Et taktskifte i norsk klimapolitikk

For spørsmål og mer informasjon om saken: kontakt WWFs seniorrådgiver for klima og energi Ragnhild Waagaard / rwaagaard@wwf.no / +47 95 88 87 80

– Stortinget vil at hver eneste minister skal få ansvar for å kutte klimautslipp. I framtiden skal både samferdselsminister Jon Georg Dale, olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg og næringsminister Monica Mæland måles på om de klarer å kutte klimautslippene på sine ansvarsområder, sier Ragnhild Waagaard, senior klima- og energirådgiver i WWF Verdens naturfond.

– Gjennom å klimavurdere offentlige beslutninger, vurdere klimarisikoen og ved å systematisk vise fram den samlete utslippseffekten av deres ansvarsområder i forhold til uttalte mål, vil det bli lettere å ta beslutninger som er bra for klima, fortsetter hun.

I Innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om Norge skal ha felles utslippsmål med EU, kommer det tydelig fram at alle politiske partier ønsker å gjennomføre tiltak som gir utslippsreduksjoner nasjonalt mot 2030. Det er særlig fire virkemidler WWF tror vil gjøre det lettere for politikerne å føre oss inn i et lavutslippssamfunn. En enstemmig komite har besluttet at:

• det må innføres nye virkemidler og tiltak som vil gi utslippskutt og teknologiutvikling i både kvotepliktig og ikke kvotepliktig sektor.
• det haster med å utarbeide sektorvise handlingsplaner for hvordan utslippene skal reduseres. Planene bør inneholde jevnlige målepunkter underveis i perioden og vise fram målsetningen for kutt i sektoren, tiltak som skal utløses og virkemiddelbruken for å få det til.
• informasjon om utslippskonsekvenser fra ulike tiltak på tvers av alle sektorer i økonomien kan brukes for å klimavurdere alle offentlige beslutninger. Det tekniske beregningsutvalget bør ha som hovedmål å komme fram til metodiske løsninger som gjør det mulig å tallfeste utslippskonsekvensene.
• det er behov for økt kunnskap, bedre rapportering og mer systematiske analyser av klimarisikoen. Staten bør etablere, vedlikeholde og offentliggjøre et sett scenarioer for oljepriser, gasspriser og CO2-priser, herunder et scenario som reflekterer ambisjonene i Paris-avtalen. Det kan legge grunnlag for bedre vurdering av klimarisiko både på nasjonalt nivå og i enkeltsektorer i økonomien.

– Alt dette har WWF har tatt til orde for i lang tid, så vi er veldig glade for at et enstemmig storting nå har valgt virkemidler som gir en mer systematisk tilnærming til klimamålene når politiske beslutninger tas i ulike sektorer, sier Waagaard.

I komiteens innstilling er det et nytt alvor og en erkjennelse av at det ikke er et alternativ å ikke bidra til å redusere utslippene også her hjemme. En enstemmig komite viser til at uten handling styrer vi mot fire graders økt gjennomsnittstemperatur ved slutten av dette århundret, som gjør store områder i verden ubeboelige, og at alle land må redusere sine utslipp så mye og så raskt som mulig for å unngå dette. De erkjenner også at verden så raskt som mulig må gjøre seg langt mindre avhengig av fossile brensler, og at innsatsen i klimapolitikken må styrkes betraktelig både innenlands og utenlands.

En enstemmig komite tydeliggjør nå at målet om et lavutslippsamfunn i 2050 betyr at innsatsen i klimapolitikken må styrkes betraktelig både innenlands og utenlands.

- Det er svært gledelig! Kampen om man skal ta utslippskutt ute eller hjemme ser ut til å være over. Vi må gjøre begge deler, så fort som mulig. Vi skal nå også konsentrere oss om det som er vårt ansvar – nemlig våre egne utslipp, sier Waagaard.

Alle bortsett fra Senterpartiet stemte for å inngå avtale om felles utslippsforpliktelse med EU da Energi- og miljøkomiteen i Stortinget i dag kom med sin innstilling. Nå har regjeringen fått sitt forhandlingsmandat fra Stortinget når de er i forhandlinger med EU. Disse forhandlingene dreier seg særlig om utslipp i transport, landbruk, bygg, avfall, såkalt ikke-kvotepliktig sektor, og klimaavtrykket knyttet til arealbruk inkludert skog.

Faren med en slik avtale med EU er at den ikke inneholder noen forpliktelser om hvor store utslippskutt som skal tas i Norge. Det er også mulig å gjøre avtaler om kjøp av utslippsenheter med andre medlemsland i EU uten at det fører til nye klimatiltak som gir nye utslippskutt.

– Avtalen med EU innebærer at Finansdepartementet vil kunne si at måloppnåelsen kan nås ved å gjøre avtaler med andre land, og så lenge disse er billigere enn å gjøre kutt her hjemme, kan de sette seg på bakbeina når nye klimatiltak presenteres. Derfor er det viktig at et enstemmig storting stadfester at mesteparten av utslippsmålet skal tas her hjemme.

Når avtalen med EU inngås, kan Norge nå klimamålene som er satt uten at utslippene i Norge reduseres. Når Norge nå har vurdert å ha en felles utslippsforpliktelse med EU, har WWF vært særlig opptatt det ikke skal gå på bekostning av omstillingen av Norge til å bli et lavutslippssamfunn.

Utslippsmålet i 2030 er satt i forhold til 2005-utslipp, og etter den økonomiske krisen i 2008-09 gikk utslippene mye ned. Det gjør at det er et stort overskudd av kvoter i det som kalles kvotepliktig sektor, og for ikke-kvotepliktig sektor får omtrent halvpartene av landene tildelt flere utslippstillatelser enn de trenger. Disse kan Norge kjøpe for å nå våre utslippsmål – uten at nye klimatiltak blir innført.

– Det vil være veldig lett for EU å nå ambisjonene som ligger i 2030-målet, og det er bra at en samlet komite ønsker at EU bør øke sitt utslippsmål mot 2030. Vi kan med EU-avtalen gjøre utslippsavtaler med andre land for å nå våre klimamål uten at utslippene vil reduseres i EU. Derfor er det viktig at vi tar et eget ansvar for våre egne utslipp, og det er strålende at Arbeiderpartiet, MDG og SV vil sette foten ned for muligheten til å skyve ansvaret for klimautslippene ut av landet.

I forslaget til avtalen med EU er det lagt opp til at Norge får mulighet til å redusere utslippsmålet sitt på to måter. Den ene handler om at land med høye kostnader knyttet til klimatiltak kan ha en engangsoverføring fra kvotepliktig til ikke-kvotepliktig sektor. Den andre handler om at land med store utslipp i landbruk- og arealsektoren skal få mindre krav til utslippskutt så legge utslippene ikke overstiger opptaket i arealbrukssektoren. Disse to ordningene vil redusere utslippskravet vårt fra 18,8 til 11,2 millioner tonn i tiårsperioden.

– EU tilbyr ordninger som i praksis vil redusere utslippskravet vårt med 40 prosent i ikke-kvotepliktig sektor. Vi er i en tid der vi må øke klimaambisjonene, ikke redusere dem. Det er derfor bra at Arbeiderpartiet, MDG og SV takker nei til denne type fleksibiliteter som reduserer utslippskravet.

Senterpartiet har gått imot hele avtalen på grunn av usikkerhet om hvordan EU vil forholde seg til norsk skogshost. Senterpartiet og skognæringen ønsker å øke hogsten fra 11 til 15-16 millioner kubikk i året.

Striden rundt skogen handler om Norge får godkjent vårt innspill på referansebane for hogst for 2021-2030, som nå ligger til vurdering hos Europakommisjonen. Denne sier noe om hvor mye Norge kan avvirke fra skogen uten at det skal påvirke utslippsregnskapet vårt negativt. Landet vil få et karbonoverskudd i forvaltet skog dersom utslippene er mindre enn hva som står i referansebanen

– Det er mye oppmerksomhet om tømmerets rolle som mulig erstatning for fossile råvarer, og mindre om lagring, særlig i jorda. I Norge har mye av den faglige og politiske oppmerksomheten om klima og skog vært preget av at vi vet mye om tømmerstokken. Men dette kan gi gale klimaløsninger. I følge Bjernessenteret utgjør tømmerstokken kun fem prosent av karbonlageret, mens skogsjorden som står for om lag 60 prosent, sier Waagaard

Jordsmonnet og skogen vår er et viktig naturlig karbonlager. Skogen lagrer om lag en tredjedel av utslippene globalt og er under sterkt press globalt på grunn av en massiv avskoging. WWF frykter at en økt host kan gå ut over skogens evne til å lagre karbon, som igjen fører til at det blir vanskeligere å unngå mer enn 1,5 graders global oppvarming.

– Vi trenger metoder for å utvikle, måle og premiere naturlig karbonlagring i jord. I nær framtid må karbonlagring bli et landbruksprodukt, hvor skogeiere og bønder får betalt for å drive skog og jord slik at det naturlige karbonlageret vokser – samtidig som vi henter ut råstoffer vi har behov for.