Kystlynghei - truet naturtype

Tidligere spredte kystlyngheiene seg fra Portugal i sør til Lofoten i nord. Dette kystlandskapet er formet av menneskelig bruk gjennom tusenvis av år, og er en viktig del av den felleseuropeiske kulturarven. Kystlynghei har både stor biologisk og kulturhistorisk verdi.

Kystlyngheiene er beitemark som er dominert av røsslyng og er dannet på grunn av menneskelig bruk gjennom tusenvis av år. Heiene ble beitet og brent slik at nye og mer næringsrike røsslyngplanter skulle komme opp og slik at heien ikke skulle vokse til med skog. Den eviggrønne røsslyngen farges vakkert purpurrødt under blomstringen på sensommeren.

Næringsfattige områder med rikt biomangfold

Kystlyngheiene er næringsfattige, men rommer en masse arter. I enkelte områder er det for eksempel registret mer enn 200 karplantearter og 63 fuglearter, blant annet den kritisk truede arten åkerrikse. Også en rekke av plantene som finnes her er sjeldne. Type arter og sammensetning varierer mellom ulike deler av landet, men plantene er generelt tilpasset næringsfattige områder. Eksempler på arter som finnes her er foruten røsslyng, smyle, tyttebær, blåbær, blokkebær, skrubbær og tepperot. Også den kjøttetende planten tettegras er vanlig i kystlynghei. Den ble tradisjonelt brukt til å få ost og melk til å holde seg lenger. Kystlyngheienes har hatt stor betydning for bosetningen langs kysten. De har gitt sårt tiltrengt beite gjennom hele året i områder med skrinn jordbruksjord, og de vær viktige for bla. torvuttak. Torven ble tørket og brukt som nødvendig brensel.

Kystlyngheiene i Norge er imidlertid akutt truet. De forsvinner i dag raskest i Europa. Det åpne kystlyngheilandskapet trues imidlertid av opphør av tradisjonell drift og påfølgende gjengroing, nitrogenforurensing samt fragmentering og bygging langs kysten. Over store deler av Europa startet disse prosessene mye tidligere. Norge har derimot opp til vår tid hatt autentisk drevne lyngheier. Norske kystlyngheier er dessuten særegne i europeisk sammenheng da de har vært utsatt for mindre grad av nitrogenforurensing enn lyngheier lenger sør i Europa.

Mens noen typer natur må få stå i fred for at de biologiske verdiene skal opprettholdes (for eksempel gammelskog), må natur i kulturlandskapet skjøttes og brukes for at de biologiske verdiene skal opprettholdes. Dette gjelder også for kystlyngheiene. De viktigste truslene for kystlyngheiene er:

• Opphør av tradisjonell drift bestående av beiting og brenning. Dette fordi lyngheien har mistet sin økonomiske betydning. Dette begynte allerede på 1950-tallet. Fordi ikke kystlyngheien brukes lenger, er store deler av lyngheiene kommet langt i gjengroingsfasen og beitekvaliteten er dårlig.
• Nitrogenforurensning som tilføres direkte fra lufta. Den nøysomme røsslyngen takler ekstra tilførsel av nitrogen dårlig: Mer næringskrevende planter tar over røsslyngens plass, og den fortrenges fra sine leveområder. På denne måten forsterker nitrogentilførselen, som stammer fra industri, trafikk og jordbruk, utviklingen med gjengroing.
• Fragmentering og bygging langs kysten.
  

Kystlynghei er beitemark som er dominert av røsslyng. Det hører til Europas eldste menneskeskapte landskap. Kystlynghei er først og fremst karakterisert av et teppe av røsslyng. Heiene dekkes av et teppe av denne eviggrønne lyngen – som farges i vakkert purpur under blomstringen på sensommeren. I tillegg til røsslyngpartier, kjennestegnes kystlynghei også av partier av andre typer lynghei kombinert med grashei og myr. Røsslyngplantene kan bli hele 40-50 år gamle, men med økende alder faller næringsinnholdet. Derfor var det vanlig å brenne lyngen for å få opp nye planter som hadde mer næring for beitedyra. En skulle tro at kystlynghei representerte en fattig natur i form av få arter, men det er ikke tilfelle: De kan inneholde omkring 200 ulike arter av høyere planter. Artsammensetningen varierer imidlertid med klima, jordsmonn og grad av kulturpåvirkning. Den største artsmangfoldet finnes i de best skjøttede kystlyngheiene. Det finnes også en rekke arter av lav, sopp og moser i kystlyngheiene.

Hvordan ble lyngheiene til?

Allerede i yngre steinalder begynte folk langs kysten å svi av skog for å få bedre beite. Gamle stubber under lyngen og myra viser at det tidligere stod skog her. Gjennom regelmessig brenning og beite klarte menneskene fra de tidligste fasene i jordbruket å etablere kystlyngheier og å vedlikeholde dem. Kystbefolkningen måtte utnytte de sparsomme beiteressursene som fantes langs kysten best mulig, og dette kunne de gjøre ved å brenne lyngen jevnlig, slik at røsslyngen, som er en av de mest sentrale artene her, kunne få en gjenvekst som ga bedre beiteverdi for husdyra. Senere drev bøndene også lyngslått i kystlyngheiene. Pollenanalyser og høyt innhold av trekullstøv i myrlaget over stubbene viser at vegetasjonen jevnlig har vært avsvidd. Det viktigste beitedyret i dette kystlandskapet var sau – nærmere bestemt av den gamle gode rasen villsau (den gamle utegangersauen av norrøn rase). Den klarte å tilpasse seg disse beiteforholdene og kunne leve godt på en blanding av gress og ung røsslyng.

Regelmessig brenning gjør at trær og busker ikke rekker å etablere seg og at landskapet holdes åpent. Etter at et område er brent, er det først urter og gras som vil dominere, før røsslyngen tar over igjen. Hva skjer når brenning og beiting bortfaller? Da blir det gammel lyng uten særlig beiteverdi som dominerer, og furu og løvtrær etablerer seg. Lyngheiene gror med andre ord igjen. Derfor må de tradisjonelle driftsformene oppretthodes om kystlyngheiene skal bevares. Utover at lyngheiene må brennes jevnlig, er landskapspleier nummer én den gamle rasen av utegangersau. Det beste helårsbeitet for villsauen er en blanding av engvegetasjon og lynghei – altså er den spesialtilpasset beite på kystlyngheiene. Men skal kystlyngheiene reddes, trengs flere enn noen få idealistiske bønder som holder villsau.

I EU-landene har de erkjent at det må tiltak til for å opprettholde de siste intakte kystlyngheiene, og kystlynghei havnet allerede i 1986 på listen over viktige habitater å ta vare på under EUs habitatdirektiv. Også Norge har et europeisk ansvar for å sikre at denne naturtypen opprettholdes. Men i Norge er det et totalt fravær av vernepolitikk for kulturlandskap generelt og kystlyngheier spesielt. Resultatet er at gjengroingen av lyngheiene i Norge nå går svært fort. I motsetning til i EU, har ikke de norske lyngheiene noe juridisk vern. Kun noen få heiområder er vernet, og det er aldri laget noen plan for hvordan kystlyngheiene skal ivaretas.


EU-landenes felles naturvernstandard

Norge og EU-landene har underskrevet FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Her forplikter landene seg til å bevare naturmangfoldet for kommende generasjoner. I EU har medlemslandene nedfelt disse forpliktelsene i et felles lovverk (habitatdirektivet) som utpeker de mest sjeldne europeiske artene og naturtypene. Norge samarbeider med EU på mange miljøområder gjennom EØS, men ikke på naturvernområdet. Norge har sakket etter EU-landene over flere år.

Hva gjør EU-landene med kystlyngheiene?

Kystlyngheier (heathlands) ble anerkjent som et viktig habitat på Europeisk nivå i 1986, da det ble tatt med i EUs habitatdirektiv som "a natural habitat type of community interest whose conservation requires the designation of special conservation areas".

Storbritannia har hele 20 prosent av de totale arealer av kystlyngheier i verden, og den britiske regjeringen laget i 1994 en handlingsplan for å redde kystlyngheiene som en respons til undertegnelsen av Biomangfoldkonvensjonen i Rio i 1992.

EU-fondet LIFE har finansiert flere prosjekter som går på å sikre bedre forvaltning og bevaring av kystlyngeier i Europa. Et eksempel er et prosjekt i Flandern i Belgia, der den største natuvernorganisasjonene i den flamske regionen har fått støtte til restaurering og utvidelse av de ødelagte kystlyngheier. I prosjektet ble plantasjer fjernet og tidligere vegetasjon reetablert.

Skal kystlyngheiene bevares, kreves også at naturvern og landbruk forener seg og samarbeider. Lyngheiene utgjør en storskala naturtype, der en bør ta vare på store sammenhengende områder. WWF mener at følgende må gjøres for å redde kystlyngheiene:

• Noen av de mest intakte storskala kystlyngheiområdene må vernes som landskapsvernområder. Det må utarbeides forvaltningsplaner for de vernede områdene og det må bevilges penger til skjøtsel.
• Stortinget må vedta en sterk naturmangfoldlov. Kystlyngheier bør velges ut som såkalte ”utvalgt naturtype” med hjemmel i den nye loven.
• Det må utarbeides en nasjonalt handlingsplan for å redde kystlyngheiene.
• Miljøstøtteordninger i landbruket bør målrettes mer mot å ivareta truede kulturlandskapstyper som kystlynghei. Dette vil innebære å støtte bruk av tradisjonelle driftsformer med utmarksbeite og lyngbrenning.
• I utvalgte ødelagte kystlyngheiområder bør det utarbeides planer for restaurering.
• Kystlyngheiene må inngå i nasjonale programmer for kartlegging og overvåking.
  

Lyngheiene i Norge er utviklet på næringsfattig og surt jordsmonn. Derfor er plantene som lever der lite næringskrevende. Lyngheien er imidlertid svært artsrike, og mer enn 200 arter av karplanter er registrert i enkelte områder. Eksempler på arter som finnes her, og som også er vanlige i andre fattige plantesamfunn, er røsslyng, smyle, tyttebær, blåbær, blokkebær, skrubbær og tepperot. Det som særlig kjennetegner floraen i kystlynghei, er imidlertid det sterke innslaget av kystplanter. Dette er arter som er knyttet til milde vintre og fuktige kysttrøk. Eksempler på slike arter er purpurlyng og vestlandsvikke. Eksempler på arter som en finner også litt lenger inn i landet og litt lenger nord fordi de tåler noe lavere vintertemperaturer, er heiblåfjør, kystbergknapp, revebjelle og fagerperikum. Av arter som også tåler snødekke om vinteren er klokkelyng, kystmyrklegg, pors, kvitmaure og rome. Av arter som kun finnes nord for Stad, er rypebær, dvergbjørk, greplyng og molte. I lavlandet fra Jæren og sørøstover, er det imidlertid mer innslag av varmekjære planter som klokkesøte, blodtopp, bakkestarr og firtann.

Plantene forteller historie

Kystlynghei inneholder også innslag av gamle kulturplanter som legeveronika, kystmaure og tepperot. En finner også en rekke vokssopper. Disse artene viser at det er gammel ugjødslet beitemark her.

Smarte tilpasninger til beiting

Mange av plantene har gode tilpasninger til brann og beite. De er såkalt beitetolerante. De har for eksempel lave bladrosetter, lave vekstpunkter og kan formere seg ved utløpere. Dette gjør at de klarer seg godt selv om det blir beitet i området. De kan enten unngå å bli spist eller vokse raskt opp igjen om de blir spist. Eksempler på arter med slike tilpasninger er følblom og kystgrisøre. Flere planter har også utviklet mekanisk eller kjemisk forsvar mot beite. Rome er eksempel på en giftig plante.

Kjøttetende planter

I kystlynghei finner vi også eksempler på kjøttspisende planter. Den insektspisende arten soldogg er vanlig på myrer. Tettegras er en annen kjøttetende plante. Den er vanlig på lyngheier. Tidligere ble bladene av disse plantene brukt til produksjon av ost og melk for at produktene skulle holde seg lenger.

Kystlyngheiene huser også en relativt stor tetthet av fugler. Dette viser eksempelvis studier som er gjennomført i området Lurekalven, Lyrøyni og Lygra i Hordaland. I alt ble 63 ulike arter observert. Eksempler på arter som finnes i dette området er havørn og åkerrikse, som begge er oppført på den nasjonale rødlista i Norge. Det er også funnet en tett populasjon av tornsanger her. Sanglerke har vist seg å være mer vanlig i kystlyngheiene enn i moderne jordbrukslandskap. Det er også registrert et stort insektmangfold i dette området, deriblant rundt 180 ulike billearter.