Villrein

Rangifer tarandus tarandus

Tilstand i Norge

Nær truet

En art er nær truet når den ikke tilfredsstiller noen av kriteriene for CR, EN eller VU, men er nære ved å tilfredsstille noen av disse kriteriene nå, eller i nær framtid.

Bestand i Norge

Ca 15 500

Fakta om villrein

Villrein (Rangifer tarandus tarandus), også kalt fjellrein eller tundrarein, tilhører hjortedyrene og er en underart av rein (Rangifer tarandus).

I tillegg til villreinen på fastlandet, har vi også underarten Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) i Norge - den er, som navnet tilsier, kun å finne på Svalbard.

I motsetning til andre hjortedyr, har både bukkene (hannene) og simlene (hunnene) gevir. Kalvene får også gevir allerede første leveåret.

Villreinen er en ansvarsart. Det vil si at den har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse i Norge. Faktisk lever nesten hele den europeiske villreinbestanden i Norge.

  • Vekt (kg)

    70-150

  • Lengde (cm)

    160-220

  • Skulderhøyde (cm)

    80-120

Kjennetegn

Villrein er partåede hovdyr. Det vil si at de har klauver framfor upartåede hovdyr som har hover.

Den strie pelsens fargekombinasjoner gir god kamuflasje i terrenget. Sommerpelsen er grå, brun og rødbrun, mens vinterpelsen er lys brun, grå og hvit. Reinen har flere dekkhår sammenliknet med andre hjortedyr, og hvert hårstrå er luftfylt. Dette i kombinasjon med tykk underull gjør pelsen ekstremt tett og varmeisolerende. Det kommer godt med når man oppholder seg i temperaturer ned mot minus 30 til 40 grader celsius. Rein har også pels på mulen og mellom klauvene.

Leveområder og utbredelse

Det finnes 24 villreinområder i Norge i dag, alle i de sørlige fjellområdene. De strekker seg fra Dovre og Forolhogda i nord til Setesdal Ryfylke i sør.

Den største bestanden av villrein finnes på Hardangervidda, med ca. 10 000 dyr.

To villrein sett forfra.
I motsetning til andre hjortedyr, har både bukkene og simlene gevir. Kalvene får også gevir allerede første leveåret.

Derfor er villreinen viktig

Historisk betydning

Villreinen og Europas befolkning har en felles 40 000 år gammel historie, og så lenge det har eksistert rein, har reinkjøtt vært en viktig matkilde for urfolk i nordlige strøk - faktisk har den til tider vært helt avgjørende for folks overlevelse.

Selv i dag er reinen et viktig næringsgrunnlag for mange som er bosatt i fjellområdene. Det er også knyttet store kulturelle verdier til villreinen, for "Norge er fjellandet, villreinen er fjelldyret".

Paraplyart

Fordi den årlig foretar store vandringer mellom egnede beiteområder, er villreinen et meget arealkrevende dyr. Ved å bevare villreinens leveområder, bevarer man samtidig leveområdene for mange andre arter i fjellet.

Villreinens liv

Villreinen er et flokkdyr, og flokkene kan variere i størrelse fra noen titalls individer til flere hundre eller tusen. Kjønnsmodne bukker lever gjerne i egne, mindre flokker, mens simlene, kalvene og ungdyrene lever sammen i fostringsgrupper. I brunsttiden kommer disse flokkene sammen og bukkene går med fostringsflokkene til paringstiden er over. Flokklivet gir en god beskyttelse mot rovdyr.

Villreinen har et nomadisk levesett, som betyr at den beveger seg over større eller mindre avstander for å finne egnede beiter til de ulike årstidene.

Villreinen har godt utviklede sanser, og de fanger effektivt opp bevegelser i omgivelsene. De kommuniserer med hverandre via lyder og lukter.

Status en villrein har i flokkens rangordning avgjøres av alder, kroppsstørrelse, gevirutforming og atferdsmessige signaler.

Etter paringstiden feller bukkene geviret, mens simlene feller sitt når kalvene fødes på våren. Grunnen til dette er at de drektige simlene skal være bedre rustet til å finne mat gjennom vinterhalvåret. Dersom det er gode matforhold, kan en del drektige simler også felle geviret før kalvingen.

Villreinen kan bli opptil 18 år gammel.

En flokk villrein traver i snøføykt (sett bakfra)
Villreinen er et flokkdyr og er stadig fra vandring etter nye beiteområder.

Forplantning

Villreinen blir kjønnsmoden når den er omkring halvannet år gammel. På grunn av konkurranse med de eldre bukkene, får imidlertid ikke ungbukkene paret seg før de er mellom 3 og 5 år gamle.

Brunst- og paringstiden er fra midten av september til midten av oktober. Bukkene konkurrerer om å skaffe seg flest mulig simler, og bruker all sin tid på å forsvare dem fra andre bukker. Dersom ei simle har lyst til å stikke av fra bukken som har kapret henne, jager han henne tilbake igjen. Kampen mellom bukkene kan bety døden for den tapende parten.

Simlene går drektig i rundt 225 dager. I forkant av kalvingen, trekker de ofte opp i fjellet for å få være mest mulig i fred for rovdyr. Kalvingen skjer i mai-juni, og simla føder nesten alltid kun én kalv - tvillingfødsler er veldig sjelden blant villrein.

Kalvene vokser raskt og har på høsten allerede nådd en vekt på 25–50 kilo. Simlene regnes som fullt utvokste når de er mellom 4 og 6 år gamle, bukkene et par år senere.

Kosthold

Villreinens leveområder er preget av store forskjeller i både tilgang på mat og værforhold gjennom de ulike årstidene. Den er imidlertid spesielt tilpasset å utnytte disse forskjellene.

Om sommeren består villreinens kosthold hovedsakelig av gress, urter, lyng, lav, dvergbusker og sopp. På vinteren er det for det meste lav som står på menyen - faktisk så mye som 40-80 prosent. Dette skyldes i hovedsak at lav er mer tilgjengelig på avblåste rabber eller områder med lite snø. Lav er også å finne på trær. Resten av dietten består på vinterstid av tørt gress og buskvekster.

For å finne mat i mye snø, bruker reinen snuta, klauvene og geviret for å grave seg ned til bakken.

En flokk villrein tar en matpause.
Villreinens kosthold består blant annet av gress, lyng og lav.

Trusler

Tap av leveområder

Som tidligere nevnt, beveger villreinen seg over store avstander for å finne egnede beiter til de ulike årstidene. Inngrep i landskapet, som veier, jernbane, kraftledninger, oljerørledninger, vannkraftmagasiner og bygging av hyttefelt, reduserer tilgangen til viktige sesongbeiter og lager endringer i viktige trekkruter. Det kan også gå utover kalvingsområdene.

Økt menneskelig ferdsel i fjellet, kan også skape forstyrrelser og stress hos villreinen.

Klimaendringer

Varmere vintre fører til at snøen smelter. Når det fryser på igjen, dekkes tundraen av is. Reinen er ikke i stand til å grave seg gjennom isen for å finne mat.

For å kjøle seg ned og komme seg unna plagsomme insekter, trekker villreinen opp i høyden til is- og snøbreer på sommeren. Varme somre vil imidlertid føre til at is- og snøbreene smelter, og gi insekter og parasitter bedre levevilkår. Dette vil igjen føre til økte forstyrrelser og mer stress for villreinen.

Andre trusler

Chronic wasting disease, også kjent som skrantesjuke, er en smittsom og dødelig sykdom hos hjortedyr, som er nesten umulig å bekjempe dersom den får fotfeste. Den forårsakes av prioner, som er unormale proteiner som spres via spytt, urin og avføring. Skrantesjuke kan spres direkte mellom hjortedyr, eller fra miljøet til hjortedyr.

Våren 2016 var første gang det ble registrert skrantesjuke på villrein i Nordfjella villreinområde. Dette var det første dokumenterte tilfellet av sykdommen på rein og det første tilfellet av sykdommen i Europa.

For å gi deg skattefradrag trenger vi fødselsnummeret ditt.

Vi bruker e-post og mobilnummer til å holde deg oppdatert om ditt fadderskap. Vi lover å ikke spamme deg.