, inkludert den typiske «korrp korrp» (som har gitt opphav til lokalnavnet «korp»). Kaie er betydelig mindre enn kråke, er langt mer tilknyttet bebyggelse, og har helt andre lyder («kja» eller «kjakk!»). Det finnes også andre kråkefugler som ligner mye på den vanlige kråka, men disse er enten sjeldne (svartkråke) eller har begrenset utbredelse i Norge (kornkråke).

Kråker har relativt store hjerner og regnes som svært intelligente fugler, med stor evne til å lære og erfare. De kan skille mellom menneskeansikter og eksempelvis huske om en spesifikk person er vennlig eller noen som en må passe seg for. Men kråka har ikke bestått den såkalte speiltesten, et eksperiment der formålet er å undersøke om et dyr forstår at den ser seg selv i et speil. Blant fuglene som forekommer i Norge er det kun skjæra som har bestått denne testen.

I Europa finnes den for oss vanlige kråka, mer i østlige og nordlige deler, mens den nær beslektede svartkråka finnes i vestlige deler. «Vår» kråke finnes i Irland, Skottland, Norden og østover i en linje fra cirka Polen og Italia. Videre finnes den til Sentral-Asia, i Midt-Østen, og Egypt. I Norge har kråka sin hovedutbredelse i kulturlandskapet og i tilknytning til bebyggelse, men den kan finnes i nær sagt alle typer livsmiljøer, selv på fjellet (men er der fåtallig). Den norske bestanden er mellom 150.000 og 300.000 par.

Kråka kan være både stand- og trekkfugl. Mange norske kråker overvintrer langs kysten, der mattilgangen er bedre. En del kråker samles rundt byer og tettsteder. I tillegg kan kråker fra Nord-Norge kan trekke til Sør-Norge, mens deler av kråkebestanden i Sør-Norge kan trekke lenger sør og sørvest i Europa. Det virker å være flest ungfugler og voksne hunner som trekker.

Utenom hekketida kan kråker samles i store flokker for å overnatte, i skogholt eller store trær i parker og hager. Slike ansamlinger kan bestå av tusenvis av kråker, og også inkludere andre kråkefugler. Ansamlingene kalles noen steder for «kråkeråd» eller «kråketing», og i tillegg til felles beskyttelse på overnattingsplassen, antas det at kråkene utveksler informasjon om matkilder i nærområdet.

Kråka er en alteter og spiser det meste den kan finne, så som insekter, muslinger, amfibier, gnagere, åtsler, bær, korn, andre fugler, matrester, søppel osv. De er velkjente reirplyndrere, og tar egg og unger fra andre fugler, inkludert andre kråkefugler. I fjæra kan de plukke med seg store snegler og skjell, og knuse dem mot svaberg og steiner ved å slippe dem ned fra stor høyde.

Et kråkepar holder sannsynligvis sammen hele livet. Reiret bygges i et tre, i en bergvegg eller en gammel bygning. Det består av tørre kvister, jord og leire, og fores med bark, gras, hår og ull. Som oftest bygger de et nytt reir hvert år, men gamle reir kan gjenbrukes av både kråkene og av enkelte rovfugler. Et kull består av 4-5 blågrønne egg med mørkere flekker, som legges i april-mai. Eggene ruges av hunnen i 17-19 dager. Ungene holder seg i reiret til de er rundt fem uker gamle. De mates av begge foreldrene både i og noen uker etter reirperioden.