I våre dypeste havområder finnes et fantastisk dyreliv og natur som ikke eksisterer noe annet sted. Nå trues denne unike naturen av brutal gruvedrift.
De fleste av metallforekomstene regnes for å være i internasjonalt farvann. Etter øystaten Fiji, er Norge det landet i verden med økonomiske rettigheter til de fleste av områdene som har størst potensiale for utvinning av havbunnsmineraler - såkalte spredningsrygger
Mens Fiji har tatt til orde for et 10-års moratorium på mineralutvinning i sine områder, har Norge startet en fremskyndet åpningsprosess på norsk kontinentalsokkel.
Dyrelivet i våre dypeste havområder er magisk. Men i havdypet finnes også ulike mineraler. Det er i disse områdene vi risikerer at steinmasser kan bli knust for å hente opp metaller. Og det til tross for at vi vet altfor lite om konsekvensene som gruvedrift vil ha for livet i havet.
Havet er under et økende press og havets mylder av liv er i ferd med å forsvinne. Bare siden 1970 har 36 prosent av mengden liv i havet blitt borte.
Store områder er fremdeles lite utforsket, og spesielt kunnskapen om dyphavets natur og rolle er lite kjent. Forskerne anslår at vi ikke vet noen ting om minst 80 prosent av havet. Vi har faktisk mer kunnskap om både overflaten til Månen og Mars enn havet.
I dag foregår det ingen utvinning av havbunnsmineraler fra dyphavsområder i verden. Og fordi vi vet for lite, må vi være svært forsiktige.
WWF Verdens naturfond krever at Norge ikke åpner for mineralutvinning på havbunnen før det er bevist at slike inngrep kan skje uten tap av dyreliv, leveområder og naturens egne funksjoner. Vi krever også et globalt moratorium mot slik mineralutvinning internasjonalt.
Dyphavet er det største sammenhengende leveområdet som finnes på planeten vår.
Dyphavet støtter økosystemprosesser som er nødvendige for at jordas naturlige systemer skal fungere.
Livet i dyphavet har blitt til gjennom millioner av år og tilpasser seg endringer sakte. Det er derfor sårbart for menneskelige inngrep.
De områdene som er mest interessante for mineralnæringen, har ofte natur som ikke finnes andre steder på planeten, endemisk natur.
Siden sola ikke slipper til i dyphavet, finnes det ingen grønne planter her, men et dyreliv som blant annet lever av energien fra varme kilder.
Havbørsteormer, tanglopper, bløtdyr og svamp er eksempel på arter som lever i dyphavet.
Store mengder karbon ligger lagret i sedimentene på havbunnen, på samme måte som i myrene og skogen på land.
Ved å tukle med de naturlige prosessene som lagrer karbon, kan mineralutvinningen faktisk gjøre klimaendringene verre ved å frigjøre karbon som er lagret i havdypsedimenter.
Dermed kan vinninga gå opp i spinninga, siden metallene er tenkt til klimavennlige løsninger.
Kartlegging viser at det finnes store mengder mineraler, som kobber, nikkel og kobolt, i norske havområder, særlig rundt Jan Mayen og nordover Atlanterhavsryggen mot Spitsbergen.
Langs denne undersjøiske fjellkjeden, med store forekomster av metaller, finner vi dette lokalt tilpassede dyrelivet som vi bør ta vare på.
I stedet for å øke presset på havets helse, er det viktig at vi heller beskytter og restaurerer havet for å sikre et sunt hav som kan gi sosiale, økonomiske og kulturelle fordeler for menneskeheten inn i fremtiden.
Vi trenger derfor betydelig mer kunnskap om dyphavets betydning for livet på planeten, før nye næringer planlegges i disse områdene.
Norge har allerede startet en åpningsprosess for utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Et av argumentene for å starte med denne typen gruvedrift, er at verden trenger mineralene i overgangen til et bærekraftig lavutslippssamfunn.
Havforskere mener derimot at mineralutvinning på havbunnen kan være i strid med en bærekraftig havøkonomi. Dette kom fram i hovedrapporten til Høynivåpanelet i 2020, som Norge og flere andre land opprettet i 2018 for at verden skal nå flere av bærekraftsmålene.
Havekspertene sier i tillegg at mineralutvinning på havbunnen reiser en rekke miljømessige utfordringer som kan være i konflikt med FNs bærekraftsmål.
Konklusjonen er at verden trenger mye mer kunnskap om miljøkonsekvensene, før vi kan si at mineralutvinning på havbunnen i det hele tatt kan gagne samfunnet.
Dette forsterker WWFs krav om at Norge må si nei til en mineralutvinning på havbunnen før vi vet om det er mulig å beskytte det marine miljøet og naturen ved denne type aktivitet.
Å forverre naturkrisen, i håp om å bremse klimakrisen, er ikke en bærekraftig løsning.
Hvordan skal verden omstille seg til et lavutslippssamfunn uten metallene fra havets bunn? Gjenbruk av materialer og resirkulering må bli normen i samfunnet vårt.
Norge, og verden, må omstilles til en sirkulær økonomi med gjenbruk, gjenvinning, og teknologiske nyvinninger som minsker behovet for nye metaller.
I tillegg må det generelle forbruket reduseres og endres til utvikling av mer bærekraftige produkter, med høy kvalitet og lang levetid.
Store globale selskaper ber verden om et midlertidig forbud (moratorium) mot utvinning av havbunnsmineraler.
I en stor rapport fra Erna Solbergs Høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi slås det fast at utvinning av havbunnsmineraler er konseptuelt vanskelig å inkludere i definisjonen av en bærekraftig havøkonomi, og kan være i konflikt med FNs bærekraftsmål.
Regjeringen starter åpningsprosess for utvinning av havbunnsmineraler i norske farvann. Konsekvensutredning er under utarbeidelse og det er planlagt at Stortinget skal beslutte våren 2023 om gruvedrift på norsk havbunn skal tillates.
Øystaten Fiji i Stillehavet, som har store forekomster av havbunnsmineraler, tar initiativ til et midlertidig forbud (moratorium) mot mineralutvinning på havbunnen fra 2020-2030. Papua Ny-Guinea og Vanuatu støtter moratoriet.
Havbunnsmineralloven trer i kraft etter godkjennelse fra Stortinget. Loven legger til rette for at det kan settes i gang undersøkelse etter - og utvinning av mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel. Det betyr at Norge kan bli det første landet i verden som starter med gruvedrift på havbunnen.
