Et enkelt, billig og effektivt klimatiltak er å ta vare på intakt natur, hvor store mengder karbon tas opp og lagres. I møte med massive klimagassutslipp skulle man tro vi gjorde alt vi kunne for å ta vare på intakt natur, men i stedet forstyrrer vi stadig karbonlagrene og bygger ned naturen bit for bit.
Klimaet vårt er helt avhengig av friske og intakte økosystemer, og en rik og motstandsdyktig natur kan bidra til å dempe effektene av klimaendringer.
Ifølge FNs klimapanel er bevaring og restaurering av naturlige karbonlagrene blant de beste måtene å motvirke de mest ekstreme klimaendringene på.
Derfor er det viktig å bevare og restaurere natur, både for klimaet og naturmiljøet.
Over halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene i verden blir tatt opp av naturen. Snaut halvparten av dette karbonet lagres i havet og drøyt halvparten på land, ved blant annet at planter og alger binder CO2 fra lufta.
Rundt 80 prosent av karbonet på land er lagret i jorda. På fastlandet i Norge er det skog, fjell og myr som har de største lagrene av karbon.
I havet utgjør blå skog, det vil si marine planter og alger som tang, tare og ålegras, viktige karbonlagre. Det samme gjør sedimenter, altså partikler som har sunket til bunn. Det kan for eksempel være sand, gjørme, eller annen løs masse på havbunnen.
Uten denne naturlige karbonlagringen ville effekten av de menneskeskapte klimagassutslippene vært mye verre enn den er i dag. Derfor mener WWF Verdens naturfond at vi bør øke ambisjonene fra mål om at all natur på land og i havet skal være karbonnøytral, til at naturen skal ta opp mer karbon enn den slipper ut.
Det høres kanskje ambisiøst ut, men naturen på våre breddegrader evner faktisk å ta opp enorme mengder karbon så lenge vi ikke forstyrrer den for mye.
2020-rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» er skrevet av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) på oppdrag fra WWF Verdens naturfond, og er den første til å presentere et klimaregnskap for norsk natur.
Å ta vare på naturen er den billigste og mest effektive løsningen for å lagre karbon, ifølge rapporten. Derfor krever WWF nå egne klimamål for opptak og lagring i naturen.
Her kan du laste ned rapporten i sin helhet (pdf), i tillegg til et temahefte om funnene (pdf).
WWF har lenge jobbet for at regjeringen skal sette et konkret mål om økt karbonlagring i norsk natur, og utarbeide en strategi for hvordan det skal oppnås. Høsten 2021 vedtok regjeringen dette i Hurdalsplattformen. For at strategien skal bli god er det avgjørende å få nok kunnskap om hva som faktisk er langsiktige, helhetlige, og effektive karbonlagringstiltak.
Miljødirektoratets har en klimakur-utredning – en faglig utredning over potensialet for å redusere utslipp av klimagasser i ulike sektorer ved å innføre ulike tiltak. Der er naturlig karbonlagring diskutert, men utredningen dekker bare en tredel av de naturlige karbonlagrene på land. For to tredeler av karbonlagrene i norsk fastlandsnatur mangler utredningen både analyser og tiltak. Det samme gjelder for fjord- og havområder.
I den tredelen som er dekket på land, ligger utredningens fokus hovedsakelig på trær og binding av karbon over bakken, til tross for at mesteparten av karbonet i skog lagres i jorda. Mangelen på utredninger og analyser fører til ufullstendige tiltak som risikerer å bli kontraproduktive for både klima og naturmangfold.
Å forstå og utnytte naturlig karbonlagring er et stort og sammensatt fagområde som krever helhetlige, kunnskapsbaserte, og langsiktige løsninger, både når det gjelder naturfaglige spørsmål og spørsmål rundt utforming av effektive tiltak og insentiver.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har etterlyst en «Naturkur», tilsvarende miljødirektoratets klimakur, men hvor fokuset er på naturens evne og potensial til å ta opp mer klimagasser. En slik Naturkur må inkludere en evaluering av alle relevante naturtyper og økosystemtjenester, peke ut de viktigste, og identifisere de mest effektive tiltakene som så tas med i en handlingsplan for økt naturlig karbonlagring.
Et økt fokus og forståelse for potensialet som ligger i naturbaserte klimaløsninger viser også hvor viktig det er å se klimakrisen og naturkrisen i sammenheng.
Klimatiltak som er negative for naturen vil ikke bare være skadelig for naturmangfoldet og naturgoder, men kan også føre til økt utslipp av lagret CO2, noe som kan undergrave hele gevinsten av klimatiltaket.
Den nordlige skogen, taigaen, er dominert av ulike arter bartrær, og strekker seg hele veien fra Skandinavia og øst gjennom Russland, samt gjennom de nordlige delene av Nord-Amerika.
Til sammen dekker disse skogene et areal som er større enn verdens tropiske regnskoger, og taigaen er dermed verdens største skogøkosystem. Taigaen har dessuten et større karbonlager per arealenhet enn de tropiske skogene.
Plantene i skogen – trær, busker, moser og lyng – utgjør rundt 20 prosent av skogens karbonlager. Hele 80 prosent av karbonlageret i en skog befinner seg altså nede i jorda.
Det er utrolige mengder sopp i de store barskogene, og «røttene» deres (mycelet) bidrar til å transportere karbon fra trærnes røtter og ut i jordsmonnet. Nede i jordlaget går nedbrytingen av karbon langsomt, blant annet på grunn av lave temperaturer og lite oksygen.
Å plante trær på avskogede områder er ikke en særlig god løsning for å få ned klimagassutslippene.
Det tar flere tiår fra planting til et gir en vesentlig effekt, og utslippskutt må skje nå – ikke bare langt fram i tid. Vi kan derfor ikke bruke omfattende treplanting som unnskyldning for å la være å gjøre nødvendige utslippskutt.
I Norge har staten gjennomført et pilotprosjekt der man har plantet skog på brakklagt jordbruksmark – altså områder som tidligere var brukt til for eksempel beiter eller eng. Slik bidrar norske myndigheter til å gjengro arealer som kunne vært brukt til matproduksjon, i stedet for å gjøre grep for å få tilbake matproduksjonen der.
Det hører med til historien at også åpne og skogløse områder kan binde mye karbon i jorda. Både eng og kratt binder karbon, og kan over tid utgjøre betydelige karbonlagre.
I tillegg kan pløying og annen jordbearbeiding for å tilrettelegge for treplanting, fort gi mer utslipp enn man sparer. Dette rammer også naturmangfoldet som finnes på jordbruksarealer som har vært brukt mindre intensivt, som beitemark og slåttemark.
Det blir stadig færre skogområder som ikke er tungt påvirket av menneskelig aktivitet, og en av de mest problematiske formene for påvirkning er flatehogst.
Ved flatehogst hogger man så å si alle trærne på et begrenset område. Kjøring med maskiner kan i tillegg føre til kjøreskader, som gjør at jordsmonnet rotes opp enda mer. De aller fleste hogstene i Norge i dag er flatehogster, og bortimot tre firedeler av all norsk skog har blitt flatehogd.
Etter en hogst blir det derfor et betydelig karbonutslipp fra hogstflata over flere tiår, og denne «karbongjelden» vedvarer i svært lang tid.
Det tar kanskje 150-250 år før en går i null igjen. Men med dagens relativt sett korte tid mellom hogst av et område – trærne hogges mens de ennå er «ungdommer» – så skjer neste flatehogst før «karbongjelden» er betalt, og da blir dagens intensive skogbruk en kilde til klimagassutslipp.
Ifølge NINA-rapporten om naturlig karbonlagring i norske økosystemer, kan karboninnholdet i norsk skogsjord være redusert med mellom 15 og 49 prosent siden det intensive skogbruket tok til.
Vi har altså endret skogen vår så mye gjennom intensivt skogbruk at opptil halvparten av karbonlageret kan ha gått tapt. Men det er lite kunnskap om skogens karbonsyklus blant myndigheter og politikere, og det tas derfor ikke hensyn til i forvaltningen.
Alpine områder utgjør så mye som en tredel av landmassen i Norge. Vegetasjonen her representerer et massivt karbonlager. Samtidig er disse områdene svært sårbare for klimaendringer, en utfordring som er på stigende kurs.
Karbonlagrene i fjell blir også påvirket av ulike typer menneskelige inngrep som veibygging, vindkraftutbygging, bygging av kraftlinjer, hyttebygging og lignende. Områdene påvirkes også av beitetrykk fra beitedyrene våre.
Skogen er ikke alene om å fange og lagre karbon, myr, annen våtmark og ferskvann er også effektive bidragsytere. Med et livsmiljø som er rikt på vann og fattig på oksygen, går nedbrytingen – og dermed frislippet av karbon – svært sakte.
Sammen med en rekke kjemiske forbindelser som ytterligere reduserer livsbetingelsene til nedbrytere, legger myra på seg og vokser i tykkelse over år, tiår, århundrer og årtusener.
Det er ikke uten grunn det for eksempel er funnet godt bevarte «moselik» som har ligget flere tusen år i enkelte danske myrer.
Mye karbon er også lagret i sedimenter i innsjøer. Karbonet blir lagret ved at organisk materiale samles opp i sedimenter over lang tid.
Naturtyper i åpent lavland er blant de mest truede naturtypene i Norge og i Europa. De har hatt en stor tilbakegang de siste tiårene på grunn av endringer i jordbrukspraksis, både gjennom intensivering og opphør av bruk. Disse naturtypene lagrer store mengder karbon i jorden, og mer enn det man tidligere har trodd.
Det er viktig å opprettholde slike naturtyper fordi de huser lyskrevende arter som er avhengige av jevnlig skjøtsel, for eksempel beite, slått eller brann, for å overleve. Slike arter er en kritisk ressurs for pollinerende insekter.
Dersom det i stedet for å plantes skog på nye arealer i slike naturtyper, opprettholdes tiltak for å hindre gjengroing, vil det bidra til å:
Blå skog er plantene og de fastsittende algene i havet. I norske havområder er det typisk tareskog, sjøgressenger og tangsamfunn, men blå skog omfatter også mangroveskog, tidevannseng og tidevannssump. Alle disse økosystemene er viktige og effektive naturlige karbonlagre.
Tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året (NINA 2020). Det tilsvarer rundt en firedel av de norske CO2-utslippene hvert år!
De siste tiårene har vi mistet mye tareskog. Spesielt langs kysten av Nord-Norge har mye forsvunnet på grunnen av kråkeboller. Ved å restaurere tareskogene anslår Havforskningsinstituttet store positive effekter for karbonfangst, i tillegg til store positive effekter for fiskebestander og naturmangfold.
Det er usikkert hvor mye av karbonet fra tare som blir langtidslagret fordi karbonet ikke lagres der vegetasjonen vokser, men fraktes til dypet. Norsk forskning anslår at mengden karbon fra tareskog som til slutt havner i sediment i våre havområder tilsvarer mengden karbon som lagres i norsk skogsjord.
I tillegg til karbonlagring er blå skog viktig for økosystemene som oppvekstområder og leveområder for en rekke arter. Mangroveskog beskytter i tillegg kystområder mot ekstremvær.
Plankton er grunnbyggesteinen til livet i havet. Som planter på land, lagrer planteplanktonet også karbon. Planktonet blir spist av større dyr som fisk eller hval. Når disse organismene dør, synker de til havbunnen og bringer med seg karbonet.
Det som ikke blir brutt ned av bakteriene blir etter hvert lagret i sedimentene. Dette kalles den biologiske karbonpumpen. Dette gjør havbunnen til et av verdens største karbonlager og der lagres mer karbon enn all jorda på land.
Havet lagrer 93% av karbonet på kloden vår. Disse viktige karbonlagrene er truet av menneskelig aktivitet.
Bunntråling er blant de største truslene. Når en diger trålpose dras langs bunnen, frigjøres enorme mengder CO₂. Utslippene fra trålfiske ligger mellom 600 og 1500 millioner tonn årlig, ifølge en studie. Til sammenligning var utslippene fra all verdens flytrafikk i 2019, 918 millioner tonn.
Foreløpige beregninger antyder at norsk bunntråling frigjør 26 millioner tonn CO₂ årlig. Det er omtrent like mye som norsk industri, veitrafikk og innenlands luftfart til sammen. Regner vi med disse utslippene, vil norske utslipp øke med 50 prosent.
Det haster derfor å verne havområder som er viktige karbonlagre. Norge har en stor del av havområdene som er viktigst å verne. Forskere anslår at om lag 28 prosent av norske havområder er blant verdens 5 prosent viktigste å verne med tanke på klimaet.
