Vi står i en natur- og klimakrise, men hittil har norsk klimapolitikk vært preget av altfor få konkrete og målbare tiltak. Det haster å kutte utslipp, og Norge må øke innsatsen, både i tempo og omfang.
Stortinget har vedtatt at Norge skal kutte sine utslipp med 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990.
Norge har også mål å kutte 90-95 prosent av utslippene innen 2050. Begge disse målene er nedfelt i Klimaloven.
I 2024 skal regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om klima. Den skal handle om perioden frem mot 2035 på vei mot lavutslippssamfunnet i 2050.
Siden 2022 har regjeringen årlig lagt frem «Grønn bok», eller Klimastatus og –plan, sammen med statsbudsjettet. Der presenterer regjeringen sitt klimabudsjett, status for klimapolitikken, og planen for hvordan regjeringen har tenkt å kutte 55 prosent utslipp innen 2030.
Klimabudsjettet kan bli et viktig styringsverktøy for å nå klimamålene, og gjøre det lettere å prioritere utslippskutt. Det kan også bidra til å flytte fokuset fra mål som ligger langt frem i tid, til hva som må gjøres i dag.
For å sette retning og fart på norsk klimapolitikk, trengs et klimabudsjett som tallfester hvordan statsbudsjettet påvirker klimautslippene, kombinert med presis rapportering og handlingsplaner per sektor i tråd med klimamålene.
WWF savner fortsatt et klimabudsjett som viser hvordan Norge skal kutte utslipp gjennom tallfesting og krav til utslippskutt for de ulike sektorene. I tillegg etterlyser vi en omtale og kvantifisering av utslipp og utslippsendringer i kvotepliktig sektor, som utgjør over halvparten av norske utslipp.
Cirka halvparten av norske utslipp kommer fra kvotepliktig sektor. Det er i hovedsak utslipp fra industri, luftfart, olje og gass, og er omfattet av EUs kvotesystem. Det betyr at disse utslippene kan handles i klimakvoter som selges og kjøpes. I dag finnes det ikke et eget norsk mål for å redusere utslipp fra kvotepliktig sektor som følge av Norges deltakelse i EUs kvotesystem.
Den andre halvparten av utslipp kommer fra ikke-kvotepliktig sektor, som transport, landbruk, avfall og oppvarming. I Grønn bok legges det i hovedsak frem tiltak som kutter utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.
WWF mener at all norsk klimapolitikk må sees i sammenheng, og at Norge ikke kan kvotehandle seg ut av klimakrisen. Derfor må også reduksjon i kvotepliktige utslipp stå sentralt i klimapolitikken dersom Norge skal handle i tråd med internasjonale klimaforpliktelser.
4,7 %
43 %
34 %
Norge har lenge hatt ambisiøse klimamål. Likevel har vi bare kuttet 4,7 prosent av utslippene siden 1990.
Sammenlignet med våre naboland er ikke Norges utslippskutt særlig imponerende.
Sverige reduserte sine klimagassutslipp med 34 prosent fra 1990 til 2021. Danmark har kuttet sine klimagassutlipp med 43 prosent. Storbritannia har kuttet 50 prosent av sine utslipp siden 1990. Norge må raskt øke innsatsen for å kutte 55 prosent innen 2030, og 90-95 prosent innen 2050
I 2020 la Miljødirektoratet frem Klimakur 2030, som for første gang ga anbefalinger til tiltak og virkemidler for å redusere Norges klimagassutslipp i ikke-kvotepliktige sektor.
Hovedanbefalingene handlet om forsterket rolle for kommunene, en opptrappingsplan for CO2-avgiften, kostholdsendringer, utslippsfri skipsfart og elektrifisering av kjøretøy, for å nevne noen.
Høsten 2023 la regjeringens eget ekspertutvalg, Klimautvalget 2050, frem sin rapport som viser hvordan Norge skal bli et nullutslippssamfunn i 2050. Når Norge i 2050 har kuttet 90-95 prosent av sine utslipp, betyr det at nesten alle dagens utslipp må være borte. Dagens 50 millioner tonn CO2-utslipp i året må bli til 5 millioner tonn i 2050.
Utvalget er tydelig på at vi trenger en ny kurs. Politikken må prioritere for å omstille aktivitet som i dag skaper utslipp. Gjennom prinsippet unngå-flytte-forbedre (UFF) kan vi synliggjøre hvordan klimatiltak som går på tvers av enkeltsektorer kan bidra effektivt til utslippskutt, og hvordan natur- og klimahensyn kan forenes.
For eksempel fungerer UFF slik innen transport: Unngår vi veibygging, sparer vi utslipp, natur og penger. Flytter vi transporten fra privatbil til kollektivt, sparer vi penger og natur med mindre veiutbygging. Hvis vi ikke kan unngå eller flytte, kan vi forbedre ved at flere kjører elektrisk heller enn fossilbil.
Klimautvalget 2050 er tydelig på at norsk oljepolitikk må være i tråd med 1,5-gradersmålet gjennom hele verdikjeden, altså fra produksjon til forbrenning.
De ber om at det lages en plan for rettferdig utfasing av norsk olje og gass, og en stans i leting, utvinning (PUD), eller anlegg og drift (PAD) mens denne planen utarbeides (en såkalt «tenkepause»). I tillegg må det foreslås en permanent stans i letevirksomhet utenfor områder hvor det allerede finnes olje- og gassinstallasjoner.
For å lykkes med å bremse klimaendringene, må alle land samarbeide.
Sammen med verdens land har Norge signert Parisavtalen, som forplikter landene til å sette klimamål for å holde den globale oppvarmingen til under 2 grader, aller helst 1,5 grader.
Hvert år avholdes det også et toppmøte der land samles for å forhandle om løsninger på klimakrisen under FNs klimakonvensjon, og rapporterer inn status for oppnåelse av klimamålene.
Den viktigste årsaken til den globale oppvarmingen er utslipp fra olje, kull og gass.
I dag kommer en fjerdedel av norske utslipp fra produksjon av olje og gass, i tillegg eksporteres store mengder utslipp fra norsk olje og gass til utlandet.
Det norske oljeselskapet Equinor står bak mye av disse utslippene, og er årsaken til at Norge er verdens syvende største eksportør av klimagassutslipp. Du kan lese mer om norsk oljepolitikk her.
Vi kan ikke karbonlagre oss ut av problemene.
Å legge opp til bruk av teknologi for karbonfangst og –lagring (CCS) til storstilt karbonfjerning gjennom såkalt direktefangst fra luft eller bio-ccs er dyrt, usikkert og vil ha stort negativt naturfotavtrykk, og kan ikke brukes som påskudd for forlenget produksjon og bruk av fossile brensler.
Klima- og naturkrisen må løses sammen og samtidig.
Tiltak som er bra for naturen er som oftest bra for klimaet, både i havet og på land. Les mer om den store viktigheten og nytten av naturlig karbonlagring her.
I omstillingen til et lavutslippssamfunn trenger vi imidlertid mer fornybar kraft, og all energiproduksjon har en naturkostnad.
Selve størrelsen på naturfotavtykket fra energiproduksjon er helt avhengig av valg av energikilder, plassering, design og avbøtende tiltak. Derfor trengs det en helhetlig energi- og klimaplan som viser hvordan energieffektivisering, ny kraftproduksjon, og elektrifisering skal fase ut fossilt.
Samtidig må energisparing prioriteres i langt høyere grad – den mest klima- og naturvennlige kraften er den vi ikke bruker.
Vi må også anerkjenne hoveddriveren bak klima- og naturkrisen. Det er godt etablert at det er vårt overforbruk av energi og råstoffer som ligger bak både naturtap og utslipp, samtidig er det ikke enkeltpersoners forbruk og utslipp som vil være avgjørende for klimapolitikkens suksess.
Det er politikerne og de største utslipperne som må ta ansvar for og stimulere til endring.
