WWF om oppdrettsnæring og miljøkrav

• Norsk oppdrettsnæring er i dag ikke bærekraftig. Rømt oppdrettslaks og lakselus er direkte årsaker til at flere lakseelver, spesielt på Vestlandet, er truet.
• De største problemene til næringen er påvirkingen på villaks gjennom overføring av lus og genetisk innblanding pga av rømt oppdrettslaks, samt utslipp av næringssalter og bruken av fiskefôr.

Rømming:
Rømt oppdrettsfisk representerer et betydelig problem, fordi oppdrettsfisken blir mer og mer forskjellig fra villfisken etter mange år med avl og foredling. Årsaker til rømming er ofte dårlige rutiner og teknisk svikt ved anleggene. De årlige, gjennomsnittlige, innrapporterte (offisielle) rømmingstallene er på 200 000 oppdrettlaks, men det antas at det reelle tallet er høyere.

Rømt oppdrettslaks er en trussel mot villaksen på flere måter:

• Den vandrer senere opp i elva og ødelegger gytegropene der villaksen har lagt egg.
• Rømt fisk i sjøen er en konstant smittespreder av lakselus.
• Oppdrettslaksen gyter i elvene, og avkommet har langt dårligere overlevelsesevne. Når dette skjer år etter år vil det på lang sikt føre til at villaksbestanden går nedover.

WWF krever:

• Det skal være maks 5 % rømt oppdrettslaks i elvene. Før en har oppnådd dette, må en iverksette tiltak overfor oppdrettsnæringen og prioritere uttak av rømt fisk i elvene.
• All oppdrettsfisk må kunne spores. Dette vil bidra til at man kan dokumentere hvor den rømte fisken stammer fra og at man kan da ilegge sanksjoner til den ansvarlige oppdretter.

Lakselus:
Lakselus er en saltvannsparasitt som finnes naturlig i sjøen. Hovedproblemet med lakselus er påvirkningen på villaks og sjøørret. Parasitten overføres fra oppdrettsanlegg til villfisk, fordi lusa har evnen til å overleve uten vert i flere dager. Oppdrettsanlegg er ideelle spredningsområder for sykdommer og parasitter. Høy tetthet av fisk i et oppdrettsanlegg vil øke prevalensen (prosentvis andel fisk som er infisert), og dersom det rømmer fisk fra et infisert anlegg vil dette representere et økt smittepress mot den ville fisken i området. Det er påvist at lakselus kan være den desidert største dødsårsaken hos ung, utvandrende villaks. ”Oppblomstringer” av lakseluslarver kan infisere den ville laksesmolten når den vandrer forbi anleggene gjennom fjordene og ut i havet. Det siste året har lakselus vært et større problem enn tidligere i Norge, pga at lakselusen i store deler har blitt resistent mot flere lusemidler.

Lakselus er ikke i første omgang et problem for lakseoppdrett, men for villaksen. En resistent lakselus kan bli en katastrofe for villaksstammene. Store mengder lakselus og resistens er et tegn på at dagens forvaltningsregime ikke er godt nok. Og utviklingen mot større enheter gjør situasjonen ekstra sårbar. Nå haster det med å komme med tiltak som kan hindre resistensutvikling og sikre lave nivåer av lakselus i fjordene. På lik linje med null visjonen for rømming må myndighetene også utarbeide en null-visjon for lakselussmitte. En voksende oppdrettsnæring vil bety et voksende problem med lakselus.


WWF krever:

• Ny produksjonsstruktur. Etablering av produksjonssoner basert på synkronisert produksjon (felles brakklegging og felles behandling av lus/sykdommer) må på plass. Sonene må være store nok, og miljøgrensene for hvor mye biomasse en kan tillate i et område må settes ut i fra hensyn til villfisk og lokalt økosystem. Når disse grensene er satt, må man fastsette i hvilke områder biomassen må reduseres av hensyn til miljøet/villfisk.
• I områder med resistent lus og hvor man har sårbare laksestammer må myndighetene gjennomføre nedslakting umiddelbart etter at resistens er påvist.
• Lusetallet på villfisk må være måltall for tiltak i oppdrettsanleggene.
• Lusefilter må implementeres på alle brønnbåter som enda ikke har lukket system og ved slakteanlegg.
• Krav om at levende transport av oppdrettsfisk må kun skje i lukkede brønnbåter.
• Bruk av ventemerder må forbys

Utslipp/forurensing:
De viktigste norske utslippskildene av næringssalter er fiskeoppdrett, jordbruk, kommunalt avløp og industri. Hovedmengden av norsk fiskeoppdrett foregår i merder langs kysten på Vestlandet og nordover. Det har skjedd mye innen fôrkvalitet og fôrrutiner de senere årene, og dette har ført til redusert utslipp per kilo produsert fisk. Totalproduksjonen har imidlertid økt så mye at også utslippene har økt de siste 15 årene.

Et oppdrettsanlegg som produserer 500 tonn laks, det vil si et lite anlegg, slipper ut næringssalter som tilsvarer utslipp fra en by på 5000 til 7500 innbyggere. Næringssalter og organisk stoff fra oppdrettsanlegg er i bunn og grunn de samme som fra avløpsvann fra befolkningen, enkelte industrier og landbruket, og de bidrar på samme måte til den miljøtilstanden som er i fjorder og kystfarvann. Det er betydelige fosfor- og nitrogentilførsler fra akvakulturnæringen på hele kyststrekningen fra Stavanger til Finnmark.

Utslipp av næringssalter fra akvakultur påvirker miljøforholdene i fjorder og kystfarvann. Utslippene kommer fra fôring og fiskens ekskrementer. Tilføringer av næringsalter kan føre til hyppigere algeoppblomstringer. I tillegg har dette effekter for hele økosystemer, da næringstilgang øker produksjonen av noen organismer, og kan forandre den biologiske sammensetningen. En mer akutt effekt er når nedbrytning av biologisk materiale fører til lavere oksygennivå i enkelte sjøområder, og organismene på bunnen dør.

WWF krever:

• Det må forskriftsfestes at bunnfallet fra anleggene skal samles opp. Dette er ikke et krav i dag selv om dette teknisk sett er fullt mulig.
• Prinsippet om at forurenser skal betale, må også gjelde for oppdrettsindustrien, ikke bare for landbasert industri og virksomhet.
• Det må på plass konkrete målbare tålegrenser for utslipp av organisk materiale må settes av miljøforvaltningen. Grensene må være utviklet slik at de tar hensyn til den samlede påvirkningseffekten fra alle oppdrettsanlegg i et stort naturlig avgrenset område.
• Inntil slike grenser er på plass kan ikke regjeringen tillate økt produksjon i oppdrettsnæringen.
• Miljøtilstanden ved utsatte lokaliteter må gjennomgås på nytt og konsesjonen eventuelt trekkes tilbake der miljøbelastningen er for høy.

Fiskefôr:
Norsk oppdrettsnæring bidrar til press på ville fiskebestander ved å være en stor forbruker av fiskeolje og fiskemel. Laks og ørret er fiskespisende fiskeslag. Fôret som brukes til denne type oppdrett, inneholder store mengder fiskeolje og fiskemel. Råstoffet kommer stort sett fra fiskerier utenfor Chile og Peru eller fra fiskebestander i Nordøst-Atlanteren.

En rekke fiskearter brukes i fôrproduksjonen, arter som er av stor betydning for andre fisker og sjøfugl. Sjøfuglbestander langs hele norskekysten er i sterk tilbakegang, og overfiske av tobis er en sannsynlig årsak. Oppdrettsnæringen er hovedkonsument av tobis til fiskefôr.

Fôrprodusentene har jobbet mye med å få ned andel marine råvarer og det har de lyktes med de senere årene. Nå brukes det omtrent 15 prosent fiskemel, men fiskeolje varierer fra 20 til 30 prosent. Andelen av fiskemel vil gå ytterlig ned det neste året, så det som er kritisk er bruken av fiskeolje. Dette er en komponent som er vanskelig å få ytterlig ned og dette betyr at oppdrettsindustrien vil fortsette a ha et stort behov for marine råvarer i fremtiden. Det offisielle tallet på hvor mye villfisk som brukes i fiskefôret til laks er 2,4 kg (fra Regjeringens bærekraftsstrategi for havbruk 2009). Videre så er ca 25 prosent av de marine råvarene biprodukter/avskjær (ensilasje) fra fiskeriindustrien. WWF jobber å få dette tallet vesentlig opp. Det er viktig at alle råvarene i fiskefôret skal være bærekraftig høstet. Dette gjelder ikke bare de marine råvarene, også de vegetabilske oljene som brukes.

WWFs holdning er at lakseoppdrett ikke kan bli bærekraftig før fiskefôret er bærekraftig.

WWF krever:

• Stans i bruk av fiskeolje og fiskemel fra rødlistede arter og forbud mot bruk av ulovlig, uregistrerte og urapporterte fiskebestander i fiskefôret.
• Unngå bruk av fiskeolje og fiskemel fra arter som er hardt overfisket i følge ICES og/eller FAO slik som kolmule.
• Fiskefôr skal være fra bærekraftige og godt forvaltede fiskerier, helst miljøsertifiserte.
• 100 prosent sporbarhet og dokumentasjon på alt råstoff i fiskefôret.
• Fullstendig åpenhet om råvarebruk og fôrberegninger.