For å lykkes med å bremse klimaendringene, er vi avhengige av at verden samarbeider. Derfor foregår det årlige klimaforhandlinger i FN, og det jobbes med å implementere den viktige Parisavtalen.
Klimaavtalen som ble vedtatt i Paris i 2015 – den såkalte Parisavtalen – er en global dugnad som skal sikre en trygg framtid for mennesker og natur. Avtalen forplikter verdens land til å holde den globale oppvarmingen under 2 grader, og aller helst 1,5 grader.
Parisavtalen er signert av alle verdens land, men USAs president har valgt å trekke landet ut av avtalen med virkning fra november 2020.
I avtalen forplikter alle land seg til å redusere sine klimagassutslipp.
Vi vet nå at det blir svært stor forskjell på skadene på natur og menneskers livsgrunnlag hvis vi klarer å bremse oppvarmingen på 1,5 grader – og hvis vi ikke klarer det, og heller havner på 2 grader.
FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) har nylig slått fast at det fortsatt er mulig å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader – men det blir krevende.
Parisavtalen forplikter verdens land til å holde oppvarmingen under 2 grader, og helst under 1,5 grader, men den sier ingenting om hvordan dette skal oppnås. Det er opp til hvert enkelt land å selv bestemme hvordan de vil bidra.
Det er stor enighet om at det verdens land hittil har forpliktet seg til å gjøre for å begrense oppvarmingen, ikke er nok. Det er derfor satt i gang en prosess for å gjøre den samlede innsatsen stadig bedre. Årets klimatoppmøte er et viktig ledd i denne prosessen.
Hvert år avholdes det et toppmøte der flere enn 190 land samles for å finne løsninger på verdens klimaproblemer. Dette er kjent som "FNs klimaforhandlinger", også ofte kalt "Conference of the Parties" - (COP), fordi møtet består av landene som signerte FNs klimakonvensjon i Rio de Janeiro i 1992.
Det er under disse toppmøtene at de internasjonale klimaforhandlingene finner sted. Neste klimatoppmøte skal avholdes i Madrid 2. til 13. desember 2019. Dette møtet har navnet COP25.
Eksperter fra WWF deltar på klimatoppmøtene for å løfte temaene vi kjemper for. WWF mener dette er det viktigste:
På COP24 i 2018 ga WWF ut en rapport som viser hvordan ulike land kan forbedre sine klimatiltak. Den inneholder et kapittel om Norge som blant annet trekker fram Norges gode erfaringer med elbiler og Oslos ambisiøse klimaplaner.
I rapporten anbefaler WWF dessuten at Norge styrker sin klimainnsats ved å vedta et nytt mål for utslippskutt i Norge som er i tråd med IPCCs anbefalinger, slutte å subsidiere leting og boring etter olje og gass, og ved å utvikle teknologi for utslippsfri norsk industri.
På klimatoppmøtet i Madrid forventer WWF høye ambisjoner for kutt av klimagassutslipp og økte bidrag til klimafinansiering.
Verdens land skal møtes på klimatoppmøtet COP25 i Madrid.
Verdens land møttes på klimatoppmøtet COP24 i Katowice, Polen. Der ble de enige om regelverket for Parisavtalen, inkludert hvordan land skal måle og rapportere på utslippskuttene sine.
FNs klimapanel gir ut sin rapport, som viser hva en global oppvarming på 1,5 grader vil innebære. Hovedkonklusjonen er at det er mulig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, men at det haster veldig dersom vi skal få det til.
Norge vedtar en egen klimalov.
USAs president Donald Trump bekrefter at han vil trekke USA ut av Parisavtalen.
På klimatoppmøtet COP21 i Paris, blir 195 land enige om en ny global avtale for klimaet. Avtalen skal begrense global oppvarming til 1,5-2°C sammenlignet med førindustriell tid. Avtalen ratifiseres i rekordfart av mange land.
FNs klimapanel, IPCC, utgir sin femte hovedrapport, om konsekvenser av klimaendringer, behovet for tilpasning og sårbarhet overfor klimaendringene.
Klimatoppmøtet COP18 i Doha, Qatar, legger løpet fram mot en ny global avtale som skal ferdigstilles i 2015.
Klimatoppmøtet COP16 i Cancun, Mexico, etablerer det Grønne klimafondet og Tilpasningsfondet.
På klimatoppmøtet COP15 i København, klarer verdens ledere ikke å bli enige om en ny global avtale for å stoppe klimaendringer.
Klimatoppmøtet COP13 på Bali, Indonesia, ender i enighet om et veikart mot en ny global avtale, med fokus på en felles visjon, utslippskutt, tilpasning, teknologi og finansiering.
Den grønne utviklingsmekanismen CDM går i gang, som en kvotehandelsordning hvor land kan betale for utslippsreduksjoner i andre land.
Kyoto-protokollen vedtas. Den forplikter industriland til å redusere klimagassutslippene sine.
Klimakonvensjonens første partsmøte, COP1, avholdes i Berlin. Møtet ledes av daværende miljøvernminister i Tyskland, Angela Merkel, og legger grunnlaget for en prosess hvor industriland skal forplikte seg til å kutte utslippene sine.
FNs klimakonvensjon UNFCCC trer i kraft.
Rio-konferansen, FNs konferanse om miljø og utvikling, avholdes i Rio de Janeiro i Brasil. Her blir Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold vedtatt.
FNs klimapanel IPCC etableres, av Verdens meteorologiske organisasjon og FNs miljøprogram.
NASAs James Hansen vitner til det amerikanske senatet om at klimaendringene er i gang.
Brundtlandkommisjonen presenterer rapporten «Vår felles framtid», som får avgjørende betydning for offentlig politikk i miljøspørsmål i store deler av verden. Uttrykket bærekraftig utvikling, som betegner hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling er knyttet sammen, tas i bruk.
