En hubro.

Hubro

Bubo bubo

Tilstand i Norge

Sterkt truet

Arter som har svært høy risiko for å dø ut

Populasjon i Norge

> 1370

Norsk bestand er nå vurdert til å være mellom 900 og 1370 individ. For en del viktige hubroområder i Norge (eks. Nordland og Rogaland) ser bestanden ut til å ha vært relativt stabil i siste 20-årsperiode, mens det er rapporter om bestandsnedgang for kyststrekningen mellom Sognefjorden og Trondheimsfjorden og Sør-Helgeland. På grunn av at arten kan være vanskelig å oppdage på hekkeplassen er vår kunnskap om omfang av bestandsendring usikkert, og det kan ikke utelukkes at det har vært en nedgang i størrelsesorden 20 % for siste 18-årsperiode. Derfor opprettholdes rødlistekategori EN for hubro (< 2 000 individ og 20 % bestandsnedgang siste 2 generasjoner (18 år)).

Fakta om hubro

Hubro (Bubo bubo) er en ugle som tilhører hubrofamilien (Bubo) sammen med åtte andre arter.

Den er verdens største og tyngste ugle.

Hubroen kjennes igjen på den gråbrune fargen, hvor undersiden og brystet er gulbrunt med brede, mørke lengdestriper på brystet og smale striper på buken, mens oversiden er mørk rødbrun med brunsorte pletter. Den har lange «fjærører» på hodet som kan minne om horn og hvit strupe. Fjærørene og strupen løftes opp når den synger. Karakteristisk er også de rødoransje øyne. Fjærdrakten er myk og har en kant av fine frynser, som gjør at den kan jakte nesten uten å lage lyd. Når den er ute på jakt på natta har også hubroen stor nytte av sin gode hørsel og sitt gode syn.

Hunnen er betydelig større enn hannen.

Leveområder og utbredelse

Utenfor Norge

Hubro finnes i Europa, Asia og Nord-Afrika; fra Atlanterhavet til Stillehavet i området mellom Polarsirkelen og Middelhavet/Himalaya. I Europa er det mer og mindre levedyktige bestander i blant annet Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Østerrike og Sveits. I mange europeiske land er den utryddet.

I Norge

Hubroen er mest utbredt langs kysten fra Rogaland til Nordland. Europas og muligens verdens tetteste hubrobestand finnes på Sleneset i Lurøy kommune, hvor det er ett par per 1,04 kvadratkilometer.

Den har i stadig sterkere grad blitt en kystugle og den har stadig færre innenlandslokaliteter. Tidligere var hekking ganske vanlig over store deler av landet, og så seint som på 1800-tallet var hubroen en vanlig hekkefugl i skogsområder over hele Europa.

Da hubroen ble totalfredet i Norge i 1971, som den siste av ugleartene i Norge, var det bare omtrent 500 par igjen. Bestanden på Østlandet var i 1980 så liten at man bare telte 60-120 besatte territorier, en betydelig nedgang fra omtrent 1 100 hekkende par i 1920. Det var så stor nedgang i bestanden at WWF startet «Prosjekt hubro» hvor det ble satt ut 602 ungfugler på Østlandet. Dette tiltaket hadde dessverre liten effekt, i hovedsak på grunn av den store dødelighetene ved høyspentmastene. I 2014 ble bestanden i Norge estimert til å være 451-681 hekkende par.

To hubroer speider utover et landskap fra en knaus.
Leter de etter neste måltid?

Hubroens liv

Hubroen forblir trofaste til sin partner hele livet og paret holder seg i et felles revir. Det meste av året lever de likevel alene, men finner tilbake til hverandre om våren for å hekke. Siden det de fleste steder er langt mellom parene, har de lite bruk for å rope og synge, i motsetning til andre fugler som må synge for å finne en partner og hevde territorium.

Verdens eldste hubro i fangenskap ble så mye som 68 år. Den eldste registrerte frittlevende hubro i vill tilstand ble nesten 20 år gammel.

Hubroen har hovedsakelig sin aktivitet på nattestid. På dagen sitter den godt gjemt, gjerne på en berghylle, i en tett gran eller bak vegetasjon, og forholder seg stort sett i ro. Dette henger sammen med at den blir jaget og plaget av kråker og måker hvis den er ute og flyr på dagtid.

Forplantning

Hubroparet kommer tilbake til det samme stedet for å hekke hvert eneste år.

Hubroen kan hekke allerede i sitt første leveår, men som regel skjer det først når den er to til tre år gammel. Da legger hunnen vanligvis to til tre egg, men det kan variere fra ett til seks. Eggene legges i mars, og rugingen foregår i litt over en måned.

Hekkingen foregår i ulendte områder med bratte berg – i dag primært langs kysten, men også i fjellskoger. Reiret er en grop på bakken, oftest i en bergvegg. Hannen bringer mat til hunnen og ungene mens de er små, men hunnen hjelper til med jakten når ungene har blitt større.

Ungene er flyvedyktige når de er omtrent syv uker gamle, men er ikke uavhengige av foreldrene før de har blitt omlag et halvt år gamle.

En hubro sitter i et tre.
Hubro i innlandsskoger var et mer vanlig syn tidligere. De fleste hubroer i Norge i dag oppholder seg langs kysten.

Kosthold

Hubroen er en nattaktiv, allsidig jeger som jakter både småfugler og storfugl, og i tillegg fisk og frosk. Smågnagere kan være en viktig matkilde, men den tar også større byttedyr som harer og unge rever. Blant fugler kan byttedyrene variere fra måker og kråkefugler til ender, vadefugler, alkefugler og vånd, mens den i innlandet gjerne kan ta både orrfugl og storfugl. På bakkenivå er hare og pinnsvin også aktuelle byttedyr.

Føden varierer etter leveområde, avhengig av hva slags mat den får tak i. Under jakten speider og lytter hubroen fra sitteposter som trær, steiner, påler og lysmaster.

Disse to er klare for jakt i skumringen.

For et syn!

Mens du og jeg vil ha store problemer med å orientere oss uten nok lys, har hubroen perfekte jaktforhold i mørket. Hubroen kan nemlig se i lys som er cirka 100 ganger svakere enn det vi mennesker trenger.

Trusler

Kraftlinjer og andre tekniske installasjoner

Elektrokusjon (berøring av to strømførende ledninger samtidig) er trolig den største enkeltårsaken til dødelighet blant hubroer. Som en såkalt posteringsjeger er hubroen glad i å bruke stolper og tverrliggende stenger for å overvåke mulige byttedyr. Da står den ofte i fare for å komme i kontakt med strømførende ledninger, som gir en umiddelbar død.

Utbygging og arealplanlegging

Vindkraft, nye veier og etablering av hyttefelt reduserer leveområdene til hubroen og fortrenger den til stadig mindre områder. Manglende kunnskap om hekkelokaliteter i arealplanleggingen og manglende hensyn til hubroen i inngrepssaker, er viktige årsaker til artens tilbakegang. Bråket og aktiviteten fra hogst og anleggsarbeid i seg selv gjør også hubroen sårbar, da den er svært sensitiv for forstyrrelser, særlig når hekkesesongen innledes.

Det har blitt gjort ulike tiltak i seinere år for å trygge leveområdene til hubroen. Linjenett har blitt lagt ned i bakken, linjer har blitt gjort mer synlige gjennom merking, og sittepinner har blitt montert på tverrliggende master langs linjenettet. Dette har gitt positive resultater.

Endringer i jordbruket

Færre enger og åpne hamnehager, samt raskt gjenvoksende seterlandskap, har gitt nedgang i bestandene av byttedyr, som ekorn, rotter og skogshøns. Dette har samtidig gjort hubroen mindre utsatt for jakt, siden de har blitt færre. Fram til rundt 1950 var hubroen et ettertraktet byttedyr for jegere.

Andre trusler

Utslipp av miljøgifter og kollisjoner med ulike framkomstmidler bidrar også til dødelighet.

For å gi deg skattefradrag trenger vi fødselsnummeret ditt.

Vi bruker e-post og mobilnummer til å holde deg oppdatert om ditt fadderskap. Vi lover å ikke spamme deg.