WWF jobber for at norske myndigheter skal etablere en egen produsentansvarsordning for alle plastprodusenter og importører, og for alle plasttyper, i Norge.
For å hindre at plast havner i naturen, må vi begrense mengden plast som finnes på markedet, og all plast må samles inn igjen og resirkuleres etter bruk, uansett form og tilstand. Myndighetene må pålegge plastprodusenter og -importører ansvaret og kostnadene for hele plastens kretsløp, fra produksjon til innsamling og resirkulering.
I løpet av de siste 10 årene er det ryddet omtrent 13 millioner kilo søppel fra norsk natur og forsøpling og plastforurensing fortsetter å være et betydelig og økende problem her i Norge.
Det må også settes kritisk søkelys på infrastrukturen for avfallshåndteringen her til lands. Det er store kommunale forskjeller i hvor mye plastavfall som samles inn og resirkuleres. Norge trenger en plan for hvordan vi også skal løse denne utfordringen, på tvers av kommuner, dersom vi skal sørge for en sirkulær verdikjede for plast.
Vi stiller fem krav til regjeringen i arbeidet med produsentansvarsordninger for plast:
1. Vi må ha oversikt over all plasten som kommer ut på det norske markedet
Vi har i dag ingen fullstendig oversikt over hvor mye plast som finnes på det norske markedet. Først når vi vet dette, vet vi andelen som blir sortert, materialgjenvunnet, sendt til forbrenning eller ender som forsøpling. Rapporteringskravene til og fra produsenter og returselskap må styrkes, for å sikre kontroll.
2. All plast må omfattes av en produsentansvarsordning
Dagens ordning omfatter bare plastemballasje, fiskeri og enkelte engangsprodukter av plast, noe som gir manglende kontroll særlig for det som ikke er omfattet. Vi må ansvarliggjøre både produsentene av plast, pakkere og fyllere av den. Også aktørene som kontrollerer produktdesign og de som bestiller plastproduktene må ansvarliggjøres.
3. Vi må sikre at det er forurenser som betaler
Returselskapene dekker i mange tilfeller ikke alle kostnadene kommunene har knyttet til innsamling og sortering, og mange kommuner har ikke engang en avtale. Dermed faller deler av kostnadene på den enkelte kommune heller enn å følge forurenser-betaler-prinsippet.
WWF mener at det må innføres en særavgift på plastemballasje som er den desidert største kategorien av plastavfall.
Dessuten må produsentene holdes ansvarlig for tiltak knyttet til forsøpling, dette gjelder særlig produsenter med produkter med høy forsøplingsrisiko.
4. Politiske krav må stimulere til sirkulære løsninger
I dag er jomfruelig plastmateriale billigere og kvaliteten er bedre, enn for resirkulert materiale. For å heve kvaliteten på den resirkulerte plasten og øke verdien på plastavfallet, bør vi standardisere produktdesign og skape renere strømmer for plastavfallet.
Tiltakene for standardisering av design og sammensetning av plast må formaliseres, og det må stilles separate krav til ulike typer plast. I tillegg må skatter og avgifter tilpasses slik at det gir incentiver til gjenbruk og mindre bruk og kast.
5. Vi må ha et nasjonalt løft i avfallshåndteringen og fjerne de kommunale forskjellene
Plastprodukter som ikke blir samlet inn av kommunene går for det meste til forbrenning. I dag er det store forskjeller mellom systemene for plastinnsamling og innsamlingsgraden i kommunene. Det går ut over mulighetene for effektiv gjenvinning. For å øke andelen innsamlet, sortert og materialgjenvunnet plast, må det meste av avfallet gå gjennom sentralsorteringsanlegg.
Norge må få på plass en enhetlig nasjonal plan for effektiv innsamling, sortering og materialgjenvinning av plastavfall i Norge. Vi må også sørge for høyere kvalitet, god kapasitetsutnyttelse og deling av beste praksis mellom kommuner. Videre må vi legge til rette for de nødvendige investeringene i sentralsorteringsanlegg for restavfall.
