Blåhval

Blåhvalen er det største dyret på jorda vår, og trolig det største dyret som noensinne har levd her!

Blåhvalen inngår i gruppa bardehvaler (Mysticeti), som er en av to hovedgrupper hvaler (Cetacea). Bardehvalene har ikke tenner, men barder, som de bruker til å filtrere ut maten fra sjøvannet.

Blåhvalen er, sammen med blant annet knølhval, en del av familien finnhvaler - den største familien blant bardehvalene.

Blåhvalen har en flekkete, blågrå farge på kroppen og på sidefinnene (sveivene), og er generelt lysere enn alle de andre artene i finnhvalfamilien. Sveivene har en lysere grå-hvit farge på undersiden. Buken får gjerne en gul nyanse på grunn av millioner av mikroorganismer som oppholder seg i huden. Fra munnen og et stykke nedover mot buken, har blåhvalen 60 til 90 bukfurer. Disse gjør at hele munnhulen kan utvides omtrent som et trekkspill.

Hodet er bredt og flatt med et dobbelt blåsehull på toppen. Kroppen er strømlinjeformet og smalner mot halefinnen. Ryggfinnen er liten og sitter langt bak på kroppen. Bardene er blåsvarte og teller 270-395 på hver side i overkjeven. Når blåhvalen kommer opp til overflaten etter et dykk, blåser den ut gammel luft. Denne "blåstsøylen" går 10-12 meter loddrett opp i været!

Halefinnen er unik for hvert individ, akkurat som menneskers fingeravtrykk. Hunnene blir litt større enn hannene.

Blåhvalen lever i farvann både på den nordlige og sørlige halvkule. Blåhvalene på den sørlige halvkule er noe større enn slektningene i nord.

Nøyaktig hvor blåhvalene oppholder seg, endres i takt med fordelingen og forekomsten av krill. På vinteren trekker blåhvalen mot ekvator.

Blåhvalen er på toppen av næringskjeden og spiller dermed en viktig rolle for å opprettholde den naturlige balansen i marine økosystemer.

Blåhvalene svømmer som oftest alene, av og til i par. I områder med mye mat kan man finne enda flere samlet. Når de spiser svømmer blåhvalen mellom tre til seks km/t. Blir de skremt eller nervøse, kan de over korte strekk komme opp i 30-50 km/t. Blåhvalen kan også dykke helt ned til 500 meters dybde og holde pusten i hele 20 minutter.

De kommuniserer med hverandre gjennom lavfrekvente lyder - så lave at vi mennesker ikke kan høre dem. Den lave frekvensen gjør også at lydene bærer over enorme avstander i vann, og det antas at blåhvalene, under gode forhold, kan høre hverandre på opptil 1600 kilometers avstand. Blåhvalen er også kjent som "verdens mest høylytte dyr" og lydnivået deres kan overstige 150 desibel.

Forskere tror at blåhvalen ikke bare bruker lydene for å kommunisere med hverandre, men også for å navigere seg i de lydløse havdypene.

Det eneste dyret som er kjent for å angripe blåhvalen, er spekkhoggeren.

Blåhvalen er blant jordas lengstlevende dyr. Det eldste registrerte individet ble rundt 110 år gammelt. Gjennomsnittlig levetid er rundt 80 til 90 år.

Blåhvalhunner blir kjønnsmodne når de er rundt åtte til 10 år gamle, hannene når de er mellom 10 og 13 år. Paringen foregår på vinterhalvåret og hunnene føder én kalv, av og til tvillinger, etter en 10-12 måneder lang drektighetsperiode.

Allerede som nyfødte kalver, er blåhvalene rangert som et av de største dyrene på jorda: rundt sju meter lange og tre tonn tunge. De første sju-åtte månedene drikker den ikke annet enn morsmelk, og legger på seg omtrent 90 kg hver dag. Etter dette avvennes kalven med morsmelk og forlater til slutt moren. På dette tidspunktet kan kalven veie mer enn 17 tonn.

En blåhvalhunn får en ny kalv hver andre til tredje år.

Blåhvalens diett består nesten utelukkende av krill, som er 1-2 centimeter store, rekeliknende dyr. Når blåhvalen spiser trekker den inn en enorm munnfull med vann ved å utvide "trekkspillhuden" på halsen og magen. Ved hjelp av tungen, presser den vannet ut gjennom bardene i overkjeven og tusenvis av krill etterlates i blåhvalens munn - klare til å svelges.

Visse tider på året, kan en voksen blåhval spise omtrent fire tonn krill om dagen.

På grunn av størrelsen ble blåhvalen den mest ettertraktede arten blant hvalfangere, og arten ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst. Fra starten av 1900-tallet og fram til den ble fredet, ble over 10 000 blåhvaler tatt i det nordlige Atlanterhavet, og rundt 350 000 i Sørishavet. Blåhvalen ble fredet i Nord-Atlanteren i 1955, og i Sørishavet i 1966.

I dag er bestanden på vei opp igjen, men på grunn av den enorme beskatningen på 1900-tallet er blåhvalen fortsatt kritisk truet.

Selv om kommersiell hvalfangst ikke lenger representerer en trussel, gjør klimaendringenes innvirkning på krill blåhvalen spesielt sårbar.

Som andre store hvalarter er blåhvalen truet av miljøendringer, inkludert tap av leveområder og forsuring av havet. Blåhvaler kan også bli skadet av kollisjoner med skip og ved å bli viklet inn i fiskeredskaper og marin forsøpling.