Lyden av sommer er i ferd med å stilne

Insektnedgangen er et faktum både i Norge og globalt. Noen forskere kaller det til og med for en insektapokalypse. Når insektbestander har gått ned med 75 prosent i de siste 50 årene er det kanskje ikke rart at slike sterke ord blir brukt.

Noen kan tenke – like greit, færre plagsomme insekter når man sitter ute på kvelden eller har en grillfest. Men realiteten er at insektene gjør så mye for oss at uten dem ville vi virkelig slite. De pollinerer planter som gir oss mat, de spiser opp dødt plantemateriale (som ellers ville hope seg opp i tykt lag), resirkulerer møkk, sørger for at jordsmonnet fungerer som det skal, spiser andre insekter som ellers ville skade avlinger osv.

Av alle pollinerende insekter i Norge (som inkluderer bier og humler) er over 24 prosent på Rødlista og over 13 prosent er vurdert som truet. Det betyr at pollinerende insekter som gruppe både har en høyere andel rødlistede arter og en høyere andel truede arter enn alle vurderte arter.

Her er noen eksempler på insektarter som risikerer å forsvinne fra norsk natur.

Kløverhumle (sterkt truet) – er tilknyttet kulturlandskap med ekstra mye rødkløver. Dronningene kommer ut sent, vanligvis i starten av juni. De lager bolet i bakken, gjerne i et gammelt musebol. Det er indikasjoner på at dronninger foretrekker å lage bol i stranddyner/strandenger, og de er spesielt utsatt for gjengroing av kratt og fremmede arter. Arten var tidligere utbredt i hele Europa og østover til Stillehavet, men har gått kraftig ned de siste årene og den er i Norge begrenset til noen få områder, hovedsakelig Oslo, Akershus og Trøndelag.

Slåttehumle (nær truet) – var antatt utryddet i Norge, men i 2009 ble arten funnet i Hobøl i Viken og i 2011 nær Sandefjord. Slåttehumle finnes i hovedsak rundt Oslofjorden og den nordligste funnet er fra Ringsaker i 2020. Arten har en kort sesong – fra slutten av mai til juli-august. Dronningene lager bol under bakken i skrotemark som veikanter, industritomter og andre steder som ofte blir forstyrret av menneskelig aktivitet og dermed ikke gror igjen. De flyr stort sett på erteblomster og blomster i rubladfamilien, honningurtslekten og leppeblomstfamilien.

Lundgjøkhumle (sårbar) – er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Det er en gjøkhumle som snylter på lundhumle. Siden gjøkhumler ikke har arbeidere selv, vil de vil prøve å overta humlebolet til sosiale humler, ved å drepe eller jage vekk dronninga i bolet, og deretter legge sine egne egg der. Lundgjøkhumla forekommer i mosaikkpregede miljøer med både skog og kulturlandskap. I Norge finnes arten kun i noen områder sørøst i Hedmark, nær et større utbredelsesområde på svensk side.

Rødknappsandbie (kritisk truet) – er en av de største artene av villbier som finnes i Norge, og kan kjennes på det røde båndet på fremre del av bakkroppen. Arten er helt avhengig av vertsplanten rødknapp som eneste pollenkilde. Tidligere var arten utbredt på kulturmark i hele Sør-Norge, men den har gått sterkt tilbake som følge av endringene i landbruket siden 1950-tallet. Det antas at de trenger ca. 400 vertsplanter som minimum for å opprettholde en bærekraftig bestand bier. I tillegg så trenger de vegetasjonsfrie, solvarme, sandholdig skråninger i nærheten av blomstene, der hunnene kan lage bolplasser.

Rødknappvepsebie (regionalt utdødd) – er en kleptobie eller gjøkbie som snylter på rødknappsandbie og tar over cellene deres slik at larvene blir oppfostret av vertsbiene. Vertsbien er selv kritisk truet i Norge, og parasittbien har ikke vært funnet i Norge på 100 år. Den regnes derfor som utdødd fra landet. Dette er et stjerneeksempel på hvordan tilbakegangen av en art medfører problemer for andre arter. Alt henger jo sammen i naturen.

Klokkevepsebie (sårbar) – parasitterer lusernbie og blåklokkebie, særlig der det er gode forekomster av lusernbie. Den er kun funnet noen fåtall ganger ved Tyrifjorden og Gardermoen.

Sneglemurerbie (sårbar) – utvikler seg i tomme hus av strandsegl. De er funnet på noen lokaliteter i Ytre Oslofjord. Sneglemurerbier har en kort flyvetid i mai-juni og besøker ofte erteplanter som tiriltunge.

Strandmurerbie (sterkt truet) – finnes på sandstrender langs kysten, og er kun kjent fra Jærstrendene, Lista og Jomfruland. Hunnen graver en tunnel i sanda, der hun lager et ynglekammer for larvene sine. Til å mure yngelkammeret bruker de opptygde geitramsblader blandet med spytt. De samler pollen fra blant annet erteblomster, løvetann og sandvier. Tilbakegangen skyldes trolig menneskelig påvirkning og arealendringer, tråkk og overbeite, gjengroing, gjødsling og fremmede arter.

Heroringvinge (sterk truet) – finnes i Norge bare i noen steder på Østlandet og er en av få norske insektarter som er fredet. Den tilhører gruppen ringvinger (Satyrinae) i den artsrike familien flikvinger (Nymphalidae).

Larven lever på gress, men det er uvisst hvilke arter de norske bestandene bruker. De voksne sommerfuglene flyr i juni-juli, særlig på fuktige gressenger i skog og i overgangen mellom kulturlandskap og våtmark. Som de andre artene i slekta er den ikke noen særlig utholdende flyger, og bestandene er ganske stedbundne.

Arten kan være truet av flere faktorer, særlig nedbygging av lokalitetene til boligformål, golfbaner eller lignende, men også av opphør av beiting som fører til at skogsenger gror igjen.

Apollosommerfugl (nær truet) – er an av våre største og peneste sommerfugler. Den finnes i dalstrøkene i Indre Telemark, i Hallingal, Numedal og Gudbrandsdalen, samt enkelte steder i høyfjellet i Ål, Hol og Jotunheimen. Larvene lever av ulike arter i bergknappfamilien. I fjellet lever disse på rosenrot, mens i lavlandet foretrekker de smørbukk og hvitbergknapp. Voksne sommerfugler flyr i juli-august.

Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten og i innlandet, men etter 1920-tallet har den gått sterkt tilbake og innen 1970 hadde den forsvunnet helt fra kystområdene og østlige deler av innlandet. Årsaken til tilbakegangen er endringer i landbruket, som har medført at blomsterbakkene og engene har forsvunnet på grunn av gjødsling, oppdyrking eller gjengroing. I tillegg kan arten være utsatt for ulovlig innsamling og fangst (til sommerfuglsamlere)

Klippeblåvinge (kritisk truet) – er den mest sjeldne dagsommerfugl i Norge, fredet siden 2007. I Norge finnes den i dag bare ved Halden. De har strenge krav til leveområdene og trives i åpent landskap, ved soloppvarmet berg der det er kalkrik grunn og det vokser bergknapparter. Hovedtrusselen er utbygging og rasering av leveområder, samt gjengroing.

Lakrismjeltblåvinge (kritisk truet) – har i Norge kun blitt registrert på titalls lokaliteter i indre Oslofjord, men er nå trolig utdødd i Norge. Den har ikke blitt påvist her til lands siden 2013, på øya Langåra i Asker. Som navnet tilsier, er den avhengig av erteplanten lakrismjelt, der den legger sine egg. Som hos bladlus skiller sommerfugllarven ut sukkervann fra bakkroppen, noe som er populært blant mange maur. Til gjengjeld får larven beskyttelse fra maurene mot rovdyr og parasitter.

Du kan starte med å gjøre din hage, terrasse eller balkong mer insektvennlig. For mange gode tips kan du se her!

Bry deg om natur i din kommune, legg press på politikere slik at de gjør jobben sin og tar vare på naturen. Engasjer deg i lokal arelplanlegging, stem på de partiene som tar vare på naturen. Rett og slett – bry deg om naturen og vær den som taler naturen sak i ulike arenaer. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.