Mikroplast er bittesmå plastbiter som er mindre enn fem millimeter. Selv om bitene er små, er konsekvensene store for både naturen og menneskers helse.
Plastprodukter har utrolig lang levetid og brytes ikke ned på samme måte som naturmaterialer. I stedet smuldrer de opp til stadig mindre biter som kan forbli i naturen i generasjoner.
Når plast havner i naturen brytes den nemlig ikke ned, bare opp – i mindre og mindre biter. Når plasten er mindre enn fem millimeter kalles den mikroplast, og de aller minste plastpartiklene kalles for nanoplast. Nanoplast vil være umulig å se med det blotte øyet.
WWF har publisert en analyse av hva vi nå vet – og ikke vet – om mikroplastens og plastkjemikalienes påvirkning på menneskers helse.
I den forbindelse inviterte vi kjemiker, forfatter og påvirker Alexander Sandtorv, som er aktuell med sin nye bok "Plastparadokset", til å snakke om hovedfunnene fra boka.
Samtidig utfordret han helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre til å svare for hva regjeringen gjør for å løse dette problemet.
Se eventet streamet over eller på YouTube.
I dag finner vi mikroplast på alle verdens kontinenter, og den er i maten vi spiser, vannet vi drikker og lufta vi puster. Forskere har nå også funnet mikroplast i menneskekroppen.
Det er dessuten verdt å nevne at det brukes råstoffer fra olje- og gassproduksjon i nesten all plast som produseres, og dette er stoffer som ikke er fornybare.
Vi skiller mellom primær og sekundær mikroplast, hvor primær er mikroplast som er tilsatt en rekke hverdagslige produkter under produksjon, som for eksempel kosmetikk, hygieneprodukter, tekstiler, maling og byggematerialer.
Utslipp av sekundær mikroplast skjer når større plastprodukter, som for eksempel plastemballasje, plastflasker og plastposer, havner i naturen og brytes sakte men sikkert opp.
Alle plastprodukter kan gi utslipp av mikroplast, og ofte er disse utslippene forårsaket av helt normal bruk. Dekk, for eksempel, er estimert til å være den største kilden til mikroplastutslipp i Norge.
Bilkjøring slipper ut 8.830 tonn mikroplast årlig, mens gummigranulat som brukes på kunstgressbaner lekker 5.960 tonn med mikroplast årlig ut i naturen.
Du kan lese mer om dette på Miljødirektoratet sin nettside.
Forskning på mikroplast og hvor farlig det er, er fortsatt ganske nytt. Det vi vet er at mikroplast og kjemikaliene i plast kan ha store konsekvenser, både for naturen, for dyr og for mennesker.
For økosystemene:
Når mikroplast spres i havet, jorda og ferskvannssystemer, kan det påvirke alt fra plankton til rovdyr – og dermed hele næringskjeder. Mikroplastforurensning kan også påvirke naturens egne prosesser, som karbonlagringen i havet.
For dyr:
Mikroplast kan også være svært skadelig for dyrelivet. Ikke bare inneholder plasten giftige stoffer, den kan også sette seg fast i fordøyelsessystemet hos dyr som ikke klarer skille mellom mat og plastavfall.
Plasten har heller ingen næringsverdi, og når magesekken til dyr fylles med plast kan det gi en falsk metthetsfølelse, noe som i verste fall kan føre til at dyret dør av sult.
For mennesker:
Ny forskning har påvist plastpartikler i blodet, i brystmelka, i hjernen og i lungene hos mennesker. Effektene på helsa vår er ennå ikke fullt kjent, men funnene så langt gir grunn til bekymring. Forskningen peker på at mikroplast i menneskekroppen kan føre til blant annet kreft og infertilitet.
Når plasten først havner i naturen, er den vanskelig å fjerne. Derfor bør vi begrense produksjonen av produkter som inneholder mikroplast for å redusere utslippene så mye som mulig.
I tillegg må vi sette inn forebyggende tiltak der det er kjente kilder til utslipp, som langs veier, fotballbaner og avløpssystemer.
WWF jobber for at plast skal bli dyrere. En av grunnene til at plast er så utbredt er fordi det er veldig billig.
Prisen tar ikke høyde for kostnadene plasten påfører samfunnet, i tilknytning til for eksempel klimagassutslipp, avfallshåndtering, utslipp til naturen og helseproblemer som følge av forurensingen.
Derfor mener vi at vi trenger en avgift på all plast, og fordi 40 prosent av plastavfall i Norge er emballasje er den første plastavgiften vi bør innføre nettopp på denne typen plast.
Vi trenger også et plastregister for å få oversikt over all plast som plasseres ut på det norske markedet. Dette har vi ikke i dag.
Vi har bedre oversikt over emballasje fordi produsentene er pliktige til å rapportere hvor mye emballasje de plasserer på markedet og hvor mye de samler inn.
Alle plastprodukter må bli underlagt en slik ordning, slik at produsentene kan holdes ansvarlige for de produktene de plasserer ute på markedet, også etter det er blitt avfall.
Har vi dette vil vi også kunne iverksette enda mer målrettede tiltak for å redusere plastbruk og -forsøpling.
I tillegg må vi forby produkter som vi ikke trenger, som det finnes gode alternativer for og som har høy risiko for å havne i naturen.
Engangsplastdirektivet som kom fra EU var en god start, men Norge må gå lenger enn EU og forby andre produkter som topper statistikken over produkter som man finner i naturen - blant annet under ryddeaksjoner.
Produkter må også designes og produseres på en måte som minsker mikroplastutslippet.
Det er i tillegg behov for bedre merking av eksisterende produkter, samt en bredere og mer åpen kommunikasjon rundt løsninger på utfordringer med mikroplast gjennom hele verdikjeden.
Plastkrisen kan ikke løses av resirkulering alene.
Spredningen av plast er en grenseoverskridende utfordring som krever internasjonalt samarbeid.
Foreløpig finnes det ingen global avtale for regulering av mikroplast.
Hadde vi hatt dette kunne vi potensielt brukt overvåkningsdata for å etablere viktige kilder, og for å skape effektive, samt målrettede strategier for å minimere forurensning.
Løsningene på plastkrisen ligger ikke hos deg som forbruker alene. Det er politikerne og plastprodusentene som må gjøre endringene som trengs. Allikevel er det mye du kan gjøre for å redusere utslipp av mikroplast i hverdagen.
Stem på et parti som vil gjøre noe med plastkrisen. Det er en rekke tiltak som kan gjøres både lokalt og globalt for å begrense plastforsøpling og farlige kjemikalier som lekker ut av plast.
Når vi lager eller oppbevarer mat kan plastprodukter komme i direkte kontakt med maten vi spiser. Derfra er det kort vei til egen kropp som kan ha påvirkning på egen helse.
