Havvind på naturens premisser

Vi er i en tid hvor samfunnet vårt må omstille seg raskt vekk fra fossile brensler på grunn av klimakrisen som menneskeskapte klimagassutslipp fører til.

Rundt 50 prosent av energiforbruket i Norge i dag stammer fra fossile kilder som olje og gass. Elektrisitet og hydrogen produsert fra fornybare energikilder må erstatte dette. Derfor må det produseres mer fornybar energi.

Når Norge skal fase ut olje- og gassproduksjon, kan havvind gi oss viktige eksportinntekter og arbeidsplasser.

Samtidig står vi midt i en naturkrise som påvirker livet både til havs og på land, og all energiproduksjon - både fossil og fornybar - påvirker naturen. Konfliktene mellom fornybar energiproduksjon og natur vil øke i takt med omstillingen, både i Norge og utenlands.

Havvind kan imidlertid – til forskjell fra mange andre energikilder – ha et forholdsvis lavt naturavtrykk, dersom det bygges på naturens premisser. Vi må for eksempel sørge for at vindkraftverk til havs ikke bygges i trekkruter til sjøfugl eller i gyteområder for fiskearter.

Dessuten er det svært viktig at havvinden ikke ødelegger områder som er viktige for naturlig karbonlagring til havs. Avbøtende tiltak, som for eksempel svartmalte rotorblader øker synligheten for fugl, vil også kunne redusere naturavtrykket betraktelig.

Havvind kan til og med utvikles til å bli naturpositiv, hvis vi prioriterer dette og stiller de riktige kravene. Det vil si at naturen er i bedre tilstand etter at inngrepet er gjort, enn hva den ville vært foruten inngrepet.

Kunstige rev ved bunnelementene til havvindinstallasjonene kan for eksempel være gunstige for viktige arter på havbunnen, og taredyrking i havvindparker kan øke det naturlige karbonopptaket og bidra til leveområder for mer biomangfold. Havvindparker kan også fungere som områder der fiskebestander kan få beskyttelse fra ulike former for fiskeri.

Dette krever imidlertid at et godt rammeverk, som beskytter naturen i tilstrekkelig omfang, er på plass. Et konsesjonssystem for havvind er under utvikling i Norge, og det er helt avgjørende at det kommer riktig ut fra hoppkanten.

Under følger en rekke naturtiltak som vi mener må være på plass før vi utvikler havvind i Norge:

• Naturavtrykk og naturpositivitet som et konkurransefortrinn.
  Akkurat nå står vi overfor avgjørende politiske valg, som vil styre mulighetene Norge har for både å utvikle havvind og til å bli ledende i en eksportindustri. Hvis vi velger å utvikle naturpositiv havvind, på naturens premisser, vil dette ikke bare redusere naturbelastningen i en naturkrise og være et klimatiltak. Det vil også kunne innebære en stor konkurransefordel i et voksende internasjonalt marked der konfliktene mellom natur og energiomstilling øker.
  
  WWF mener derfor at konsesjonssystemet må innrettes slik at det stiller krav til, og premierer, utbyggere som ikke bare kan levere på «best-practice», men også utvikle nye og innovative bærekrafts- og naturløsninger. Slike kriterier må inn som en del av prekvalifiseringen, som kvalitative tildelingskriterier, og for å vinne de planlagte auksjonsprosessene for havvindkonsesjoner.
  
  
• En helhetlig lov som tar vare på natur i alle norske havområder.
  Naturmangfoldloven sier at et godt kunnskapsgrunnlag må ligge til grunn for beslutningen (§8), føre-var-prinsippet skal gjelde ved mangel på tilstrekkelig kunnskap (§9); det må tas hensyn til samlet belastning på økosystemet (§10); kostnader ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver (§11), og utbygging skal skje med minst mulig konsekvenser for naturen (§12). I dag gjelder imidlertid ikke naturmangfoldlovens §11 og §12 for prosjekter som ligger mer enn 12 nautiske mil utenfor kysten.
  
  For at beslutninger om utbygging av havvind skal sikre nødvendige naturhensyn, må vi prioritere at den varslede Havmiljøloven blir et tversektorielt lovverk. Den må ivareta natur på tvers av alle sektorer og være gjeldende for alle norske havområder, inkludert den norske økonomiske sonen (ut til og med 200 nautiske mil), og legges til grunn for utredningskrav, planer og konsesjoner. Dette er også viktig for å sikre like konkurransevilkår for forskjellige næringer til havs.
  
  
• Avsetting av områder til havvind må skje gjennom marine arealplaner som en del av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder.
  Det er behov for en helhet i planlegging av bruk av områder til sjøs, både for å kunne ta hensyn til ulik bruk, naturmangfold og klima. Gjennom å etablere marine arealplaner for havvind, som en del av de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder, sikres det at utbyggingen skjer på de riktige stedene, i tråd med kunnskap og helhetlige vurderinger.
  
  
• Invester i forskning, kartlegging, og naturforvaltning.
  Regjeringen vil “legge til rette for en storstilt satsing på havvind”. For at norsk maritim natur skal kunne ivaretas i denne havvindutbyggingen, kreves også en massiv investering i forskning og naturforvaltning, og mer ressurser til kartlegging og konsekvensutredninger.
  
  
• Gi miljømyndighetene ressurser og mandat til å ivareta natur.
  Det er et generelt problem i utbyggingen av fornybar energi at miljømyndighetene ikke får nok ressurser til å delta grundig i kartleggings- og konsekvensutredningsprosesser, og mandat til å avvise eller endre områder eller prosjekt som bryter med naturmangfoldloven. Dette bør staten ta grep for å endre.
  
  Miljømyndighetene må for eksempel påse at vindkraftanlegg som vil føre til oppstykking av viktige leveområder eller trekkområder for ansvarsarter, truede og prioriterte arter ikke tildeles konsesjon.
  
  
• Staten bør utføre konsekvensutredninger, slik som det gjøres i Danmark. Langsiktig bør Norge utvikle et system der staten utfører en første prosjektspesifikk konsekvensutredning, etter parametere tilsvarende et standardprosjekt, slik staten gjør i Danmark. Det vil gi et bedre og mer konsekvent datagrunnlag, og redusere utbyggingsrisiko for aktørene. Ikke minst sparer det tid i en havvindutbygging som haster, men der vi trenger gode miljødata over tid, siden miljøundersøkelsene kan gjennomføres allerede før rettigheter til området er tildelt. Kostnadene dette innebærer for myndighetene kan i ettertid belastes aktørene på tildelte konsesjoner.
  
  Les mer om hva dette forslaget innebærer i WWFs notat om Statens rolle for å ivareta natur i utbyggingen av havvind.
  
  
• Tilpasning til marine verneplaner og særlig verdifulle og sårbare områder
  Havvind må tilpasses en ny marin verneplan for hele norsk økonomisk sone, som er under utvikling etter en stortingsmelding om temaet våren 2021. Norge er forpliktet til å verne 10 prosent av norske havområder innen 2020, men har i dag bare vernet rundt 1 prosent.
  
  I tillegg har Norge gitt sin tilslutning til å fremme et internasjonalt mål om 30 prosent vern innen 2030, under Naturavtalen som skal reforhandles sommeren 2022. Dersom målet blir vedtatt, vil Norge forplikte seg til dette. Utvikling av all menneskelig aktivitet, inkludert arbeidet med havvind, må sees i lys av denne marine verneplanen.
  
  For eventuelle omsøkte konsesjoner i områder definert som særlig verdifulle og sårbare områder, i forvaltningsplanene for norske havområder, skal det alltid tas hensyn til arbeidet med marin verneplan. Det skal ikke kunne gis nye konsesjoner for vindkraft i disse områdene før de er blitt vurdert helhetlig med tanke på dagens arbeid med en ny marin verneplan, som er under utforming i Klima- og miljødepartementet.
  
  
• Tilpasning til handlingsplanen for sjøfugl
  Konsesjoner må dessuten tilpasses en ny handlingsplan for å redde sjøfugl. En stor andel av sjøfuglene i Norge er truet, og Stortinget har bedt regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for å redde sjøfuglene.
  
  Konsesjoner må tilpasses denne handlingsplanen, og plassering og avbøtende tiltak for vindkraft til havs må ta høyde for, og minimere påvirkningen på, leveområder og trekkruter for sjøfugl.
  
  
• Økt naturlig karbonlagring
  Havvindmøller, og infrastrukturen rundt, må også ta hensyn til den naturlige karbonlagningsfunksjonen havbunnen har. Havet inneholder 93 prosent av verdens karbonbeholdning, både på grunn av at CO2 løser seg i vann og biologiske prosesser (fotosyntese). Organisk karbon som synker til havbunnen tas permanent ut av karbonsyklusen.
  
  Hele 50-70 prosent av denne permanente karbonlagringen finner sted i den kystnære vegetasjonen, selv om dette arealet kun dekker 0,3 prosent av havområdene. Derfor må alle inngrep på havbunnen minimeres for å unngå at karbonet frigjøres. Dette inkluderer etablering av rørgater, som også har potensiale for å virvle opp mye lagret karbon og dermed bidra til en negativ klimaeffekt gjennom økt havforsuring.
  
  Havvindparker kan derimot potensielt bidra til å binde mer karbon, dersom disse utformes som integrerte havvindparker med tilhørende tareproduksjon i området.
  
  
• Minimering av forurensing fra vindkraft
  Vindkraftturbinene lages stort sett av slitesterke plastfibre, som kan utgjøre en forsøplingsfare. Vi mangler dessverre god uavhengig forskning på hvor stor slitasjen er. Regjeringen bør derfor sørge for at det blir utført grundig forskning på dette.
  
  WWF jobber for at alle plastprodukter skal være omfattet av en produsentansvarsordning. Følgelig vil produsentene av disse turbinene måtte sikre seg at turbinene ikke utgjør en forsøplingsfare - ved etablering, drift og avsluttende aktivitet - og at håndteringen av dem skjer på en forsvarlig måte.
  
  All forurensing fra vindkraftverket skal minimeres, og materialer resirkuleres, med best tilgjengelig teknikk, ifra et livssyklusperspektiv.
  
  
• Urfolks rettigheter må ivaretas.
  Urfolk har rett til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser, planlegging og gjennomføring av prosjekter som kan påvirke deres rett til selvbestemmelse, deltakelse, menneskerettigheter og/eller juridiske, hevdvunne eller tradisjonelle bruk og forvaltning av land og naturressurser, og/eller deres kultur.
  
  Fritt og informert forhåndssamtykke (Free, Prior and Informed Consent, FPIC) fra rettighetshaverne er et FN-prinsipp som skal følges i alle tilfeller der urfolk kan påvirkes av utbyggingsforslag. WWF mener at FPIC bør tolkes som at samtykke/godkjenning fra rettighetshavere er nødvendig for at en konsesjon skal kunne gis.
  
  
• Sikre opprydding ved avvikling.
  Det må utvikles klare konsesjonsvilkår for hvordan utbygger ved avvikling skal restaurere vindkraftområder tilbake til opprinnelig kvalitet. Ansvarlig direktorat må ta oppryddingskostnader inn i sine vurderinger av økonomien til omsøkte prosjekter, og sikre at utbygger garanterer tilstrekkelige midler til dette.

Disse naturkravene for utvikling av havvind har vi stilt i en rekke høringsinnspill. Du finner dem listet opp under her.

Vi stiller dem også i innlegg i pressen, slik som denne kronikken publisert i VG i mai 2022, der du kan lese om våre krav til innholdet i regjeringens energimelding.

I mai 2022 fikk vi 13 organisasjoner til å støtte oss i seks av kravene, som vi stilte sammen til alle partiene i Stortingets Energi- og miljøkomite. Et flertall av partiene siterte og henviste til kravene i sin innstilling til energimeldingen.