Livskraftig
En art tilhører kategorien livskraftig når den ikke oppfyller noen av kriteriene for kategoriene CR, EN, VU eller NT, og ikke er satt til kategoriene DD, NA eller NE.
Hoggormen er uvanlig på den måten at kjønnene har forskjellig utseende. Hannene er ofte grålige med svarte mønstre, mens hunnene er mer brunlige med mørkebrune mønstre. Hunnene er også ofte større enn hannene.
Grunnfargen og det karakteristiske sikksakk-båndet langs ryggen kan variere mye i farge fra orm til orm, og unge individer er ofte mørkere enn voksne.
Melanistiske, det vil si helt sorte, individer er vanlig i Norge, men mindre vanlig lenger sør i Europa.
Sikksakk-båndet på mørke individer kan fort være litt vanskelig å se og da kan man lett forveksle dem med buormen. Buormen kan gjenkjennes på de gule flekkene de har i nakken, men enklest gjenkjenner man hoggorm ved å se på øynene. Hoggormen har, i motsetning til de andre slangene i Norge, en vertikal pupill. Denne typen øyne har gjerne dyr som er aktive på natta, men hoggormen er faktisk aktiv om dagen.
I Norge finnes hoggormen de fleste steder i Sør- og Midt-Norge fra havet og opp til snaufjellet.
Hoggormen er bedre enn sitt rykte. Den er Norges eneste giftige slange, men frykten for hoggormen er kraftig overdrevet og det er mange myter rundt dette dyret som gir den et dårligere rykte enn den fortjener. Hoggormen kan til og med være en velsignelse fordi den livnærer seg på smågnagere, dyr som vi noen ganger ser på som skadegjørere.
Selv om hoggormen er en giftslange er det svært sjelden at noen dør etter å ha blitt bitt av hoggorm. Men et bitt kan være svært vondt, og man bør alltid oppsøke lege eller ta kontakt med Giftinformasjonen hvis man blir bitt. Noen mennesker kan i tillegg få allergiske reaksjoner og bør derfor være ekstra på vakt.
Barn, eldre, gravide og syke er ofte mer sårbare for giften enn det voksne mennesker er. Hvis man har blitt bitt og hoggormen brukte gift, er symptomene gjerne smerte, hevelse og rødme rundt bittstedet. Alvorlige tilfeller kan gi reaksjoner som hevelser over hele kroppen, oppkast, kvalme, magesmerter, hjertebank, sjokk, svimmelhet og bevisstløshet.
Hoggormen bruker gifta si til å skaffe seg mat og for å fordøye byttet. Den er ikke aggressiv, men redd for mennesker og vil gjemme seg. Det er først når den føler seg truet, eller blir overrasket, at den biter. Hoggtennene til hoggormen er korte og de klarer blant annet ikke å bite igjennom sko.
Det er energikrevende å produsere gift, og hoggormen porsjonerer ut mengden for å spare på gifta. Den kan for eksempel bruke mindre gift når den forsvarer seg for å spare den til jakt, og i omtrent 30 prosent av tilfellene bruker den ikke gift i det hele tatt. Slike bitt er ikke farlige.
Hoggorm er fredet og man skal ikke slå den i hjel! Har man hoggorm i nærheten av hytta eller huset, må man først finne ut hvorfor den er der.
Hoggorm søker ofte områder med tett vegetasjon, kratt, steingjerder og steinurer. Hvis man har slikt på eiendommen sin, vil det hjelpe lite å slå i hjel ormene; det vil bare komme nye. Fjern heller det som lokker ormene til eiendommen.
Men det viktigste av alt er å huske på at hoggorm ikke ønsker å ha noe med oss mennesker å gjøre. Den vil helst være i fred og er redd for oss. Klarer vi å ta hensyn til ormen, er det mindre sjanse for at den blir tvunget til å bite.
Siden hoggormen er vekselvarm kan den ikke opprettholde en konstant kroppstemperatur slik som pattedyr, fugler og oss mennesker. Kroppstemperaturen til hoggormen, som hos andre krypdyr og amfibier, er avhengig av temperaturen som omgir dem. Derfor er det oftest om våren vi ser flest ormer. Da kommer de ut i åpent terreng for å sole seg og vi ser dem på solvarme steiner, stubber og veier.
Hoggormer velger områder som fort varmes opp og liker seg på solfylte flekker og åpne områder på lyng- og gresskledde flater. De holder seg også nær myrer, fuktige enger eller steinrøyser, hvor de har tilgang på gjemmesteder der den kan finne skjul og beskyttelse, og hvor de har tilgang på byttedyr.
Når temperaturen faller under 13 grader, graver hoggormen seg ned for å komme vekk fra kulda. Hoggormen går i dvale og kan overvintre så dypt som to meter under bakken. Dette kommer an på hvor hard og kald vinteren er. Ormene kan overvintre enkeltvis, men flere hundre hoggormer er funnet i samme hi.
Under parringstiden om våren er det mange hanner som kappes om hunnene. Noen ganger er kampene mellom dem et spørsmål om liv og død, men det brukes aldri gift under disse kampene.
Hunnen får sitt første kull når hun er tre til fem år, og deretter får hun som oftest kull annet hvert år. Hoggormen er kjent for å føde levende unger, men en mer korrekt beskrivelse er at hun bærer og ruger ut eggene inne i kroppen, som så klekkes rett før fødselen.
Drektighetstiden er på 2-4 måneder og vanligvis føder hun mellom 6 og 11 unger. I ekstreme tilfeller kan det være så mange som 21! Ungene er 15–20 cm lange når de er nyfødte, og de er giftige når de blir født. Ungene i ett og samme kull kan ha forskjellige fedre.
Omtrent halvparten av ungene til hoggormen dør det første leveåret og bare 10 prosent overlever til de er kjønnsmodne. Særlig under overvintringen er dødeligheten høy for de unge hvor 30-40 prosent dør, til sammenligning med 15 prosent av de voksne.
Matfatet til hoggormen består som oftest av smågnagere, men den sper også på med spissmus, frosk, firfirsler og fugleunger. Hoggorm har for eksempel blitt observert på vei inn i fuglekasser på leting etter egg og fugleunger. Unger spiser gresshopper, snegler og meitemark.
Når hoggormen har funnet byttet sitt, hogger den til og sprøyter inn giften. En mus dør i løpet av noen få minutter. Da kan musa ha stukket seg vekk, men hoggormen følger duftsporene etter musa ved hjelp av den følsomme tungen sin.
Hoggormen jakter kun når det er varmt nok og i kaldere perioder kan den stanse jakten og heller holde seg i ro til det blir varmere igjen. Den kan overleve lange perioder uten mat.
Mange dyr jakter på hoggormen. Kråkefugler, forskjellige våker, rødrev og noen av mårdyrene kan ha hoggorm på matfatet i perioder. Likevel er det lite tilgang på mat som utgjør den største faren for hoggormen.