Piggsvin

Piggsvinet er det eneste pattedyret vi har i Norge som har pigger på ryggen.

De har en god luktesans, og kan være allsidig i hva de liker å spise. Piggsvin spiser et bredt utvalg av virvelløse dyr – snegler, mark, biller og andre insekter, men kan også spise slanger og amfibier og fugleegg. Den sier ikke nei til frukt og bær, eikenøtter og sopper. Så egentlig kan piggsvin regnes som altetende dyr.

De liker for eksempel matrester, men kryper de for eksempel inn i hermetikkboksen, kan de på grunn av piggene sine, fort få problemer med å komme seg ut igjen.

Det vesteuropeiske piggsvinet finner vi over hele Vest-Europa fra Portugal i sør, til Storbritannia og Skandinavia i nord, og videre østover til den 15. lengdegrad (omtrent midt i Sentral-Europa). Vårt vestlige piggsvin overlapper dermed en østlig piggsvinart (Erinaceus roumanicus) som lever fra Sentral-Europa og videre østover.

I Norge finner vi piggsvinet mest langs kysten fra Bergen til Østfold, der Rogaland ser ut til å være fylket med tettest piggsvinbestand.

Piggsvinbestanden har variert mye opp igjennom tidene. Gjennom flere århundrer har piggsvin også blitt flyttet og satt ut nye steder. Blant annet er piggsvinene i Trøndelag og nordover et resultat av dette.

Akkurat som bjørnen, går også piggsvinet i dvale når vinteren melder sin kalde og brutale ankomst. Dvale er ikke en søvn, men en tilstand der alle kroppsfunksjoner settes på ‘’sparebluss’’.

Hjertet deres slår saktere, pusten senkes, og kroppstemperaturen kan synke til så lite som bare fire plussgrader.

På grunn av dvalen er det viktig at piggsvinet feiter seg opp om høsten, slik at de har nok fettreserver til å overleve vinterdvalen.

Startskuddet for parringstiden går av om våren, så fort piggsvinet våkner fra sin lange vinterdvale. Et hannpiggsvin på jakt etter en potensiell partner, ligger sjeldent på latsiden.

Det er ikke uvanlig at de tilbakelegger flere km pr. natt, der de løper med sine små føtter, på leting etter en partner. I denne perioden, hender det ofte at de ofrer måltider til fordel for jakten på kjærligheten, noe som ofte resulterer i en betydelig vektnedgang for hannpiggsvinet hvert vår.

Ofte er det flere hanner som flørter med hunnpiggsvinet, før hun til slutt velger ut hvem hun ønsker å parre seg med. Etter parringen forlater de hverandre, og hunnen oppfostrer ungene alene. Før det hele gjentas ved neste vår.

En piggsvinmor kan føde opptil 11 unger, men vanligvis får hun mellom 4 og 5 unger. Fødselen foregår normalt fra midten av juni til midten av juli, men her kan det være store variasjoner. Piggsvinungene fødes i et lite ynglebol som moren lager av gress og blader, i forkant av fødselen.

De nyfødte piggsvinungene fødes nakne og hårløse med lukkede øyne og ører. Huden er babyrosa med en litt grålig farge på ryggen. Vanligvis måler ungene rundt 5,5 - 8,5 cm, med en vekt på mellom 8 og 25 gram.

I løpet av deres første døgn, utvikles rundt hundre, 7 mm lange og snø-hvite nyfødtpigger. Så etter noen dager, titter noen små, brunsorte pigger også frem mellom de hvite piggene.

Disse ligner veldig på voksenpiggene, men måler 1 cm kortere. Når piggsvinungene når 6 uker, erstattes babypiggene med voksenpigger.

På denne tiden veier de rundt 200-250 gram, og er avvent fra morsmelken. Mor tar nå med seg ungene sine på sine turer utenfor hjemmet, der de lærer å spise virvelløse dyr. Gradvis er de nå i ferd med å forlate både mor og søskenflokk, for å ta fatt på sin egen lille reise ut i den store verden.

Piggsvinet har etablert sin egen lille, litt spesielle metode når de spiser skogsnegler. For å få ut mest mulig slim før inntak, biter de et godt tak i sneglen, før de dasker sneglen gjentatte ganger i bakken.

Dette gjør at sneglen produserer mye slim på kort tid, som piggsvinet så kvitter seg med ved å dra sneglen bortover bakken. Denne prosessen gjentar piggsvinet flere ganger før sneglen spises.

Ved noen tilfeller, kan piggsvinet plutselig begynne å tygge på en gjenstand. Deretter produserer de en stor mengde skumlignende spytt, som de så smører piggene med. Dette resulterer i en sterk kroppslukt. Denne atferden kalles for spyttslikking, og ses oftest hos piggsvinunger.

Vi vet ikke helt hvorfor piggsvinet driver med denne atferden. Kanskje kan det være for å holde trusler på avstand?

Plutselig kan piggsvinet begynne å løpe i store sirkler eller åttetall. Denne atferden kan vare i timevis, og årsaken til dette er det egentlig ingen som helt vet.

Kostholdet baseres i stor grad på små virvelløse dyr som meitemark, tusenbein, biller, snegler og larver.

De spiser også levende og døde fugler, pattedyr, amfibier og krypdyr, i tillegg til egg og bær.

Fra tid til annen, dukker det opp rovdyr (for eksempel en hund, rødrev eller grevling), som gjerne vil spise piggsvinet til middag. Når dette skjer må piggsvinet beskytte de kroppsdelene som ikke har pigger. Dette skjer ved at den snurper seg sammen som en pose, og gjemmer hodet og beina inni posen.

Nå ser piggsvinet ut som en liten ball med pigger, og slik kan de ligge i timesvis. Helt til alt virker trygt, og den igjen kan slappe av og folde seg ut. Dessverre hjelper ikke denne metoden mot biltrafikk eller robotgressklippere, som er store trusler mot piggsvinet.

Hubroen (verdens største ugle) er en av de dyrene som liker å spise piggsvin. Hubroen flyr til reiret med piggsvinet i klørne, og spiser det opp der. Folk som studerer hubroer, finner ofte piggsvin-skinn ved hubroreirene.

Piggsvin er ikke et dyr som lever særlig lenge. Rekorden har et viltlevende piggsvin i Danmark som ble 17 år gammel, og døde av alderdom.

Men fordi piggsvinet er utsatt for mange farer, er det antakelig ikke så mange som rekker å bli så gamle. Vanligvis blir de sjeldent over 5-6 år, og hele 60-70 prosent av piggsvinene dør dessverre i løpet av sitt første leveår.