Den boreale skogen og karbonlagring

Norge er en del av det kalde boreale barskogbeltet, som strekker seg videre via Sverige og Finland, gjennom Russland og over til Alaska og Canada i Nord-Amerika.

Den boreale skogen eller taigaen som den også kalles, strekker seg utover 17 million km2 som tilsvarer hele 11,5 prosent av planetens landareal. Det gjør den boreale skogen til verdens største biom på land.

Det globale skogarealet utgjør omtrent en tredjedel av verdens landareal, og den boreale skogen utgjør videre en tredjedel av dette skogarealet.

I dette enorme skogbeltet finnes store sammenhengende skogområder, så mye som 60 prosent av verdens intakte skoglandskaper finnes her. For å defineres som et intact forest landscape (IFL), trengs et kjerneområde på minst 500 km2.

Slike store og sammenhengende områder har plass til en større variasjon i livsmiljøer og utviklingsstadier, og de klarer å opprettholde forsyningen av naturgoder selv om det oppstår forstyrrende hendelser som skogbranner.

De representerer derfor mer stabile økosystemer enn de mindre og mer fragmenterte naturområdene gjør. Men i løpet av de siste 20 årene har større områder med IFL forsvunnet som følge av fragmentering og arealbruksendring, særlig i Russland.

Skogen renser luft og vann. Vi høster ressurser direkte fra skogen, slik som tømmer, mat og medisiner. Dessuten er den boreale skogen et svært viktig karbonlager, noe du kan lese mer om lengre ned på siden.

Skogen bidrar til værkontroll på lokal og regional skala. Taigaen gjør somrene kjøligere og vintrene varmere, og motvirker ekstremvær som vind, tørke og flom. Skogen bidrar også til ras- og skredsikring, og med resirkulering av næringsstoffer.

Det er ikke bare oss mennesker som er avhengige av skogen, men den er også veldig viktig for mange pollinerende insekter. I Norge lever dessuten svært mange av de rødlistede artene i skogen.

Det å gå en tur i skogen gir oss i tillegg også bedre mental og fysisk helse. Skogen har også en sosial, økonomisk og kulturell verdi, gjennom dyreliv, fiske, jakt og andre aktiviteter. I tillegg har den en særegen kulturell og materiell verdi for urfolk.

Alle disse tjenestene naturen skjenker oss, kaller vi økosystemtjenester.

Når man snakker om karbonlagring, er tropiske skoger ofte det første som nevnes. Men faktisk er det den boreale skogen som er verdens største karbonlager i skog.

I motsetning til tropiske skoger, hvor mesteparten av karbonet lagres i levende planter, er det meste av karbonet i boreale skoger (60 til 80 prosent) lagret i bakken.

Det er det kalde og fuktige klimaet i nord, med sakte nedbryting av plantemateriale og et rikt mangfold av sopp som lever i bakken og samarbeider med trærne gjennom mykorrhiza (“sopprot”), som er hovedårsakene til den enorme karbonbanken.

Mye av karbonet som trærne fanger opp, blir transportert ned til soppen i bakken og lagret der. Samarbeidet gir også mange andre fordeler for plantene.

I tillegg til å bedre vann- og næringsopptak i plantene, bidrar soppene til bedre rothelse, gir økt stress- og tørketoleranse og beskyttelse mot skadegjørere (soppsykdommer og insektangrep). Derfor er soppene viktig for at skogene skal kunne tåle en økning i ekstremvær og skadegjørere.

Ved hogst reduseres mengden karbon som er lagret i skogen, både over og under bakken. Karbonlageret over bakken forsvinner når trær hogges.

I tillegg får skogbunnen mer sol og økt temperatur når trærne forsvinner. Dette fører til at nedbrytingen av dødt plantemateriale går fortere, og dermed slippes mer karbon ut. Mange av de karbonbindende soppene som lever i samliv med trærne forsvinner når skogen hogges, og bidrar til mer karbonutslipp.

Ungskog tar opp karbon når den vokser, og danner nye mykorrhizaforbindelser. Men selv om unge trær vokser raskere enn eldre trær, betyr ikke det at eldre trær ikke binder karbon.

Det tar derfor svært lang tid før en hogd skog her i nord vil kunne klare å binde og lagre like mye karbon som det opprinnelig var i skogen før hogst. Det er flere kilder som tyder på at det i nord finnes mer karbon i skog som er eldre enn 200 år gammel, enn i skog som i Norge defineres som hogstmoden (70-120 år).

Klimaendringenes økte temperaturer gir noen steder et våtere klima, mens det andre steder blir tørrere. Dette påvirker hyppigheten og omfanget av skogbranner, samt kan føre til flere insektangrep og plantesykdommer. Alt dette påvirker naturens stabilitet i den boreale skogen.

Skogbranner er allerede et enormt problem i Sibir og i noen deler av Nord-Amerika. Et endret klima med enda flere skogbranner, vil kunne skape ustabilitet og ha en negativ effekt på skogssamfunn og trær. Dette gjelder særlig gran i sørlige og lavereliggende strøk.

Slike påvirkningsfaktorer og ekstreme hendelser, kan tvinge relativt stabile skoglandskap inn i en overgangsfase som følge av de nye forholdene. Skogsdrift er også en slik påvirkningsfaktor som kan framskynde skiftet.

En rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø fra 2022 viser klimaendringene og hvilken påvirkning disse har på skog i Norge. Forventede klimaendringer frem mot 2100 vil flytte vekstsoner lengre nord og opp mot fjellet (se illustrasjon under).

Endringen i vekstforhold er forventet å skje relativt fort, mens økosystemers og arters respons på endringene ikke vil kunne skje like fort. Arters respons på endrede vekstforhold i nord og opp mot fjellet vil skje gradvis. Det samme med skifte til mer varmekjære naturtyper i sør.

Som forklart over, vil et varmere klima øke karbonutslippet fra boreal skog. Dette skjer som følge av økt nedbryting av plantemateriale (blant annet i myr), redusert skogdekke og tining av permafrost.

Dermed kan den boreale skogen nå et vippepunkt hvor den går fra netto opptak av karbon til netto utslipp: den kan gå fra å være det største karbonlageret til å være en stor kilde til CO2-utslipp.

Robusthet og motstandsdyktighet ovenfor ekstremhendelser er viktig for at skogen skal kunne sikre seg et gradvis skifte og tilpasning til nye vekstforhold, slik at skogen kan opprettholde sine naturgoder og sitt naturmangfold.

For å sikre dette, trengs variasjon og mangfold på alle trofiske nivå. Det betyr at det trengs forskjellige treslag, bakkevegetasjon, moser, sopp, insekter og dyr, samt variasjon i tetthet, alder og størrelse på trær.

For eksempel vil en større innblanding av løvtrær i bartrebestanden gjøre skogen mindre utsatt for storskala forstyrrelser og mer i stand til å opprettholde et variert skogdekke. Dette vil igjen gi egnede leveområder for artssamfunn i endring.

• Boreal skog er en viktig ressurs både økonomisk og sosialt og som karbonlager både nasjonalt og globalt, men har vært oversett sammenlignet med den tropiske skogen.
• Feil forvaltning og pågående klimaendringer kan redusere skogens nytte som karbonlager.
• Skogsindustri bør benytte nyeste kunnskap om skogen for å tilpasse driftsteknikken. For eksempel viser det seg at flatehogst reduserer skogens karbonopptak, mens økt hogstalder (dvs å la trærne bli eldre før de hugges) og foreta en mer avgrenset hogst kan øke karbonopptak.
• Tilstrekkelig vern av boreal skog er nødvendig både for å sikre skogens økosystemtjenester og for å øke skogens motstand mot klimaendringer.
• Det trengs en mer helhetlig tilnærming til hvordan vi bruker og bevarer den boreale skogen, og det trengs mer samarbeid på tvers av grenser i hele borealskogsbelte. Boreal skog bør ha en like høy prioritering som tropisk skog på den politiske agendaen.