Ofrer kystfiskerne og biomangfoldet

Av Maren Esmark, leder av naturvernavdelingen og Jon Bjartnes, rådgiver, i WWF-Norge.

Norsk fiskeriforvaltning begynner å bli brukbar – ute i åpent hav. Nærmere kysten er byråkratene hjelpeløse og den økologiske krisen er blitt en permanent tilstand. Taperne er kystfiskerne og naturmangfoldet.

Fiskeriminister Helga Pedersen fortjener ros for at hun stiller opp til miljødebatt, blant annet her i Dagbladet. 5. april bruker hun WWF som sannhetsvitne på at norsk fiskeriforvaltning er den beste i verden. Vi er glade for at fiskeri- og kystministeren har slik tillit til våre vurderinger og går ut fra at hun hører nøye etter når vi selv får anledning til å forklare hva vi mener.

God til havs – dårlig nær land
Som nordmenn vet, er det lettere å bli verdensmester i klassisk langrenn enn i fotball. Det er dessverre ingen hard konkurranse mellom verdens nasjoner om å være best på bærekraftig fiske: Tre av fire kommersielt interessante fiskebestander er fisket på eller over grensen for hva de kan tåle. I Europa er 80 prosent av bestandene tungt overfisket. På verdensbasis har for eksempel fangsten av torsk sunket med rundt 70 prosent de siste 30 årene. Av alle verdens havområder er det kun Barentshavet som fortsatt har en solid torskestamme. Og det er nettopp forvaltningen av havområdene langt ute som gjør at Norge kommer bra ut sammenligning med andre land. Nærmere kysten er det nemlig dårlig stelt.

WWF har nettopp studert innholdet i norske fiskedisker og sjekket status for alle artene som pleier å ligge der. Når det gjelder fisk fra norske farvann, er det et systematisk funn at bærekraftig fiske er noe som foregår på storhavet. Jo nærmere land en fiskebestand lever, desto større sjanse for at den er utsatt for overfiske og skadelige fangstmetoder. Mens torskebestanden i Barentshavet er stabil og stor, er kysttorsken på myndighetenes rødliste over utrydningstruede arter. Mens norsk makrell, hyse og sild fra storhavet snart kan selges med det internasjonale miljømerket til Marine Stewardship Council (MSC), er mer kystnære arter som uer, kveite og ål på samme liste som kysttorsken.

Dette skyldes selvfølgelig ikke at kystfiskerne er for mange eller for grådige, mens den havgående flåten tenker beskjedent og langsiktig. Derimot skyldes det at norske fiskerimyndigheter systematisk unnlater å gjøre den jobben som trengs for å beskytte og bygge opp igjen bestandene langs kysten. Både havforskere og myndigheter konsentrerer seg om å forvalte de store bestandene langt til havs. Det er nemlig der de helt store pengene finnes.

Kritisk at tareskogen forsvinner
Innenfor det Barentshavet fiskerimyndighetene bruker som glansbilde, ligger en kyst som har befunnet seg i en permanent økologisk krisetilstand i flere tiår. Tragedien begynner helt inne i fjæra: Tareskogen langs norskekysten – med tang, tare og ålegress – var en gang verdens mest produktive økosystem. En frisk tareskog produserer årlig 20-30 kilo plantemasse per kvadratmeter – mer enn en tropisk regnskog. Disse undersjøiske skogene er nå kraftig redusert langs det aller meste av norskekysten. Fra Nord-Trøndelag til Kirkenes er de beitet ned av kråkeboller. Bestanden av denne pigghuden har eksplodert fra 1970-tallet og framover. Det er sannsynlig at nedfiskingen av sildestammen kan ha ført til mer kråkeboller. Kråkebollelarver er nemlig god sildemat. I tillegg spiser stor torsk kråkeboller. Men fordi kysttorskbestanden er historisk liten, mangler kråkebollene enda en predator.

Følgene er formidable: Tareskogen var matfat og oppvekstområde for både kysttorsk og en lang rekke andre fiske- og dyrearter. Tapet av dette matfatet har konsekvenser tvers gjennom hele kystnaturen, enten vi snakker om fisk og skalldyr eller sjøfugl og folk. Forskerne har beregnet at den ødelagte tareskogen fører til at en næringsproduksjon tilsvarende 3-400 000 tonn fisk går tapt - hvert år - bare i Nord-Norge. Det er mer fisk enn hele den norske torskekvoten.

Hvis vi forlater strandsonen og ser på tilstanden litt lenger ute, kommer vi inn i det vi kan kalle ”rødliste-beltet”. Her lever fisken som står på den norske rødlista over truede arter. De er alle sammen truet av overfiske, dels med for effektive redskaper slik som snurrevad og også med bunntrål, som har bidratt til å ødelegge langt over halvparten av de norske korallrevene. Og nordfra kommer den innførte arten kongekrabbe tassende på lange bein.

Flott norsk innsats mot ulovlig fiske…
Fiskeriminister Helga Pedersen har all grunn til å være fornøyd med innsatsen mot ulovlig fiske. Men det blir ikke mer breiflabb, uer eller ål langs kysten av å stanse svartfisket etter skrei i Barentshavet. Og tareskogen ser ikke ut til å komme tilbake selv om sildebestanden nå er stor og sterk igjen. Derimot må fiskerimyndighetene innse at de har et ansvar for hele økosystemet.

…men forvaltningen av kystnær natur må forbedres kraftig
Løsningen for de store og kommersielt viktige fiskebestandene i Barentshavet er langsiktighet, forskningsbasert kunnskap og ansvarlige kvoter. Nøyaktig det samme trengs langs kysten. Men de naturlige forutsetningene er andre. Økosystemene i fjorder og langs kysten er annerledes – og som regel mye mer komplekse – enn de man har ute i åpent hav. For å finne fram til gode modeller for bærekraftig forvaltning – med fredningsbestemmelser, kvoter og overvåking – trengs en mangedobling av forskningsinnsatsen på de artene og naturtypene dette gjelder. I dag bruker Fiskeridepartementet ekspertene i Havforskningsinstituttet nesten utelukkende til å studere forholdene i storhavet og å innhente kunnskap om de økonomisk viktige artene.

Tareskogen trenger et eget, langsiktig og storskala redningsprogram. Det ville ikke bare gjøre økosystemene langs kysten rikere og mer livlige, men også være det aller beste fundamentet for fiskebestander kystfiskerne kan høste av. (Det ville for øvrig også være et utmerket klimatiltak: En skog som legger på seg 25 kilo per kvadratmeter per år er et formidabelt karbonlager.) Det finnes flere kjente metoder for å redusere mengdene av kråkeboller og få tareskogen tilbake, men de koster. Sjømatnasjonen Japan bruker for eksempel en milliard kroner i året på å etablere kunstige rev langs kysten. De gir forutsetninger for reetablering av tareskog. I Norge er forskningsinnsatsen fraværende og tiltakene i mikro-klassen.

Og midt oppi dette kommer klimaendringene. Den beste måten å forberede naturen på, er ved å gjenoppbygge økosystemene og ha robuste fiskebestander.

Den tidligere fiskeriministerposten er omgjort til fiskeri- og kystminister. Det bør forplikte. Helga Pedersen er som statsråd og nestleder i Arbeiderpartiets en av landets aller mektigste kvinner. Vil hun ta initiativet til en status for kystøkologiens bedrøvelige tilstand og beskrive hvordan den kan reddes – før det er for sent?