Marine verneområder

Den blå planeten vår er under sterkt press.

Siden 1980 har havet tatt opp rundt 30 prosent av menneskeskapte CO2-utslipp. Mer CO2 i atmosfæren betyr større opptak i havet som igjen gir et surere og varmere hav.  Det truer havets naturmangfold.

Å ta vare på havets dyre- og planteliv har enorm verdi i seg selv, og er avgjørende for å stå bedre rustet i de endringer som skjer på grunn av menneskeskapte klimaendringer.

Mennesker er også vinnere med mer marint vern, fordi havet på sikt vil gi oss enda mer mat, flere medisiner og et rikt naturmangfold som er avgjørende for vår egen eksistens

WWF mener at Norge må verne 30 prosent av alle norske havområder innen 2030.

Marine verneområder er bra for både klima og natur. Forskning viser at de er et godt verktøy for å beskytte de viktigste delene av havet. Det er fordi marine verneområder:

• tar vare på biomangfoldet i naturen som er viktig for å for å sikre en robust og tilpasningsdyktig natur i et klimaperspektiv
• sikrer avgjørende oppvekst-, gyte- og leveområder for viktige arter i havet og langs kysten
• beskytter sårbar natur som er viktig for dyre- og plantelivet mot ødeleggende inngrep, slik som dypvannskorallrev og tareskog
• binder karbon
• bremser havforsuring.

Vern er ikke noe som setter oss tilbake. Vern er en investering for fremtiden, en investering for mer liv, for ivaretakelse av våre kystnæringer og havtradisjoner.

Et sunt og friskt hav er helt avgjørende for oss mennesker og livet på planeten vår slik vi kjenner det. Men en rekke fiskebestander, sjøfuglkolonier, marine pattedyr og viktige leveområder som korallrev og tareskog er i tilbakegang eller allerede på faretruende lave nivåer – både internasjonalt og her hjemme.

Havområdene og kystsonen i Norge er utsatt for et stadig økende press fra menneskelige aktiviteter som:

• Olje- og gassvirksomhet
• Havvind
• Gruvedrift på havbunnen
• Fiskeoppdrett
• Taretråling
• Fiskerier
• Mudring og dumping
• Skipsfart
• Bygging av havner og veier

Disse aktivitetene kan ha betydelig innvirkning på havets økosystemer i seg selv – og samlet kan effekten være ødeleggende. Aktivitetene er også for ofte en kilde til plastforsøpling og annen type forurensing.

I tillegg kommer den økende trusselen fra klimaendringer: arter forsvinner, nye arter introduseres, havet blir surere, temperaturene øker og havstrømmene endrer seg.

Ved å verne viktige økosystemer er naturen bedre rustet til å forsvare seg mot disse klimaendringene.

Et marint verneområde er et havområde som har fått et helhetlig vern etter naturmangfoldloven på grunn av sine naturverdier.

Ved å verne sørger vi for at naturen alltid vil være førsteprioritet, samtidig som vi i en del områder kan ha både eksisterende - og potensiell ny aktivitet så lenge disse ikke ødelegger for naturverdiene som er vernet.

Det kan bety ja til aktiviteter som fremdeles ivaretar de viktigste naturverdiene – som fiske etter arter som er på miljømessige bærekraftige nivåer, turisme og utvikling av andre framtidsretta blå næringer.

Det betyr også et nei til aktiviteter som setter disse økosystemene i fare – som for eksempel oljeboring og gruvedrift på havbunnen i områder som havforskerne sier er for sårbare og for risikofulle for slik aktivitet. Hva som er lov og ikke lov i de ulike områdene vernet av naturmangfoldloven, må basere seg på faglige råd fra havforskere.

Noen marine verneområder vil også kunne fungere som områder uten menneskelig aktivitet – såkalte «no go-soner» dersom dette er anbefalt av landets ledende havforskere. 

Marine verneplaner har internasjonalt vist seg svært nyttige som verktøy for blant annet å gjenoppbygge fiskebestander, få tilbake oppvekstområder for marine pattedyr og å tilbakeføre frodige korallrev som tidligere sto i fare for å bli ødelagte.

Dessverre har det vært motstand mot marine verneområder her hjemme, noe som kan skyldes en misforståelse av ordet «vern».

Vern hindrer ikke all bruk av et havområde og skal heller ikke gjøre det, men det skal derimot sikre at de viktigste naturverdiene tas vare på ved at eventuell bruk skjer utfra premisser som ikke truer dem.

Mange vinner på marint vern. Først og fremst naturen som i større grad blir skjermet mot de type menneskelige aktiviteter som er ødeleggende. Men vi mennesker er også vinnere fordi havet på sikt vil gi oss enda mer mat, flere medisiner og et rikt naturmangfold som er avgjørende for vår egen eksistens. Økte bestander for fiskerne, mer natur å vise fram for reiselivsaktørene og ikke minst vil barnebarna våre dra nytte av de samme naturgodene som vi har. Og havet gir oss tross alt også mesteparten av oksygenet vi puster.

For å ta vare på plante- og dyrelivet i norske farvann er det avgjørende med en nasjonal marin verneplan som inkluderer alle typer norsk natur til havs, i fjordene og langs kysten. Arbeidet med en slik marin verneplan i Norge startet i 2001.

Først i 2013 kom de tre første områdene på plass: Fremvaren i Vest-Agder, Tauterryggen i Nord-Trøndelag og Saltstraumen i Nordland.

I dag er også Galulosen, Rødberg og Skarnsundet i Trøndelag, Jærkysten i Rogaland, Lurefjorden og Lindåsosane i Vestland, Innervisten, Nordfjorden, Karlsøyfjorden, Kaldvågfjorden og Innhavet i Nordland, Rossfjordstraumen, Rystraumen og Ytre Karlsøy i Troms og Finnmark blitt vernet.

Det finnes også fire marine nasjonalparker i Norge: Ytre Hvaler, Færder, Jomfruland og Raet.

Norge var forpliktet til å verne minst 10 prosent av norske havområder innen utgangen av 2020, men dette målet var vi langt unna å oppfylle.

Totalt utgjør dagens marine verneområder kun rundt én prosent, noe som betyr at det gjenstår svært mye for å ta godt nok vare på naturverdiene i våre egne havområder og å oppfylle gjeldende internasjonale forpliktelser og nye forpliktelser som må komme i forbindelse med at det skal settes nye mål for naturen i 2022.

WWF har gjennom tiår utfordret norske myndigheter for å få fortgang i verneprosessene til havs. Våren 2021 ble det endelig lagt frem en ny nasjonal plan for bevaring av marin natur i Stortinget. Dessverre var denne planen for lite konkret og ambisiøs.

En av de største skuffelsene, var at regjeringen ikke var tydelig på at vi må gjøre naturmangfoldloven, den eneste loven som kan verne mot flere typer aktivitet samtidig, gjeldende i hele Norges økonomiske sone. I dag gjelder den nemlig bare ut til 12 nautiske mil, altså altså bare en liten del av våre totale havområder.

WWF jobber derfor for å få denne planen god nok, slik at alle våre mest verdifulle og sårbare havområder blir tatt vare på gjennom naturmangfoldloven som marine verneområder. På den måten kan vi sikre naturverdiene i disse viktige havområdene for fremtidens generasjoner.

Verdens ledende havforskere sier at vi må verne 30 prosent av havet innen 2030, noe WWF mener Norge må styre etter og verne nok natur i våre egne farvann.

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er havområder som er ekstra viktig for naturmangfoldet og den biologiske produksjonen, også utenfor områdene selv.

SVO-status legger ingen begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

WWF mener at SVO-områdene er et godt utgangspunkt for å opprette marine verneområder i norske farvann for å beskytte de viktigste og mest sårbare havområdene våre.

WWF jobber globalt for å etablere nettverk av godt forvaltede marine verneområder. Slike områder skal være representative og gi beskyttelse for hele eller deler av et økosystem.

WWFs internasjonale mål er også at minst 30 prosent av verdens havarealer skal være innenfor fornuftig forvaltede marine verneområder innen 2030.

I 2018 etablerte statsminister Erna Solberg et internasjonalt havpanel, med mål om å undersøke hvordan man kan få en bærekraftig havøkonomi globalt.

Panelets hovedrapport ble lansert 2. desember 2020. Den viser at det står verre til med verdenshavene enn tidligere antatt. Men rapporten viser også at det er håp, og at havet kan gi oss mye mer enn det gjør i dag, hvis det blir miljømessig bærekraftig forvaltet.

Rapporten viser blant annet at:

• Marine verneområder er gode verktøy for å ta vare på natur.
• Offshore olje- og gassaktivitet ikke er forenlig med en bærekraftig havøkonomi.
• Havet kan bidra til gode klimaløsninger. Naturlig karbonlagring er et av tiltakene som trekkes fram – de blå skogene sluker karbon i fotosyntesen.
• Internasjonalt samarbeid er en av nøklene for å gjøre verdens fiskerier mer bærekraftige.
  
• I spørsmålet om utvinning av havbunnsmineraler må vi ha mye mer kunnskap om den sårbare naturen i dyphavet og mulige konsekvenser av gruvedrift på havbunnen.
• For få bukt med plastforsøpling nevner Havpanelets flere tiltak, et er å utvikle bærekraftige alternativer til plast, for eksempel av biologisk nedbrytbare materialer, slik at vi kan fase ut unødvendig plast.

Norge og de 13 andre landene i panelet har forpliktet seg til 100 prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025.

• Norge må verne 30 prosent av alle norske havområder innen 2030
• Naturmangfoldloven om marint vern må gjelde for alle norske havområder, helt fra fjæresteinene og ut til og med hele norsk økonomisk sone (200 nautiske mil)
• Kun et helhetlig vern etter naturmangfoldloven er godt nok for områder som skal ha status som marine verneområder
• Det skal ikke igangsettes ny aktivitet i områder definert som særlig verdifulle og sårbare (SVO) i forvaltningsplanene for norske havområder før disse er utredet med tanke på marin verneplan