Lanserer rapport om oljenæringen og statens klimarisiko
Rapport: Oljenæringen og statens klimarisiko
Rapporten viser at for hver hundrelapp som brukes til oljeleting, så kan staten garantere for 78 kroner. Og at dersom selskapene finner noe, og begynner å investere i olje- eller gassprosjektet, så påkoster staten hele 88 kroner for hver hundrelapp som investeres.
- Vi har et oljeskattesystem som oppmuntrer til høy aktivitet på sokkelen. Det gir en betydelig risiko for staten, fordi staten tar så mye av den økonomiske risikoen. Det er på høy tid at oljeskatten rigges for fremtidens markedsendring og ikke fortidens inntekter, sier Nina Jensen.
Grunnen til at staten tar så mye av investeringskostnaden, er at de forventer så god inntjening når olje- og gassfeltet er i produksjon. Men dette kan ta 10-15 år. Det vil si at det vi leter etter nå, først vil gi penger tilbake i statskassa i 2030.
Følg rapportlanseringen direkte her torsdag 26 oktober kl 08-09:
Markedet endrer seg
Flere, blant annet International Energy Agency (IEA) har i sitt «distruptive scenario» trukket fram 2030 som året der oljeprisen kommer til å falle bratt på grunn av store endringer i markedet. Denne endringen vil trigges av klimapolitikk og teknologiutvikling. Det er 13 år til 2030. Investeringene som gjøres i dag må derfor tilpasses en virkelighet med mye lavere etterspørsel og pris.
Dette virkelighetsbildet ser ikke ut til å ha nådd fram hos regjeringen, som i vår la fram en perspektivmelding der man har lagt til grunn at oljeprisen vil holde seg stabil på samme nivå fram mot 2060.
- Sannsynligheten for at staten kaster bort milliarder på ny petroleumsvirksomhet øker jo bedre vi lykkes med klimapolitikken. Det er bekymringsverdig at de globale markedsanalysene overhodet ikke gjenspeiles i forventet oljepris mot 2060, sier WWFs klima- og energirådgiver Henrik Tveter. Han har analysert ulike scenarier for framtidens oljeinntekter og -utgifter gjennom skattesystemet.
Rapportens funn
Denne rapporten, som WWF har skrevet med Norsk klimastiftelse, går gjennom dagens oljeskattesystem. Den viser hvordan Norge tar svært mye av risikoen knyttet til oljeleting (78 prosent, gjennom leterefusjonsordningen) og investeringer på sokkelen (88 prosent, gjennom særskatteordninger som friinntekt, avskrivingsregler og høye rentefradrag). Staten har betalt over 100 milliarder i leterefusjon siden 2005 og delt ut anslagsvis over 80 milliarder siden 2013 gjennom særordningene i oljeskatten.
- Vårt funn er at staten tar en unødvendig høy risiko på grunn av et oljeskatteregime som er rigget for en annen virkelighet. Ved å fjerne skattefordelene til oljeselskapene reduseres statens klimarisiko på en enkel måte, sier Tveter.
Det å fjerne skattefordelene reduserer statens klimarisiko betraktelig fordi:
1. de økonomisk mest risikable prosjektene ikke vil bli gjennomført,
2. eventuelle tap for staten som oppstår fra ulønnsomme prosjekter som gjennomføres blir redusert.
- I scenarioanalysen for Barentshavet fant vi at dersom vi legger konservative kostander til grunn, kan fremtidige prisfall på olje og gass føre til at staten taper 21 milliarder kroner på ny petroleumsvirksomhet bare gjennom tapt oljeskatt. Dersom vi heller investerer disse pengene i omstilling til nye grønne næringer nå, kan vi bli fremtidens vinnere, sier Tveter.
Rapporten består av flere artikler:
- Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør for Energi og klima, har skrevet om markedsendringene, klimapolitikken og klimarisiko, og hva det vil bety for fremtiden for olje og gass,
- Lars-Henrik Paarup Michelsen, daglig leder i Norsk klimastiftelse, har laget en oversikt over de ulike elementene som utgjør statens finansielle risiko.
- Henrik Tveter, siviløkonom og rådgiver hos WWF, har skrevet om statens kostnader knyttet til særordningene i oljesaktten, og scenarier for fremtidig petroleumsutvinning i Barneshavet.
- Anne Karin Sæther, kommunikasjonsrådgiver og forfatter av boken De beste intensjoner, har gått gjennom det politiske handlingsrommet i oljepolitikken.
Rapport: Oljenæringen og statens klimarisiko
