Rasmus Hansson: – Naturvern er en overlevelsesstrategi for menneskeheten

Da jeg begynte i WWF, var organisasjonen i Norge blakk og måtte startes fra «scratch», med ny kurs. Til dels handlet det om at vi var stemplet som kongehusets og skipsredernes miljøklubb. I den norske miljørørsla, som på den tiden var politisk og radikal, var det en populær øvelse å forakte WWF.

Etter å ha klødd oss litt i hodet, var det tydelig at det var en nisje som var ledig: Miljøorganisasjonen som tok naturens parti selv om enkelte ikke likte det. Vi begynte med vernearbeidet for ulv og skog. Det ble kontroversielt, men det gjorde også at WWF ble raskt profilert og vokste.

Internt i WWF var vi også rebeller. Vi var opptatt av å jobbe der det virkelig telte. Da kommer man ikke utenom havet. Så vi ville ha slutt på hvalfangstmotstanden i WWF International, fordi den stengte oss ute fra å jobbe med de store problemene og de store aktørene i forvaltningen og fiskeriorganisasjonene, som var mye viktigere for havet.

Selv om alle skravlet om klima, var vitenskapen bak FNs klimapanel fortsatt ikke tung nok, værrekordene hadde ikke blitt ekstreme nok og ungdommen var ikke blitt sint nok til at alvoret sank inn. Det var lett for det store partiene å bedøve folk med tåkeprat, og det var fortsatt ingen tøffe «businessmenn» som brydde seg om miljøvern, unntatt på rypejakta.

Så neste steg var å bruke fordelen ved å være del av en global organisasjon, som er interessant for et eksportrettet næringsliv. Det er ikke nok å være ideologisk, man må utfordre næringslivet. Vi inngikk samarbeid med blant annet Aker, og i 2012 var WWF blitt organisasjonen den fortsatt er: full av dyktige folk som jobber strategisk der det er mest effektivt, samtidig som naturvernet står støtt.

Forflytningen i posisjon til å jobbe med effektiv økosystemforvaltning og få næringslivet med på det, er noe av det viktigste WWF i Norge har gjort. Miljøorganisasjoner har i seg selv ingen penger eller beslutningsmakt. De som eier og påvirker er staten og næringslivet, og man får ikke gjort noe for naturen uten å få dem til å gjøre de riktige tingene.

Særlig Storebrand begynte tidlig å se på sammenhengen mellom investeringer og miljøkrav. Her jobba WWF International godt – de hadde gode folk vi kunne bruke overfor norske investormiljøer. Det er et godt eksempel på hvordan WWF kan få bedre gjennomslag enn andre miljøorganisasjoner fordi vi har et stort nettverk og enormt mye kompetanse i ryggen.

Det er treg materie, men forskjellen er stor fra da vi begynte å jobbe med det. Fondsfolk hadde aldri brydd seg i det hele tatt, så det er en stor endring at miljø og bærekraft nå står på deres agenda og at de sier de skal gjøre noe med det. Der har WWF spilt en viktig rolle.

Noe av det morsomste jeg fikk være med på, var å få gjennomslag for en norsk klimalov. Det startet i WWF, som bygde opp saken systematisk og faglig gjennom flere år. De store partiene gjorde en god jobb med å vanne ut loven, så det er fortsatt langt igjen til Norge har en skikkelig klimalov. Men nå har vi en, som vi kan jobbe videre med. Det er bedre enn å ikke ha en.

Å slutte sirkelen. WWF startet med naturvern. Nå bekrefter FNs Naturpanel at vi har hatt rett hele tiden: Vi er natur og lever av natur. Naturvern er ikke en fritidssyssel for nerder og nikkersadel, det er en overlevelsesstrategi for menneskeheten, som må inn som grunnleggende premiss for politikk. Det må bli et politisk hovedmål å slutte å ødelegge natur og begynne å bygge den opp igjen.