Bever

Bever er en gnager i beverfamilien (Castoridae). Det er to arter i familien: euraisk bever (Castor fiber) og amerikabever (Castor canadensis).

Bever er verdens nest største gnager etter flodsvin.

Bevere har tettbygde kropper, korte bein med kraftige klør på frambeina og svømmehud mellom tærne på bakbeina.

Pelsen er en veldig tett og består av to lag: En kort, vanntett og isolerende underull, og lange, oljeaktige og stive dekkhår. Fargen varierer fra gulbrun og rødbrun til nøttebrun og gråbrun. Den karakteristiske, flate halen har den samme tette pelsen langs rota, men er selv hårløs og dekket av hornaktige overhudsskjell.

Siden de tilbringer så mye tid under vann, er bevere utstyrt med et gjennomsiktig tredje øyelokk som beskytter øynene deres når de svømmer under vann. De kan også lukke både ører og nese for å forhindre at vann trenger inn.

Tennene er oransje på grunn av jern i emaljen, noe som gjør at tennene er sterke nok til å gnage gjennom treverk.

Euraisk bever er utbredt fra Frankrike til Russland. Det fins også mindre bestander fra Mongolia til Kina. I Sverige og Finland ble beveren fullstendig utryddet, men takket være vellykkede gjeninnføringer fins det i dag livskraftige bestander i begge land.

Amerikabeveren er naturlig utbredt i USA, Canada og Nord-Mexico. Arten er også innført i Finland og Russland. En forekomst fins også i trelandsområdet til Luxemburg, Tyskland og Belgia.

Her i Norge er beveren utbredt i store deler av landet og er særlig vanlig i innlandsområdene fra Trøndelag og sørover.

Bevere regnes som naturens egne landskapsarkitekter. Gjennom byggingen av demninger skaper de våtmarker, holder tilbake vann og bidrar til å restaurere vassdrag. På den måten hjelper beverne naturen med å håndtere tørkeperioder. Beverdemningene bremser også vannstrømmen, noe som forhindrer erosjon og flom.

Når bevere feller trær, skapes det død ved som gir leveområder for mange arter, samtidig som mer sollys når vegetasjonen på bakken. Dette legger til rette for et rikt dyreliv med insekter, fugler, flaggermus og amfibier.

Bevere er godt tilpasset et liv i vann og lever utelukkende i tilknytning til ferskvann, både i elver og innsjøer.

De lever i familiegrupper hvor fire individer er det mest normale, selv om gruppene kan bli så store som oppimot ti. Når de har bodd lenge på samme sted, vil de naturlig lete etter en ny plass å bo. Dette gjør de fordi de har felt en stor del av trærne nær vannet, og dermed er det mindre mat for beveren i det området. De pleier imidlertid ikke å flytte langt.

Bevere er hovedsaklig nattaktive, men de kan også ses på dagtid. De korte beina gjør at de ikke kan bevege seg så fort på land - i vannet er de derimot noe ordentlige resere! De kan svømme så fort som 8 kilometer i timen og kan holde pusten i opptil 15 minutter av gangen.

En bever blir vanligvis ti til 15 år gammel. Under gode forhold, kan de bli så gamle som opptil 20 år.

Bevere lever i par og holder sammen i mange år. Familiegruppa består av foreldre og ungene deres, og noen ganger eldre unger fra tidligere år.

Beverungene fødes i månedsskiftet mai-juni. Hunnen får som regel to blinde unger, selv om kullstørrelsen kan variere fra én til seks. Ungene blir hos familien til de er rundt to år og blir selv forplantningsdyktige når de er rundt tre år gamle.

Bevere er planteetere og livnærer seg av både vannplanter og planter som vokser på land. De foretrekker løvtrær, hvor favorittene er selje, osp og vier, men kan også spise rogn, hassel og bjørk. De spiser skudd, blader, små kvister og trebark på trærne - for å få tak i det, må de felle trærne. De setter seg da på bakbeina og støtter kroppen på halen, mens de gnager i vei på trestammer. I løpet av et kvarter klarer en bever å felle et tre på 15-20 cm i diameter.

På sommerstid spiser bevere også en del vannplanter, frukt og korn.

For å klare seg gjennom vinteren, går store deler av høsten til å hamstre mat som lagres på bunnen av vannet, nær beverhytta.

Nedhogging av skog langs vassdrag reduserer beverens naturlige matfat og leveområder. I tillegg setter tap av våtmarker press på arten ved å redusere tilgangen på egnede leveområder.