Sumpskog i Norge: den glemte skogen

Tabell 1 viser betydelige mangler i vernestatusen i alle fylker med kartlagte lokaliteter, med unntak av Østfold. Vernebehovet er stort i resten av landet, med unntak av fylkene Finnmark, Troms, Buskerud og Sør-Trøndelag, der kommunenes kartlegging ikke har avdekket noen viktige lokaliteter.

Hva må gjøres?

WWF mener at alle kartlagte lokaliteter av sumpskog må vernes da naturtypen er kritisk truet, svært viktig for biologisk mangfold og tatt i betraktning det beskjedne arealet det dreier seg om. Bare 7,3 km2 intakt rik sumpskog ble funnet under kommunenes naturtypekartlegging, og over 90 prosent av arealet er utenfor verneområder. Her har vi med andre ord mulighet for å sikre mange truede arter ved å verne svært små arealer. Sumpskoger er svært sårbare overfor endringer i grunnvannsnivået, og dette kan endres av inngrep i stor avstand fra selve sumpskogen. Området rundt må derfor også beskyttes mot faktorer som kan påvirke vanntilførsel, slik som vassdragsreguleringer, drenering og grøfting.

I løpet av 2007 skal Regjeringen legge fram forslag til ny naturmangfoldlov. Denne loven må gi truede naturtyper bedre juridisk beskyttelse enn i dag. I tillegg til det tradisjonelle områdevernet, er det viktig at den nye naturmangfoldloven også inneholder hjemmel for å utpeke ved forskrift ”utvalgte naturtyper”. Gjennom slike forskrifter kan myndighetene pålegge kommunene å sikre sine lokaliteter av truede eller sjeldne naturtyper.

Derfor mener WWF:

1. Alle kartlagte områder med rik sumpskog må snarest vernes for å unngå videre tap av biologisk mangfold i en svært truet naturtype.
2. Områdene omkring de rike sumpskogene må beskyttes mot arealendringer som kan endre grunnvannsnivåer, slik som vassdragsreguleringer, drenering og grøfting.
3. Naturmangfoldloven må ha strenge regler for ”utvalgte naturtyper”, som pålegger kommunene å sikre truede eller sjeldne naturtyper i sin kommune.

Skog utgjør en viktig del av naturens mangfold i Norge. Litt mer enn en tredel av landet er dekket av skog, og skogen utgjør dermed et veldig viktig landskapsmessig element ved siden av å være leveområde for store deler av vårt biologiske mangfold. Norges skoger omfatter dels boreal skog, vestlige utforminger av den eurasiske taigaen med typiske barskogutforminger dominert av gran og furu. Mot nord og i fjellet dominerer bjørkeskogene. I sør og langs kysten finner vi innslag av varmekjære edelløvskoger, relikter fra en svunnen tid flere tusen år tilbake, da klimaet i Norge var vesentlig varmere enn det er i dag.

Skogbruket har lange tradisjoner i Norge og har gitt oss viktige bygningsmaterialer så lenge det har bodd folk her. Treverk har kort levetid sammenlignet med andre bygingsmaterialer, men god tilgang på en ressurs som er relativt sjelden globalt er medvirkende til at nordmenn bor i noen av verdens beste og mest moderne hus. Utstrakt skogsdrift har imidlertid sin pris, og vi betaler for tiden med utstrakt tap av biologisk mangfold. Artsdatabanken, vår nasjonale kunnskapsbank for biologisk mangfold og utgiver av Nasjonal Rødliste 2006, oppgir at 919 truede arter er knyttet til skog, noe som utgjør 47 prosent av alle truede arter. Det er ulike skogbruksaktiviteter som ulike hogstformer, treslagskifte og skogbrannslukking som fører til at artene forsvinner, som vist i figuren nedenfor. Figuren er ikke uttømmende. Grøfting og drenering av skogsmark utgjør en stor trussel mot biologisk mangfold, men er ikke tatt med da det ikke kartlegges under landskogstakseringen, som figuren tar utgangspunkt i.

Når det er snakk om skogvern og truede arter, er det noen viktige begreper en bør være inneforstått med, de er listet opp i boksen nedenfor.

Bare litt over 1 prosent av den produktive skogen er vernet i Norge i dag. Vernet skog er, som alt vern i Norge, skjevt fordelt i forhold til geografi og naturforhold, med en relativ underdekning av vernet skog i Øst- Norge, samt i nemoral, boreonemoral og sørboreal vegetasjonssone og lavereliggende skog i alle regioner.

Dette er EU- standard
Norge og EU-landene har underskrevet FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Her forplikter landene seg til å bevare naturmangfoldet for kommende generasjoner. I EU har medlemslandene nedfelt disse forpliktelsene i et felles lovverk, habitatdirektivet, som utpeker de mest sjeldne europeiske artene og naturtypene. Norge samarbeider med EU på mange miljøområder gjennom EØS, men ikke på naturvernområdet. Habitatdirektivet, som ikke er tatt inn i EØS- avtalen, pålegger medlemsstatene å ivareta en gunstig bevaringsstatus på de naturtyper og arter som omfattes i direktivet. Til sammenligning har både Sverige og Finland vernet over 5 prosent av sin produktive skog. Norge har sakket etter EU-landene over flere år.

Faglige anbefalinger for skogvernet
For å kunne dekke vernebehov for de mest kritiske delene av artsmangfoldet i skog, anslår NINA fagrapport 54 at minst 4,5 prosent av produktiv skog bør vernes, inkludert allerede vedtatt vernet skog. Høyest prioritet på kort sikt bør legges til gjenværende, store, intakte og sammenhengende skogsområder av rikere utforminger, kystbarskog, utforminger av edelløvskog, kalkskog samt rik sumpskog. Når det gjelder truede skogsutforminger dominerer løvskogene, som står for 12 av 15 truede vegetasjonstyper i skog (Fremstad et al 2001). Av barskog er det først og fremst høystaudegranskog, den rikeste barskogutformingen, og kalkskog som trenger betydelig oppgradert vernestatus.

Rike løvskoger er i tillegg til å være truet generelt også veldig viktige i forhold til biologisk mangfold spesielt. Det har med tiden bygget seg opp en betydelig dokumentasjon på at edelløvskog huser særlig mange sjeldne og sårbare biosamfunn/habitater/miljøelementer samt rødlistearter. De rikeste lokalitetene kan huse over 40 rødlistearter bare av jordboende sopp (Branderud 1999) eller av vedboende biller (Bakke 1999). Av alle listede arter som har tilhold i skog er 60 prosent knyttet til løvskog, mens 40 prosent er knyttet til barskog (Norsk Rødliste 2006).

WWFs undersøkelse på vernet edelløvskog bekrefter og forsterker hovedkonklusjonene i NINAs fagrapport om Evaluering av skogsvern i Norge. Vernet edelløvskog i Nordland og Møre og Romsdal alene utgjør 50 prosent av samlet vernet edelløvskog på landsbasis og består i hovedsak av vesentlig fattigere utforminger med hensyn til biologisk mangfold enn hva vi finner i den sørøstlige delen av landet. Aust-Agder er kjernefylke for edelløvskog (Fremstad et al. 2002) og det er i senere tid foretatt omfattende registreringer av edelløvskogen i fylket. I Aust- Agder er det kun 11 edelløvskogreservater som totalt dekker 1,22 km2. I forbindelse med kommunenes kartlegging har det blitt registrert 96 områder med nasjonal verneverdi, svært viktig, med hensyn til biologisk mangfold. Under 12 prosent av de mest verdifulle/nasjonalt viktige edelløvskogene i Aust- Agder er med andre ord sikret gjennom naturvernloven.

Situasjonen for rik sumpskog, som er den mest truede av alle edelløvskogutformingene, er ytterst bekymringsfull. Rike sumpskoger finnes i flere utforminger og kan utvikles rundt tjern og sjøer, i fuktige senkninger og ved slake bekker i skogsområder, i tilknytning til kilder, på flommarker langs elver, i utkanten av myrer, på slake strandpartier mot havstrand osv. De er meget sårbare overfor inngrep som kan gi endringer i oversvømming (vanndybde/varighet) eller i grunnvannet og dette kan være inngrep som utføres et godt stykke unna selve skogforekomstene. All form for hogst og fjerning av død ved, veianlegg, tilrettelegging for friluftsliv (bla anlegg for kyststier), drenering for jordbruksformål, industrianlegg og lignende er reelle trusler for funksjonalitet og biologisk mangfold i denne naturtypen.