Hubro | WWF Norway


Hubro
Bubo bubo, Eurasian Eagle Owl, at Pairi Daiza, Brugelette, Belgium 
	© Hans Hillewaert / Wikimedia Commons

Hubro

  • Vitenskapelig navn

    Bubo bubo

  • Høyde

    Opptil 75 cm

  • Vingespenn

    Opptil 1,8 m

  • Populasjon i Norge

    451-681 hekkende par (2014)

  • Tilstand

    Norsk rødliste: Sterkt truet (EN) / IUCN Rødliste: Livskraftig (LC)

 
	© Rune Aae
Hubro
© Rune Aae

Hubroens liv

Hubroen er verdens største ugle og en imponerende fugl.
 
Hubroen har et livslangt parforhold, men lever alene mesteparten av året. Paret holder seg i et felles revir og finner tilbake til hverandre om våren for å hekke.
 
Hubroen kan hekke allerede i sitt første leveår, men det skjer vanligvis når den er to til tre år gammel. Da legger hun vanligvis to til tre egg, og ruger i litt over en måned. Reiret er en grop på bakken, oftest i en bergvegg. Hannen bringer mat til hunnen og ungene mens de er små, men hunnen hjelper til med jakten når ungene har blitt større. Ungene er flyvedyktige når de er omtrent syv uker gamle.
 
Hubro i fangenskap er blitt 68 år, men høyeste alder i vill tilstand i Norge er nesten 20 år.
Hubro
Bubo bubo 
	© Roger Brendhagen
© Roger Brendhagen

Kjennetegn

Hubroen har et vingespenn på opptil 1,8 meter og kroppslengde opptil 75 cm. Den kjennes igjen på den gråbrune fargen, to lange «fjærører» på hodet og rødoransje øyne. Hubroen har godt syn og god hørsel, som hjelper den å jakte om natta.

Kosthold

Hubroen er en nattaktiv, allsidig jeger som jakter både småfugler og storfugl, og i tillegg fisk og frosk. Smågnagere kan være en viktig matkilde, men den tar også større byttedyr som harer og unge rever. Føden varierer etter leveområde, avhengig av hva slags mat den får tak i. Under jakten speider og lytter hubroen fra sitteposter som trær, steiner, påler og lysmaster.

Leveområder

Hubroen hekket tidligere i hele Norge, men bestanden har hatt sterk tilbakegang de siste 100 år. Arten hekker spredt over det meste av landet, men er fraværende i mange områder. Hubroen trives i nakent og lite bevokst kystlandskap, og ved bratte bergskrenter, gjerne i elvejuv.

Trusler

Hovedtruslene mot hubroen er elektrokusjon (berøring av to strømførende ledninger samtidig), utbygging (av vindkraft, veier og hyttefelt), utslipp av miljøgifter, kollisjoner og forstyrrelser (inkludert hogst ved reirplass). Manglende kunnskap om hekkelokaliteter i arealplanleggingen og manglende hensyn til hubroen i inngrepssaker, er viktige årsaker til artens tilbakegang.

Tidligere ble hubroen kraftig etterstrebet gjennom jakt, men nedgangen etter 1950 er trolig forårsaket av endringer i jordbruket. Elektrokusjon er trolig den største enkeltårsaken til dødelighet blant hubro. Færre enger og åpne hamnehager, samt raskt gjenvoksende seterlandskap, har gitt nedgang i bestandene av byttedyr, som ekorn, rotter og skogshøns, og dermed dårligere jaktmuligheter.

Da hubroen ble totalfredet i Norge i 1971, som den siste av ugleartene i Norge, var det bare omtrent 500 par igjen. Bestanden på Østlandet var i 1980 så liten at man bare telte 60-120 besatte territorier, en betydelig nedgang fra omtrent 1.100 hekkende par i 1920. Det var så stor nedgang i bestanden at WWF startet «Prosjekt hubro» hvor det ble satt ut 602 ungfugler på Østlandet. Dette tiltaket hadde dessverre liten effekt, i hovedsak på grunn av den store dødelighetene ved høyspentmastene. I 2014 ble bestanden i Norge estimert til å være 451-681 hekkende par.

Hva skal du gjøre hvis du møter en hubro?

Hubroen er hovedsakelig nattaktiv, sky og vanskelig å oppdage. Den roper (synger) mest aktivt i februar til april, og den karakteristiske lyden kan høres på opptil 4 kilometers avstand. Dette skjer oftest etter solnedgang, og hubroen lar seg sjelden provosere til å gi lyd fra seg.

Ikke oppsøk hubroen i hekkeperioden! Den er sårbar for forstyrrelser, og da er det en mulighet for at den forlater reiret og ungene.

Hvis du finner en skadet ugle må du kontakte din lokale avdeling av Norsk Ornitologisk Forening.