Fjellrev

Fjellreven, også kjent som polarrev og arktisk rev, lever langt mot nord over hele den nordlige halvkule. Den er svært godt tilpasset livet i arktiske strøk og høyfjellet. Pelsen til fjellreven har faktisk den best isolerende evnen som er målt blant alle pattedyr.

Noe annet som gjør pelsen til fjellreven helt spesiell, er fargen. Det er to fargevarianter av fjellrev: «hvitrev» og «blårev». En hvitrev blir ensfarget hvit om vinteren, mens sommerpelsen er mer brun og gulhvit. Blårev brukes som samlebetegnelse for fjellrever med mørk pels, og som ikke blir hvite om vinteren.

Fargen på fjellrevens pels er arvelig, og det kan være både blå og hvite valper i samme kull. Blå farge dominerer over hvit, på samme måte som brun øyefarge dominerer over blå hos oss mennesker. Den vanligste fargevarianten på fjellreven i Norge er den hvite. I kystområder dominerer den blå fargevarianten, sannsynligvis fordi den der gir bedre kamuflasje og beskyttelse mot andre rovdyr.

På verdensbasis er over 95 prosent av alle fjellrever hvitrever. Den blå varianten er stort sett å finne på øyer, særlig Grønland og Island.

Fjellreven er godt tilpasset det arktiske klimaet, med sine korte ben og små, avrundede ører. Den er litt mindre enn sin slektning rødreven. Sommerpelsen virker glattere og tynnere enn hos rødreven, mens vinterpelsen derimot er tettere og mer fyldig og får fjellreven til å virke noe større i vinterdrakt enn i sommerdrakt.

En voksen fjellrev veier fra 2,5 til 8 kilo. Hannene er gjennomgående noe større enn tispene. Kroppslengden er inntil 65 cm, halen inntil 35 cm. Fjellreven på Svalbard er noe mindre enn den på fastlandet. I vill tilstand blir fjellrevene normalt mellom 3-5 år gamle.

Fjellreven løper oftest i kort galopp, som gir den et svært karakteristisk humpende løpesett. Sporene ligner ellers rødrevens. Skrittlengden i trav er cirka 50 cm, mens rødrevens er cirka 80 cm.

Fjellrevens viktigste utbredelsesområde er de arktiske, trebare tundraområdene i Europa, Asia, Nord-Amerika og arktiske øyer nord for 57. breddegrad. Den er altså utbredt over hele den nordlige halvkule. I Europa inkluderer det Norge, Sverige, Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland - dette området kalles også Fennoskandia,

Fjellreven var en av de først pattedyrene som vandret inn i Fennoskandia etter istiden. Helt fram til slutten av 1800-tallet var det en stor bestand av fjellrev i Norge og Fennoskandia. Rundt år 1900 falt bestanden dramatisk over hele Fennoskandia, og den ble fredet i Sverige (1928), Norge (1930) og Finland (1940). Fjellrevens pels var ettertraktet, og jakt og fangst var årsaken til den opprinnelige nedgangen i bestanden. Til tross for fredning har likevel ikke bestanden tatt seg opp igjen.

I Norge finnes fjellreven fra Hardangervidda i sør til Finnmarks kyststrøk i nord. For ti år siden var den sør-norske bestanden nesten utdødd, men som følge av et omfattende avlsprosjekt med base på Dovrefjell er dette nå den største bestanden i Norge.

Fjellreven er monogam, og et par kan holde sammen hele livet. De oppfostrer valpene sammen og forsvarer sitt felles territorium.

I Sør-Norge graves hiene ofte ut i grus, sandrygger og løsmasser, mens fjellreven på Svalbard finner hi i fjellsprekker og under steinblokker. Samme hi kan brukes i en årrekke, og fjellrevparet bruker hiet året rundt. Gamle hi har gjerne mange innganger.

En fjellrevbestand består av både stedfaste dyr og dyr på jakt etter et sted å slå seg ned. På fastlandet varierer bestanden kraftig i takt med svingningene i smågnagerbestanden.

Dødeligheten hos fjellrev er høy, både hos unger og voksne dyr. Fjellrevens generasjonstid er tilnærmet lik perioden mellom toppene i smågnagersyklusene, som inntreffer cirka hvert fjerde år.

Sammenlignet med andre hundedyr har fjellreven store kull. Gjennomsnittsstørrelsen er 6-8 valper, men opptil 23 unger er observert. Både kullstørrelsen og ungenes overlevelse avhenger av tilgangen på mat, og smågnagerbestanden har trolig stor betydning for fjellrevens reproduksjon.

Når valpene fødes har de tynn pels, er blinde og veier bare 40-50 gram. Når de har blitt 300-400 gram og tre til fire uker gamle, begynner de å bevege seg utenfor hiet. Etter ni uker har de fått samme pelsfarge som de voksne, og begynner snart med oppdagelsesferder lengre unna hiet.

Normalt får fjellreven i Fennoskandia valper bare i år med god næringstilgang. Det betyr at fjellreven, med en forventet levetid fra 3 til 5 år, normalt opplever bare ett år med reproduksjon.

På Svalbard derimot, der fjellreven ikke er avhengig av smågnagere som føde, er det liten variasjon i ungeproduksjon mellom år. Størstedelen av bestanden består dessuten av ikke-territorielle dyr som vandrer over store områder. Fjellrev blir observert på isen flere hundre kilometer fra land, og det er mulig at det foregår utveksling av individer mellom Svalbard, Grønland og russiske områder.

Fjellreven er opportunist og spiser så vel åtsler og søppel, som smågnagere, hare og fugl. Smågnagere, spesielt lemen, utgjør en stor del av føden for fjellreven på fastlandet, men sammensetningen av føden varierer med hva som er tilgjengelig.

På Svalbard lever fjellreven hovedsakelig av rype, sjøfugl og fugleegg om sommeren og inngår dermed både i marine og terrestrielle næringskjeder. Vinterstid er næringstilgangen svært begrenset, og fjellreven er da henvist til døde rein, ryper og mat den har hamstret før vinteren satte inn.

Fjellreven er ikke truet internasjonalt, men i Norge er fjellreven sterkt truet. Selv om fjellreven har vært totalfredet siden 1930, har det krevd mange år og krevende tiltak for å snu bestandskurven i en positiv retning. Årsakene til dette er komplekse, men dette er hovedfaktorene.

Fjellrevbestanden var nede på et veldig lavt nivå før fredningen trådte i kraft, og de få dyrene som var igjen var spredt over store områder. Om dyrebestander blir for små kan det tar veldig lang tid før de vokser seg store igjen, om det i det hele tatt er mulig.

Klimaendringer har blant annet ført til at tregrensen har krøpet oppover. Dermed minker fjellrevens leveområder, mens rødrevens øker. Rødreven er en direkte konkurrent til fjellreven, og med sin større og tyngre kropp fordriver den lett sin mindre slektning fra gode områder. Dette gjelder områder med god mattilgang og kanskje viktigst; egnede hiplasser. Rødreven tar også livet av fjellrev dersom sjansen byr seg, særlig valpene er utsatt.

Fjellreven i Norge er helt avhengig av gode smågnagerår for å få valper, og de siste 20 årene har smågnagerårene uteblitt. Den generelle tilgangen på smågnagere har derfor blitt mindre.

Store rovdyr som ulv og jerv levde tidligere i samme områder som fjellreven. Disse la igjen byttedyrrester som fjellreven kunne spise, særlig på vinteren da mattilgangen ellers er liten. Ulven har ikke vært tilstede i fjellrevens rike på over hundre år, og jerven har hatt markant tilbakegang siden fjellreven ble fredet i 1930. Ulven tok dessuten oftere rødrev enn fjellrev, og med ulvens bortgang har rødreven spredt seg i fjellet.

Som nevnt har fjellreven lenge vært truet av både klimaendringer og konkurranse fra rødreven. Før den ble fredet ble den dessuten jaktet på, noe som førte til at den ble nesten helt utryddet.

Men omfattende bevaringsarbeid over mange år har heldigvis gitt positive resultater:

• Først og fremst har det vært viktig å ha oversikt over bestanden. Gjennom overvåking kan man følge bestandens utvikling og endring over tid – det igjen gir kunnskap om hvilke forvaltningstiltak som er riktig å iverksette.
• Fjellrevhi har blitt kontrollert og registrert. På denne måten har myndighetene fått oversikt over antall ynglinger, og anledning til å følge opp valpene videre. DNA-analyser av ekskrementer, hår og annet biologisk materiale blir tatt for å fastslå kjønn, hvilket individ det dreier seg om og slektskap mellom individer. Slik får man blant annet mer informasjon om hvilke rever som sprer seg, hvor langt de sprer seg og hvordan de overlever.
  
• For at fjellreven ikke skal lide under dårlige smågnagerår og klare seg gjennom den tøffe vinteren, har det også blitt lagt ut mat til fjellreven. Dette har blitt gjort gjennom spesialbygde fôringsstasjoner der rødreven ikke klarer å komme til.
  

Tiltakene har ført til at vi nå har i underkant av 300 voksne fjellrever i Norge, noe som tilsvarer en firedobling av bestanden de siste ti årene og gjorde at fjellreven ble flyttet fra kritisk truet til sterkt truet på Rødlista ved siste oppdatering i november 2021.

WWF har bidratt til dette arbeidet gjennom mange år, blant annet gjennom prosjektet Felles Fjellrev.

Oppholder du deg i fjellheimen, kan du gjøre noen små ting som er til stor hjelp for fjellreven. Her har du en liten huskeliste til neste fjelltur:

• Ta alltid med deg søppel og matrester tilbake! Vi gjør ikke fjellreven en tjeneste ved å legge ut matrester. Snarere tvert i mot kan dumping av matavfall gjøre at det er rødreven, som både er en trussel og konkurrent til fjellreven, som får tilgang til mer mat.
• Meld fra om fjellrevobservasjoner! Tips om observasjoner av fjellrev og fjellrevhi loggføres av norske myndigheter og kan være viktig for å finne hittil ukjente leveområder. Du kan også rapportere funn via http://artsobservasjoner.no/.
• La fjellreven være i fred! Om du skulle være så heldig å få et glimt av fjellreven, er det bare å nyte synet. Men vis hensyn – ikke følg etter fjellreven, og hold avstand fra både den og hiet. I verste fall kan dette føre til at den rømmer og skyr området.

God tur!