WWFs historie i Norge

I 1960 reiser den berømte biologen sir Julian Huxley til Øst-Afrika som naturvernrådgiver for UNESCO. Har blir så rystet av det han ser at han skriver tre artikler der han beskriver hvordan verdifulle naturtyper er i ferd med å ødelegges, og at ville dyr blir jaktet på i så stor grad at de vil være utryddet om 20 år hvis det får fortsette.

Han får med seg en gruppe miljøinteresserte, ressurssterke mennesker som alle ønsker å gjøre noe med situasjonen og i 1961 grunnlegger de World Wildlife Fund.

Opprinnelig er WWF en organisasjon for vern av truede, eksotiske arter. Men grunnleggerne innser tidlig at naturvern har lite for seg om miljøet ikke blir tatt vare på, og at innsatsen også må rettes mot vern av artenes leveområder.

Ti år etter at WWF World Wildlife Fund så verdens lys, stiftes den norske avdelingen i desember 1970 og får navnet WWF Verdens Villmarksfond.

Den 14. desember 1970 blir Verdens Villmarksfond, forkortet til VVF, stiftet med kronprins Harald som president. Første generalsekretær er Knut Rom, som satt frem til 1979.

Vern av truede dyrearter og deres habitater var grunnlaget da den internasjonale organisasjonen WWF ble stiftet, og står fortsatt i fokus, også hos den norske avdelingen, ut over 70-tallet. Men arbeidsmetodene spisses, og organisasjonen begynner å oppmuntre til mer omfattende prosjekter og bevaring av hele økosystemer.

Som del av dette, blir påvirkningsarbeidet rettet mot politikere og regjeringer trappet opp, med mål om internasjonale miljøavtaler. WWF begynner også å rette kritikk mot kommersielle virksomheter som utgjør en trussel mot naturen og miljøet.

Med økt industrialisering er naturvern ikke lenger bare et nasjonalt anliggende, og den norske avdelingen bidrar til WWFs internasjonale arbeid så vel som prosjekter innenfor landegrensene.

Organisasjonens første ti leveår i Norge preges også i stor grad av forskningsprosjekter. I sentrum står de mest truede artene: Store rovdyr og -fugler, som isbjørn, bjørn, ulv, hubro, kongeørn, havørn og vandrefalk.

Utover 80-tallet får vi mange ganger «drahjelp» med å få ut budskapet om at naturvern angår oss alle, men konteksten er ikke så hyggelig: Massedød av sel i Nordsjøen, invasjon av giftige alger som dreper alt liv på grunt vann langs Skagerrak, radioaktive dyr og fisk etter Tsjernobyl-ulykken…

I kjølvannet av arbeidet fra Kommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen) vokser det også frem en felles forståelse av bærekraftig utvikling.

Barn og ungdom utgjør nå 30 prosent av WWFs vennemasse, og Brundtland-rapporten fastslår med stor tyngde hvilket ansvar foreldregenerasjonen har for den jorda vi skal overlate til den oppvoksende slekt.

Informasjon og kunnskapsdeling av de mange menneskene er helt essensielt for å lykkes, og organisasjonen bruker derfor stadig mer ressurser på dette utover 80-tallet.

Strategien vi går inn i 90-årene med er tredelt: 1. Bevare det biologiske mangfoldet i naturen ved å sikre arter, deres genetiske variasjon og økosystemene. 2. Fremme bærekraftig bruk av fornybare ressurser. 3. Arbeide for å redusere forurensning og motvirke sløsing med ressurser.

I 1990 kommer den første store klimarapporten fra FNs naturpanel, og sender sjokkbølger gjennom verden. Flere tusen ledende forskere fra verden over har bidratt til rapporten, som blant annet fastslår at utslipp fra menneskelig aktivitet forårsaker global oppvarming.

CO2-utslipp er den største synderen, og står for mer enn halvparten av den økte drivhuseffekten.

Den faglige tyngden i denne og påfølgende klimarapporter gjør utslaget. Selv om det fortsatt er langt fram til klimagasskutt som monner, er det nå nærmest global enighet om at utslippene må ned.

En miljøvind farer over verden, og WWF opplever kraftig økning i både medieomtale og bidragsytere – fra næringslivet så vel som privatpersoner. «Alle» er opptatt av det som skjer med miljøet; politikerne, byråkratene, mediene og mannen i gata. Likevel er natur- og miljøvernet fortsatt i stor grad preget av festtaler og lite praktisk handling.

90-tallet bringer også et nytt satsningsområde for den norske WWF-avdelingen: De nordlige kystområdene og våre arktiske land- og havområder. Vi stiller krav til miljøministeren om å engasjere seg sterkere for å få på plass en verneplan for kystområdene.

I Europa er WWF Norge med i en gruppe som koordinerer prosjekter i Nordsjøen. Et av disse kartlegger trusler for Nordsjøens sjøpattedyr.

Etter flere oljeutslipp fra skipsforlis, krever vi at de europeiske kystnasjonene skjerper kontrollen med skipstrafikken langs kysten. En hjemmel for å bedre kontrollere utenlandske skip i norske havner og holde tilbake båter av utilfredsstillende standard er også blant kravene. Her får WWF Norge støtte fra samtlige WWF-nasjoner, som sender en felles oppfordring til norske myndigheter og EF.

Som en moderne naturvernorganisasjon tar WWF ansvar for hele miljøet. Vi arbeider fortsatt for vern av eksotiske dyr, men artene settes inn i en større sammenheng: For å redde tigeren, må vi bevare skogen den lever i.

Samtidig ser vi også at en viktig del av dette er å sørge for at menneskene som bor der har mulighet til å ta bærekraftige valg.

WWF i Norge har siden begynnelsen nedlagt mye arbeid for å ta vare på de fire store rovdyrene i norsk natur – bjørn, jerv, gaupe og ulv. Stortingsmeldingen om rovdyr, som kommer i 1992, blir en opptur med viktige signaler om sterkere vern av rovdyrene.

Miljøverndepartementet innrømmer dessuten at nødvergeparagrafen er i strid med internasjonale forpliktelser Norge har gjennom Bern-konvensjonen for vern av ville planter og dyr i Europa.

«Harmoni mellom menneske og natur» ble definert som det overordnede målet da WWF ble grunnlagt i 1960. Ved årtusenskiftet er dette viktigere og riktigere enn noensinne, og vi retter søkelyset mot bærekraftig utvikling og jobber for å innarbeide en bærekraftig livsstil både for virksomheter og enkeltmennesker.

WWF har til dels vært oppfattet som en organisasjon for vern av truede enkeltarter. Nå øker innsatsen for å synliggjøre arbeidet vårt for vern av hele økosystemer.

Det er vanskelig å overbevise politiske ledere i rike industriland om betydningen av levende natur. Få naturvernere blir nominert i norske partier og få tør drive valgkamp på naturvernsaker.

I WWF merker vi likevel økt støtte fra enkeltpersoner, flere henvendelser, mer samarbeid, og mer mediedekning.

Med bevaring av naturmangfold og reduksjon av menneskers økologiske fotavtrykk som mål, samarbeider vi blant annet med næringslivet for å bringe bærekraft inn i globale markeder.

Næringslivet er en del av miljøutfordringen, og WWF velger å se på løsninger og samarbeide med de største, fordi det kan gi størst uttelling for natur og miljø.

Utover 2000-tallet skjer et paradigmeskifte i norsk miljøvern. Miljøbevegelsens beskrivelse av problemene blir i langt større grad akseptert som grunnlag for politikk og næringsliv.

WWFs banebrytende rapport, «Naturindeks for Norge» viser at bestandene av vanlige norske fiske-, fugle- og pattedyrarter i gjennomsnitt er redusert med en tredjedel de siste 30 årene.

Resultatene vekker oppsikt både i befolkningen og politikken. Naturen er en viktig del av velferden hele verden misunner oss. Nå vet vi at politikken vi har ført, ikke tar vare på denne velferden.

Naturindeksen blir en ledestjerne for WWFs satsning fremover: Målet er at naturens tilstand skal bli like viktig norsk politikk og livskvalitet som kronekurs og konsumprisindeks er i dag.

I 2005 kommer FN og Verdensbankens rapport om tilstanden til jordas 25 viktigste økosystemer. Rapporten fastslår at forbruk av natur er ikke noe som «alltid har foregått»; inntil 1950 var det meste av jordas natur fremdeles intakt.

2007 blir nok et gjennombruddsår. FNs klimapanel legger fram fire tunge rapporter som viser at den globale oppvarmingen med svært stor sannsynlighet skyldes menneskeskapte utslipp.

En ny rapport fra klimapanelet viser hvilke effekter dette vil ha på naturens økosystemer, og at både matproduksjonen i fattige områder og menneskers ferskvannstilgang vil gå dramatisk ned.

Det er verdens fattigste som er mest avhengige av naturressurser for å overleve, og som dermed også rammes hardest av miljøødeleggelser og tap av biologisk mangfold.

Utover 2000-tallet intensiverer WWF arbeidet utenfor Norges grenser, og stiller krav til norske myndigheter om å få inn mer miljøvern i bistandsarbeidet.

Vi jobber mye med å skape forståelse for at naturmangfold er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse. Samtidig er det også nøkkelen til en god framtid for rike land som vil bevare livskvalitet, moral og politisk sikkerhet

WWFs prosjekter og samarbeid over det meste av kloden har fokus å bevare gjenværende natur og demonstrere verdien av naturens «tjenester» for menneskeheten.

En Norad-evaluering av vår miljøbistand konkluderer med at WWF driver effektiv bistand og har forutsetninger for å håndtere ytterligere økt prosjektvolum på en god måte.

WWF arbeider hardt for å sikre at Stortingets vedtak om at Norge skal ha levedyktige bestander av rovdyr blir respektert. På tross av at alle rovdyrbestandene unntatt jerv ligger langt under de nasjonale bestandsmålene, har nemlig myndighetene åpnet for en mer liberal avskyting.

Vinteren 2004-2005 blir mer enn 100 rovdyr skutt i Norge. Mest dramatisk er det at Staten tillater nedskyting av 25 prosent av de norske ulvene. Dette reduserer antall familiegrupper i Norge fra tre til én. Det på tross av at bare 32 prosent av voksne nordmenn støtter jakta, mens hele 54 prosent er motstandere av den.

Året etter saksøker Norges Naturvernforbund, Foreningen Våre Rovdyr og WWF Staten for å ha brutt Viltloven da den tillot ulvejakta.

I 2012 får WWF gjennomslag for en rekke viktige saker: Regjeringen skal vurdere hensiktsmessigheten av en egen norsk klimalov , vi lanserer et unikt skipsfartprosjekt som kan gi store klimakutt, får doblet pengestøtten til norsk skogvern. Vi etter også søkelyset mot ulovlig handel med truede dyrearter, gjennom kampanjen Illegal Wildlife Trade.

2013 er et godt år for WWF i Norge. Vi får satt Oljefondets investeringer i olje, kull og gass på dagsorden, stanser utplanting av «pøbelgran» og bidrar til fredsarbeid på Balkan, og ikke minst:

Vår samarbeidspartner Marine Harvest, verdens største lakseoppdrettsselskap, forplikter seg til produksjon under den strengeste sertifiseringsstandarden (ASC) innen 2020.

2014: WWF-Norge får regjeringen til å gjennomføre en åpen høring på om Norge bør ha en egen klimalov, vi setter bærekraftige reker ettertrykkelig på agendaen, og bidrar til en tredobling av marine verneområder på Madagaskar. Dessuten ledes vi av en generalsekretær som er kåret til Olje-Norges syvende mektigste, Nina Jensen.

I 2015 blir langvarig innsats kronet med suksess: Stortinget fatter den historiske beslutningen om å trekke Statens Pensjonsfond Utland (SPU) ut av kull!

Vi bidrar også til tidenes høyeste norske skogvernbudsjett, og til at all sjømat som selges gjennom IKEA nå er miljøsertifisert med merket ASC for oppdrettslaks og MSC for viltfanget sjømat.

2016: Høsten 2016 gir WWF ut vår kanskje viktigste rapport: Living Planet Report. Den skal heretter utgis annethvert år, og vise hvordan det egentlig står til med kloden vår.

I 2016 er dette dessverre ikke lystig lesing: Fra 1970 til 2012 har verdens dyrebestander blitt redusert med hele 58 prosent. Hovedårsakene er tap og ødeleggelse av leveområder – og bakom truer den mest omfattende utfordringen menneskeheten har stått ovenfor: Klimaendringene.

Gleden er derfor ekstra stor når den nye globale klimaavtalen trer i kraft før jul, mye tidligere enn forventet. WWF har vært en sentral aktør i arbeidet med å styrke Parisavtalen.

Klimamålene skal i tillegg oppdateres hvert femte år for å fremme en omstilling mot 2050 – en kjempeseier!

2017: Etter syv års intenst arbeid får WWF i 2017 gjennomslag for en norsk klimalov! Den blir vedtatt på Stortinget i mai.

Samme sommer lanserer WWF en nullvisjon for plast i havet. I desember tar norske myndigheter visjonen med seg til FNs miljøforsamlings møte i Nairobi i Kenya. Der blir den vedtatt av alle medlemslandene. Dette er det første store skrittet på veien mot en global avtale for å stoppe forsøplingen av havet.

Høsten 2017 går WWF til søksmål mot Klima- og miljødepartementet med påstand om at den norske rovdyrforvaltningen strider med Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Ulven er kritisk truet i Norge. Likevel har myndighetene i flere år åpnet for omfattende lisensjakt.

2018: Det norske oljefondet får endelig lov å investere i fornybar energi.

2019: Sjøfuglene i Norge skal nå få sin egen handlingsplan, rekefisket blir miljøsertifisert etter MSC-standarden, det blir bevilget ekstra midler til truede arter over statsbudsjettet, og det skal lages et såkalt økologisk grunnkart som blir svært viktig for all natur- og arealforvaltning.

Det blir en historisk dag når Stortinget vedtar at ti prosent av skogen i Norge skal vernes. Over halvparten av de utrydningstruede norske artene lever i skog, men likevel har så langt bare 3 prosent av skogen fått vern.

Helt på tampen av året kommer nyheten om at Statoil har solgt seg ut av tjæresand i Canada, noe WWF her i Norge har jobbet for helt siden 2009.