Pilfink

Det er fort gjort å forveksle pilfinken med dens nære slektning gråspurv, og spesielt gråspurvhannen kan være snarlik en pilfink i forbifarten. Det hjelper ikke at de to artene kan opptre i blandede grupper, spesielt om vinteren. Både pilfinken og gråspurven har svartstreket, brun rygg, hvitt vingebånd, svart «smekke» på undersiden av nebbet, og lyst gråbrun underside. Det som kjennetegner pilfinken, i tillegg til at den er litt mindre enn gråspurven, er dens rødbrune isse og kritthvite sider på hodet, med en stor, svart kinnflekk. Hann og hunn av pilfink er helt like av utseende.

Pilfinken finnes i et sammenhengende belte fra Vest-Europa og østover til Japan og Indonesia. Den har i tillegg blitt innført en rekke steder, blant annet til Nord-Amerika og Australia. I Norge er den vanlig på Østlandet, langs Sørlandskysten og på Sør-Vestlandet, samt enkelte steder på Nord-Vestlandet. Pilfinken har spredt seg nordover de siste tiårene, og kan forekomme til Finnmark. Den er hovedsakelig en standfugl og holder til året rundt i sine leveområder. Den norske bestanden er på mellom 60 000 og 120 000 par.

Pilfinken kan leve i skogsområder, men da helst i nærheten av jordbrukslandskap eller bebyggelse, eller i hus og hager.

Pilfinken spiser mest insekter om sommeren, ellers spiser den korn og frø. De er hyppige gjester ved fuglebrettet, og forsyner seg gjerne av både solsikkefrø og meiseboller.

Reiret plasseres i hulrom i bygninger, trær eller fuglekasser. På tross av at den er en hullruger, og slik sett har plassert reiret på et beskyttet sted, bygger pilfinken et rundt reir med overbygg. De 4-7 brunhvite eggene ruges av begge foreldrene, og ungene forlater reiret etter 15-20 dager. Pilfinken starter hekkesesongen tidlig på våren, og rekker ofte to kull per sesong.