En jerv som sitter på en tømmerstock og kikker til siden

Jerv

Gulo gulo

Tilstand i Norge

Sterkt truet

Arter som har svært høy risiko for å dø ut

Populasjon i Norge

307 voksne individer (57 jervekull)

I 2018 ble det registert 57 jervekull i Norge. Bestanden er beregnet til å bestå av 307 voksne individer. Offisielle bestandtall for jerv blir publisert én gang i året.

Fakta om jerv

Jerven er et av Norges fire store rovdyr, og er det største dyret i mårfamilien. Den er sterkt truet av utryddelse i Norge.

Den kan bli nesten en meter lang fra snute til halerot, og veier mellom 8-18 kilo. Hannene blir tyngre enn hunnene.

Jerven kan minne litt om en liten bjørn. Den er tettbygd, har et lite hode, små øyne og små ører. Potene er brede, og derfor gode å gå på snøen med.

Pelsen er mørk brun, nesten helt svart. Men på sidene har den en lysere stripe. Noen dyr har også noen lyse felt i pannen som kan minne om briller.

Spor etter jerv er ganske lette å kjenne igjen. Jerven galopperer som regel, og setter igjen tre og tre spor i snøen som ligger skrått på linje. Den setter nemlig den ene bakfoten i sporet til en av framføttene. Jerven kan også bykse, og da ligger sporene parvis i snøen.

Leveområder og utbredelse

I Norge lever jerven stort sett i høyfjellet og i den øverste delen av fjellskogen, men den kan også finnes i skogen i lavlandet. I Nord-Amerika holder den seg mer i skogen.

Jerv er tynt utbredt over hele den nordlige halvkulen. De landene som har en fast jervebestand, er Norge, Sverige, Finland, Russland, USA og Canada. Bestanden er imidlertid liten og minkende.

Jerven er en norsk ansvarsart, siden mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden finnes i Norge. Til tross for dette har vi en jervebestand som er sterkt truet på den norske rødlisten.

Utbredelsen av jerv i Norge er delt i to: En bestand har tilhold i fjellheimen i Sør-Norge, mens en annen bestand holder til i Nord-Norge og er en fellesbestand med Sverige, Finland og Russland. De to bestandene i Norge er nesten helt atskilt.

Jervens liv

Jerven lever stort sett alene, med unntak av parringstiden om våren og sommeren.

Jerven kan ha veldig store leveområder, og størrelsen på leveområdene avhenger av tilgang på mat, kjønn og sosial status. Jerv uten unger lever på områder som er mellom 200 og 1500 kvadratkilometer store. Unge og gamle dyr uten et eget territorium kan bevege seg over områder som er flere tusen kvadratkilometer store.

Om vinteren holder jerven seg i lavere terreng enn ellers i året. Årsaken er trolig at tilgangen på byttedyr og åtsler da er større i disse områdene.

Forplantning

Jerven blir kjønnsmoden når den er 15-16 måneder gammel, men bare halvparten av de unge hunnene blir drektige det første året de har mulighet til å pare seg. Hannens aktivitetsområde overlapper ofte flere hunners aktivitetsområde, så det er trolig at en hann parer seg med flere hunner. Under paringstiden holder gjerne hunnen og hannen sammen i to-tre dager.

Jerven har såkalt forsinket implantasjon. Det betyr at det befruktede egget blir liggende uutviklet i livmoren, og utviklingen starter ikke før opptil seks måneder senere. Drektighetstiden fra egget begynner å utvikle seg og fram til fødselen skjer, er bare 30-40 dager.

Ungene fødes i perioden 15. februar til 15. mars, og hunnen føder to til tre, men av og til fire unger. Tidspunktet for fødselen henger sammen med når forholdene ligger best til rette for tilgang på mat.

En jerv som går oppover en bakke i skogen

Ungene fødes i et hi under snøen i et steinur, eller under ei vindfelt gran eller furu. Hiet består av et nettverk av ganger som kan være opptil 60 meter lange!

Når ungene blir født, veier de bare 100 gram, er om lag 13 cm lange og kritthvite. Men de skifter etterhvert farge til brunt. Valpene dier moren i omtrent to måneder før de begynner å spise fast føde. Allerede i midten av mai veier de tre kilo og begynner å leke utenfor hiet.

Mot slutten av mai og i begynnelsen av juni forlater moren og ungene hiet og begynner å ferdes rundt i leveområdet. I november forlater valpene moren, og veier nesten like mye som en voksen jerv. Den første perioden etter at ungene har forlatt moren er den mest kritiske fasen i løpet av jervens liv, og mange overlever ikke det første leveåret.

Kosthold

Hovedføden for jerven er reinsdyr, og jerven var opprinnelig utbredt i alle områder hvor det fantes rein. I tillegg til rein spiser jerven også smågnagere, rev, hare, hønsefugl, sau og åtsler. Jerven har god nytte av smågnagere som føde, og den får fram flest unger i gode smågnagerår.

Selv om hovedføden er rein, er ikke jerven noen dyktig jeger. Med sin gode luktesans er den i stand til å spore opp åtsler og slakteavfall, også når dette ligger under snø eller stein. Med sine kraftige kjever og tenner er jerven i stand til å knuse store bein og spise frosset kjøtt.

Dersom jerven jakter selv, angriper den ved å prøve å komme seg opp på ryggen til byttet og så bite seg fast. Under jakt har jerven en fordel ved at den er sålegjenger. De store fotsålene bærer dyret oppå løs snø, og under bestemte snøforhold gir dette den et fortrinn sammenlignet med klovdyr som da tråkker gjennom snølaget.

Myter om jerven

Jerven er kanskje det rovdyret som er mest omspunnet av myter og sagn. Det latinske navnet på jerv, Gulo gulo, betyr storeter. I gamle dager trodde man at jerven var en skikkelig storeter, som kunne spise en hel hest. Når den hadde spist seg full, klemte den seg tom mellom to trær og så var den klar til å spise mer. Denne myten oppstod nok fordi jerven parterer og transporterer vekk et kadaver så raskt den kan, for å sikre seg mest mulig mat til magrere tider.

Hvor jerven faktisk kommer fra, har det også vært noen kreative teorier om. I 1599 skrev presten Peder Friis Claussen at når bjørnebinna en sjelden gang fikk fire unger, så ble den fjerde til en jerv. Denne jervungen kaltes «bjønnserv», som betyr bjørneunge.

Trusler

Jerven i Norge er sterkt truet fordi Stortinget har bestemt at det kun skal være 39 jervekull i Norge hvert år.

Jerven er vanskelig å jakte på. For å oppfylle det politisk fastsatte målet om antall ynglinger per år, blir hiuttak brukt av myndighetene for å holde bestanden nede. Under hiuttak graver man seg inn i hiet og avliver enten både moren og ungene, eller bare ungene.

WWF mener dette er en fullstendig uforsvarlig forvaltning av et dyr som er sterkt truet, særlig med unødvendig brutale metoder som hiuttak. Vi mener det bør være plass til enda flere jerver, slik at bestanden er sunn og levedyktig.

Bli med i kampen for rovdyrene i Norge!

For å gi deg skattefradrag trenger vi fødselsnummeret ditt.

Vi bruker e-post og mobilnummer til å holde deg oppdatert om ditt fadderskap. Vi lover å ikke spamme deg.