Å opprette marine verneområder i havet og langs kysten beskytter viktige naturverdier, gir bedre forsvar mot klimaendringer og trygger fremtidens matfat.
Norge er blant de dårligste landene i verden når det gjelder marint vern, med bare 1 prosent av havområdene vernet. I tråd med målene i FNs naturavtale, må det vedtas at vi skal verne og bevare minst 30 prosent av all norsk natur innen 2030 – også til havs.
Den blå planeten vår er under sterkt press.
Siden 1980 har havet tatt opp rundt 30 prosent av menneskeskapte CO2-utslipp. Mer CO2 i atmosfæren betyr større opptak i havet som igjen gir et surere og varmere hav. Det truer havets naturmangfold.
Å ta vare på havets dyre- og planteliv har enorm verdi i seg selv, og er avgjørende for at verden skal kunne stå bedre rustet i de endringer som skjer på grunn av menneskeskapte klimaendringer.
Mer marint vern er også positivt for oss mennesker, fordi havet på sikt vil gi oss enda mer mat, flere medisiner og et rikt naturmangfold som er avgjørende for vår egen eksistens.
WWF mener at Norge må verne 30 prosent av alle norske havområder innen 2030.
Marine verneområder er bra for både klima og natur. Forskning viser at slike områder er et av de beste verktøyene for å beskytte de viktigste delene av havet. Det er fordi marine verneområder:
Vern er ikke noe som setter oss tilbake. Vern er en investering for fremtiden, en investering for mer liv, for ivaretakelse av våre kystnæringer og havtradisjoner.
Et sunt og friskt hav er helt avgjørende for oss mennesker og livet på planeten vår slik vi kjenner det. Men en rekke fiskebestander, sjøfuglkolonier, marine pattedyr, og viktige leveområder som korallrev og tareskog, er i tilbakegang eller allerede på faretruende lave nivåer – både internasjonalt og her hjemme.
Havområdene og kystsonen i Norge er utsatt for et stadig økende press fra menneskelige aktiviteter som:
Disse aktivitetene kan ha betydelig innvirkning på havets økosystemer i seg selv – og samlet kan effekten være ødeleggende. Aktivitetene er også ofte en kilde til plastforsøpling og annen type forurensing.
I tillegg kommer den økende trusselen fra klimaendringer: arter forsvinner, nye arter introduseres, havet blir surere, temperaturene øker og havstrømmene endrer seg.
Ved å verne viktige økosystemer, er naturen bedre rustet til å forsvare seg mot disse klimaendringene.
50-70 %
95 %
Et marint verneområde er et havområde som har fått et helhetlig vern etter naturmangfoldloven eller havvernloven på grunn av sine naturverdier.
Lovverket har, frem til og med 2025, gjort at det kun har vært mulig å verne kystnær natur, mens de store norske havområdene har stått uten rettslig beskyttelse.
I januar 2026 kom endelig havvernloven på plass. Denne loven bør kickstarte Norge til å lage flere og bedre marine verneområder, slik at vi kan gå fra å være dårligst i klassen på marint vern til å bli blant de beste.
Til dette trengs det at regjeringen får på plass en ny marin verneplan med mål om å verne 30 prosent av våre norske havområder innen 2030.
Ved å verne sørger vi for at naturen alltid har førsteprioritet, samtidig som verneområdene kan ha både eksisterende og ny aktivitet, så lenge disse ikke ødelegger for naturverdiene som er vernet.
Det betyr ja til aktiviteter som ikke ødelegger naturverdiene verneområdet skal beskytte. Det kan for eksempel bety at det kan fiskes etter arter som er på miljømessige bærekraftige nivåer, så lenge fiskemetoden er bærekraftig.
Det betyr også et nei til aktiviteter som setter disse økosystemene i fare – som for eksempel oljeboring og gruvedrift på havbunnen i områder som havforskerne sier er for sårbare for slik aktivitet. Hva som er lov og ikke lov i de ulike områdene vernet av naturmangfoldloven og havvernloven, må basere seg på faglige råd fra havforskere.
Noen marine verneområder, eller deler av disse, vil også kunne fungere som områder uten menneskelig aktivitet – såkalte «no go-soner» – dersom dette er anbefalt av landets ledende havforskere.
Visste du at tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året? Det fremkommer i en rapport fra NINA. 13 millioner tonn CO2 tilsvarer omtrent 25 prosent av norske CO2-utslipp per år.
I tillegg finnes det et eldorado av liv i tareskogen. På én enkelt tarestilk kan det leve opptil 100.000 individer av ulike arter – det er naturmangfold, det!
Ved å verne viktige områder med tareskog kan vi dermed bidra til å bevare naturmangfold og mer opptak av CO2.
Marine verneplaner har internasjonalt vist seg svært nyttige som verktøy for blant annet å gjenoppbygge fiskebestander, få tilbake oppvekstområder for marine pattedyr og å tilbakeføre frodige korallrev som tidligere sto i fare for å bli ødelagte.
Dessverre har det vært motstand mot marine verneområder her hjemme, noe som kan skyldes en misforståelse av ordet «vern».
Vern hindrer ikke all bruk av et havområde og skal heller ikke gjøre det. Vern skal derimot sikre at de viktigste naturverdiene tas vare på, ved at eventuell bruk skjer utfra premisser som ikke truer dem.
For å ta vare på plante- og dyrelivet i norske farvann, er det avgjørende med en nasjonal marin verneplan som inkluderer alle typer norsk natur til havs, i fjordene og langs kysten. Arbeidet med en slik marin verneplan i Norge startet i 2001 og ble lagt frem i 2004.
Først i 2013 kom de tre første verneområdene på plass: Framvaren i Vest-Agder, Tauterryggen i Nord-Trøndelag og Saltstraumen i Nordland.
I dag er også Rauerfjorden i Østfold, Galulosen, Rødberg og Skarnsundet i Trøndelag, Jærkysten i Rogaland, Lurefjorden og Lindåsosane, samt Stad i Vestland, Innervisten, Nordfjorden, Karlsøyfjorden, Kaldvågfjorden og Innhavet i Nordland, Rossfjordstraumen, Rystraumen, Ytre Karlsøy og Lopphavet i Troms og Finnmark blitt vernet.
Det finnes også fire marine nasjonalparker i Norge: Ytre Hvaler, Færder, Jomfruland og Raet.
Norge var forpliktet til å verne minst 10 prosent av norske havområder innen utgangen av 2020, men dette målet var vi langt unna å oppfylle.
Totalt utgjør dagens marine verneområder kun rundt én prosent av alle norske havområder, noe som betyr at det gjenstår svært mye for å ta godt nok vare på naturverdiene i våre egne havområder og å oppfylle gjeldende internasjonale forpliktelser. Av områder innenfor territorialfarvannet er totalt 4,6 prosent av området vernet.
WWF har gjennom tiår utfordret norske myndigheter for å få fortgang i verneprosessene til havs. Våren 2021 ble det endelig lagt frem en ny nasjonal plan for bevaring av marin natur i Stortinget. Dessverre var denne planen for lite konkret og ambisiøs.
WWF jobber derfor for å øke regjeringens ambisjonsnivå, slik at alle våre mest verdifulle og sårbare havområder blir tatt vare på gjennom naturmangfoldloven og den kommende havmiljøloven som marine verneområder. Vi trenger en ny marin verneplan som gjelder for alle norske havområder og som verner natur i tråd med forpliktelser gjort gjennom internasjonale avtaler. På den måten kan vi sikre naturverdiene i disse viktige havområdene for fremtidens generasjoner.
Verdens ledende havforskere sier at vi må verne 30 prosent av havet innen 2030, noe WWF mener Norge må styre etter og verne nok natur i våre egne farvann. Minst 30 prosent av norske havområder bør vernes innen 2030.
Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er havområder som er ekstra viktig for naturmangfoldet og den biologiske produksjonen, også utenfor områdene selv. SVOene er bestemt gjennom forvaltningsplanene for norske havområder og er basert på vitenskapelige anbefalinger fra blant andre Havforskningsinstituttet. I dag utgjør SVOene totalt 55 prosent av norske havområder.
SVO-status legger i dag ingen begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.
WWF mener at alle områder som er definert som SVOer skal utredes med tanke på marint vern etter naturmangfoldloven (innenfor territorialfarvannet) og havvernloven (utenfor territorialfarvannet). Dette er spesielt viktig før eventuell ny aktivitet for et havområde planlegges. WWF mener derfor at ingen ny aktivitet må igangsettes i SVO-områder uten at de er utredet for marint vern først.
WWF jobber globalt for å etablere nettverk av godt forvaltede marine verneområder. Slike områder skal være representative og gi beskyttelse for hele eller deler av et økosystem.
WWFs internasjonale mål er også at minst 30 prosent av verdens havarealer skal være innenfor fornuftig forvaltede marine verneområder innen 2030.
En stim med snappere (Lutjanus sp.) og en "Catalineta" (Anisotremus virginicus) svømmer i det krystallklare vannet i Jardines de la Reina National Park; et flaggskip innenfor marine verneområder på Cuba. WWF har vært en sterk pådriver for å få beskyttet dette området, hvor vi finner et av de best bevarte korallrevene i Karibia.
I 2018 etablerte statsminister Erna Solberg et internasjonalt havpanel, med mål om å undersøke hvordan man kan få en bærekraftig havøkonomi globalt.
Panelets hovedrapport ble lansert 2. desember 2020. Den viser at det står verre til med verdenshavene enn tidligere antatt. Men rapporten viser også at det er håp, og at havet kan gi oss mye mer enn det gjør i dag, hvis det blir miljømessig bærekraftig forvaltet.
Rapporten viser blant annet dette:
Norge og de 13 andre landene i panelet har forpliktet seg til 100 prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025.
Vil du støtte arbeidet vårt for å verne flere havområder og ta vare på livet i havet? Bli havfadder i WWF!
