Hubro

Hubro (Bubo bubo) er en ugle som tilhører hubrofamilien (Bubo) sammen med åtte andre arter.

Den er Europas største og tyngste ugle.

Hubroen er lett å kjenne igjen på grunn av de lange "fjærhornene" den har på hodet og de rødoransje øynene. Selve fjærdrakten har en brungul farge med brunsvarte pletter på ryggen og striper på brystet.

Hunnen er betydelig større enn hannen.

Hubro finnes i Europa, Asia og Nord-Afrika; fra Atlanterhavet til Stillehavet i området mellom Polarsirkelen og Middelhavet/Himalaya.

Så seint som på 1800-tallet var hubroen en vanlig hekkefugl i skogsområder over hele Europa. I dag er den dessverre utryddet i mange europeiske land, men fortsatt fins det mer eller mindre levedyktige bestander i blant annet Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Østerrike og Sveits.

Her i Norge er hubroen mest utbredt langs kysten fra Rogaland til Nordland, og her ser bestanden ut til å ha vært relativt stabil de siste 20 årene. Samtidig rapporteres det om nedgang i bestanden for kyststrekningen mellom Sognefjorden og Trondheimsfjorden og Sør-Helgeland.

Europas, og muligens verdens, tetteste hubrobestand finnes på Sleneset i Lurøy kommune i Nordland, hvor det er ett par per 1,04 kvadratkilometer.

I 2014 ble bestanden i Norge estimert til å være 451-681 hekkende par.

Hubroen har hovedsakelig sin aktivitet på nattestid. På dagen sitter den godt gjemt, gjerne på en berghylle, i en tett gran eller bak vegetasjon, og forholder seg stort sett i ro. Dette henger sammen med at den blir jaget og plaget av kråker og måker hvis den er ute og flyr på dagtid.

Verdens eldste hubro i fangenskap ble så mye som 68 år. Den eldste registrerte frittlevende hubro i vill tilstand ble nesten 20 år gammel.

Hubroer er monogame - det betyr at de har én partner livet ut. De oppholder seg i samme revir, men lever likevel alene mesteparten av året. Siden det gjerne er langt mellom parene, har de lite bruk for å rope og synge, i motsetning til andre fugler som må synge for å finne en partner og hevde territorium. Hubroparet kommer sammen for å hekke om våren, og de møtes på det samme hvert eneste år.

Hubroen kan hekke allerede i sitt første leveår, men som regel skjer det først når den er to til tre år gammel. Da legger hunnen vanligvis to til tre egg, men det kan variere fra ett til seks. Eggene legges i mars, og rugingen foregår i litt over en måned.

Hekkingen foregår i ulendte områder med bratte berg – i dag primært langs kysten, men også i fjellskoger. Reiret er en grop på bakken, oftest i en bergvegg. Hannen bringer mat til hunnen og ungene mens de er små, men hunnen hjelper til med jakten når ungene har blitt større.

Ungene er flyvedyktige når de er omtrent syv uker gamle, men er ikke uavhengige av foreldrene før de har blitt omlag et halvt år gamle.

Takket den myke fjærdrakten, kan hubroen jakte nesten uten å lage lyd. Når den er ute på jakt på natta har også hubroen stor nytte av sin gode hørsel og sitt gode syn.

Hubroen er en allsidig jeger som jakter både småfugler og storfugl, og i tillegg fisk og frosk. Smågnagere kan være en viktig matkilde, men den tar også større byttedyr som harer og unge rever. Blant fugler kan byttedyrene variere fra måker og kråkefugler til ender, vadefugler og alkefugler, mens den i innlandet gjerne kan ta både orrfugl og storfugl. På bakkenivå er hare og pinnsvin også aktuelle byttedyr.

Føden varierer etter leveområde, avhengig av hva slags mat den får tak i. Under jakten speider og lytter hubroen fra sitteposter som trær, steiner, påler og lysmaster.

Vindkraft, nye veier og etablering av hyttefelt reduserer leveområdene til hubroen og fortrenger den til stadig mindre områder. Manglende kunnskap om hekkelokaliteter i arealplanleggingen og manglende hensyn til hubroen i inngrepssaker, er viktige årsaker til artens tilbakegang. Bråket og aktiviteten fra hogst og anleggsarbeid i seg selv gjør også hubroen sårbar, da den er svært sensitiv for forstyrrelser, særlig når hekkesesongen innledes.

Færre enger og åpne beiteområder, samt raskt gjenvoksende seterlandskap, har gitt nedgang i bestandene av byttedyr, som ekorn, rotter og skogshøns. Dette har samtidig gjort hubroen mindre utsatt for jakt, siden de har blitt færre. Fram til rundt 1950 var hubroen et ettertraktet byttedyr for jegere.

Elektrokusjon (berøring av to strømførende ledninger samtidig) er trolig den største enkeltårsaken til dødelighet blant hubroer. Hubroen er glad i å bruke stolper og tverrliggende stenger for å overvåke mulige byttedyr, men da står den ofte i fare for å komme i kontakt med strømførende ledninger, som gir en umiddelbar død.

Det har blitt gjort ulike tiltak i seinere år for å trygge leveområdene til hubroen. Linjenett har blitt lagt ned i bakken, linjer har blitt gjort mer synlige gjennom merking, og sittepinner har blitt montert på tverrliggende master langs linjenettet. Dette har gitt positive resultater.

Utslipp av miljøgifter og kollisjoner med ulike framkomstmidler bidrar også til dødelighet hos hubroen.