Bli kjent med superheltene i hagen din!

Dessverre blir det færre av dem, også her i Norge. Mange av villbiene, humlene og sommerfuglene våre er truet fordi de mister leveområder og tilgang på mat. Derfor trenger de at vi bryr oss om dem og tar bedre vare på naturen de er avhengige av. Nederst på denne siden får du tips til tre ting du kan gjøre for å hjelpe de små superheltene.

Men først: Her får du lære mer om insektene på plakaten din. Vi håper du er så heldig at du treffer på noen av dem!

Norge har et rikt mangfold av bier – hele 208 arter! 35 av disse er humler, 172 arter er andre grupper villbier, mens den siste er den velkjente honningbia. Tolv av artene har ikke vært observert i Norge på 50 år, og er sannsynligvis utdødd. Flere av de andre artene er truet.

De fleste villbiene er solitære, som vil si at de lever alene etter paring. Hunnene bygger riktignok gjerne reir på samme sted, men hver enkelt av dem har eneansvaret for sine larver. Humler og honningbier er på sin side sosiale arter. Det betyr at de lever sammen i samfunn som ledes av en dronning, og deler på arbeidsoppgavene til fellesskapets beste. Bier er veldig avanserte insekter med god orienteringsevne og en velutviklet form for kommunikasjon. Du kan lese mer om bier i naturleksikonet vårt.

Praktsandbia er lett å kjenne igjen på sin glinsende og svarte bakkropp, samt hvitgrå og kraftige behåring i pannen og på brystet. Som hos andre sandbier graver hunnene ut reir i sandholdig jord (eller ren sand). Reiret er en tunnel rett ned i jorda, med flere forgreninger. Ofte kan det være mange reir med praktsandbier, opptil flere tusen, ved siden av hverandre. Praktsandbia kan besøke mange ulike blomster, inkludert løvetann, når den er på vingene vår og forsommer. Den finnes over det meste av Sør-Norge, til et stykke nord i Trøndelag.

Som navnet tilsier er dette en av de første biene som er på vingene om våren, allerede i mars kan man se de første biene. Siden den er så tidlig ute, så besøker den ofte selje og vier-arter for å hente nektar og pollen. Hannene er på vingene først - de er mindre enn hunnene, og med gulbrun til brun behåring på brystet. Hunnene har – i tillegg til størrelsen - behåring som er mer rødbrun. Vårsandbia graver tunneler i sandholdig jord til reiret sitt. Det kan bli mange små pyramider (en for hver tunnel/reir) ved siden av hverandre der disse biene holder til. Arten finnes i omtrent hele landet opp til skoggrensa.

Denne arten er en mellomstor og kraftig bygd bie. Den har lyse bånd på bakkroppens overside, samt rødbrun behåring på bakkroppens underside. Bladskjærerbier har fått navnet sitt fordi de bruker kjevene til å skjære av biter av ulike blader, for eksempel av rosebusker, og bruker bladdelene til å fore reiret sitt med. Disse bladene brukes både til å forsegle hver celle/avdeling med et egg i, samt for å pakke inn hvert enkelt egg med en liten matpakke (pollen). Reiret plasseres i hulrom i eksempelvis dødt trevirke, hule stengler, eller i vegger. Den kan ta i bruk insekthotell. Rosebladskjærerbia er vanligst på Sørøstlandet (vest til Agder), men kan påtreffes langs kysten til Trøndelag, samt opp mot Randsfjorden og Mjøsa.

Denne (relativt sett) store bia kan minne om ei honningbie, siden den også har behåring langs kanten av hvert bakkroppsledd (ser ut som striper med hår på bakkroppen). Spesielt hunnen, som har brunoransje behåring på bryst og hode, kan se litt ut som ei honningbie. Hannen har tett og hvit/lys behåring på hode og bryst. Den graver ut reirtunnelen i åpen, sandholdig jord, gjerne i sandtak. Reir tunnelen kan bli opp mot en halv meter dyp, med mange sidetunneler i nedre del. Den er tidlig ute om våren, og spesielt selje er viktig når den skal finne mat. Vårsilkebie finnes først og fremst i et belte langs kysten fra Stavanger til svenskegrensa, samt litt østover og nordover fra Oslo.

Denne bia er relativt lett gjenkjennelig på den tette, oransje til oransjebrune behåringen på bakkroppen. Hunnen har i tillegg to kraftige horn i ansiktet. Den er vanligst i et belte langs kysten fra Stavanger til svenskegrensa, men er ellers påvist nord til Sognefjorden, opp til Gudbrandsdalen i Innlandet, og i deler av Trøndelag. Som andre murerbier legger hornmurerbia eggene sine i hulrom i eksempelvis død ved eller i murvegger, og den tar gjerne i bruk insekthotell. I hulrommet legger hunnen egg med tilhørende matpakke (pollen og litt nektar) i separate avdelinger – murt opp med leire – etter hverandre, og med en tom celle ytterst (for å unngå at parasittveps legger sine egne egg inne i murerbias egg).

Som mange andre blomsterfluer ligner denne arten litt på en slags veps, med svarte og gule tegninger på bakkroppen. Disse tegningene gir en viss beskyttelse mot rovdyr som forbinder vepsers fargetegninger med fare. Vanlig hageblomsterflue er en av de aller vanligste blomsterfluene, og finnes over hele landet. Den lever i hager, parker, i kulturlandskapet og i skoger, men ikke på høyfjellet. De voksne fluene er på vingene fra mai til oktober. Larven lever av bladlus. Les mer om blomsterfluer og andre tovinger her.

Som andre vepsebier ligner arten på en liten stikkveps, med hode og mellomkropp hovedsakelig i svart, og stripete bakkropp i svart og gult, iblandet mindre, rødbrune felter. Vårvepsebie er en kleptoparasitt på vårsandbie, og når den finner et reirområde med sistnevnte, lurer den seg ned i reirtunnelen for å legge sine egne egg. Når larvene klekkes, spiser de matpakkene som sandbia har plassert der til sine larver. Arten er påvist i Sør-Norge til og med Trøndelag, men det er grunn til å tro at den også finnes lengre nord, siden (hus)verten vårsandbie har en større kjent utbredelse.

Humler er store og kraftige bier, og det finnes mange blomster som nesten bare de klarer å besøke og bestøve. Ulike erteblomster, som kløver og vikke, er planter som er ganske avhengige av humlebesøk for å kunne produsere frø.

Det finnes 35 humlearter i Norge. De seks artene på plakaten er blant de aller vanligste, og du kan treffe på alle i hager. Det er ofte lettere å skille de store dronningene av ulike arter. Arbeidere og hanner kan være vanskeligere. Hos mange arter er det forskjeller i farger og mønstre mellom dronninger, hanner og arbeidere.

Denne arten er svært vanlig i hele landet og i mange naturtyper, inkludert både kulturmark og skog, men finnes sjelden over skoggrensa. Den er lett å kjenne igjen på det gule kragebåndet og den rødoransje bakstussen. Markhumla er noe mindre i størrelse enn flere av de andre vanlige artene. Den besøker mange ulike blomster. Bolet plasseres på eller under bakken, og den kan benytte seg av både gamle musebol, gamle fuglereir, fuglekasser og hulrom i veggen på bygninger.

Denne arten er vanlig i låglandet i Sør-Norge, men blir mer sjelden i Trøndelag og Nordland. Dronninger og arbeidere er lette å kjenne igjen på svart kropp med rødfarget bakstuss. Dronninga er stor og kan ikke forveksles med andre arter. Steinhumla liker seg i kulturlandskap, parker og hager. Bolet plasseres nede i jorda, gjerne nær vegger eller steingjerder. Store bol får et hardt vokstak som kan minne om stein, og dette kan være opphavet til det norske (og latinske navnet – lapidarius = stein eller steinlignende).

Denne humla er en av de tidligste som er på vingene om våren. Dronningene er store, og har som oftest tydelige, mørkegule bånd på kragen og bakkroppen. Arten er en nykommer i Norge, og ble først registrert her til lands i 1951. Den har blitt (og blir) importert og brukt til bestøving av f.eks. tomatplanter i drivhus. Mørk jordhumle finnes nå over mye av Sør-Norge, spesielt i urbane strøk. Bolet plasseres i hulrom under jorda.

Denne arten kan forveksles med mørk jordhumle, men de gule båndene på krage og bakkropp er blekgule til sitrongule. Lys jordhumle kan påtreffes over det meste av landet, og fra kyst til skoggrensa (mindre vanlig på fjellet og i deler av Finnmark). Bolet plasseres under jorda, i gamle musebol eller andre hulrom.

Finnes over det meste av landet (men mindre vanlig i Finnmark), og i de fleste naturtyper, men ikke på fjellet. Arten er brunoransje på både mellomkroppen og bakkroppen. Det finnes tre underarter i Norge, hvor den nordlige underarten har brunoransje på nesten hele bakkroppen, mens de sørlige har brunoransje bakstuss. Bolet plasseres som regel over bakken, gjerne i gamle musebol eller i fuglekasser.

Arten finnes over det meste av landet, og i mange ulike naturtyper, men sjelden over tregrensa. Den er lett å kjenne igjen på brunaktig mellomkropp og hvit bakstuss. Kroppsformen virker litt bredere og kortere enn for eksempel åkerhumle. Bolet plasseres i et hulrom over bakken, som i et hult tre, en fuglekasse eller i hulrom i veggen på bygninger. Den kan bli aggressiv dersom bolet forstyrres.

Billene utgjør 40 prosent av alle insektene på jorda, og her i Norge er det registrert mer enn 3600 arter. Som mange andre grupper insekter, har billene to par vinger. Billene skiller seg ut ved at framvingene er omdannet til harde dekkvinger som former et beskyttende skjold over bakkroppen. Bakvingene kan vanligvis brukes til å fly og ligger brettet sammen under dekkvingene når de ikke er i bruk. Du kan lese mer om biller i naturleksikonet vårt.

Denne mellomstore billen er svært iøynefallende, med grønn til gyllen metallglans på hele oversiden av kroppen (samt noen hvite linjer på dekkvingene). Den lager en brummende lyd når den flyr, og kan virke litt klønete i flukten. Hårgullbassen trenger ikke å åpne de harde dekkvingene når den flyr, i motsetning til de fleste biller. De store larvene lever av dødt organisk materiale, for eksempel på vedmuld inne i hule trær, eller i jord. Voksne biller besøker ofte mange ulike blomster for å spise nektar og pollen.

Denne kraftig bygde billen har et karakteristisk mønster på de brede dekkvingene med svart grunnfarge og gule tegninger, som gjør at den minner litt om en humle. På engelsk kalles den også «bee beetle». Den er en litt klønete flyger. De voksne billene lever av pollen fra ulike planter med åpne blomster, som skjermplanter, roser, prestekrage og tistler. Larvene lever av dødt trevirke av løvtrær. Den finnes over det meste av Norge.

Blomsterbukkene er en gruppe langsmale biller som gjerne oppsøker ulike åpne blomster, som skjermplanter og korgplanter for å spise nektar og pollen. Fireflekket blomsterbukk har fått navnet etter de fire gule båndene som går på tvers av de svarte dekkvingene. Dette mønsteret gjør at den ligner overfladisk på en veps, noe som kan gi litt beskyttelse mot å bli spist av fugler. Larvene lever i død ved av løvtrær, eksempelvis bjørk. Den finnes over mye av landet nord til Trøndelag, og er relativt sjelden i Nord-Norge.

Denne flotte billen har tydelig metallisk glans på de blå dekkvingene («ryggen»). Bakkroppens underside er rød, og disse to karaktertrekkene sammen er typisk for arten. De voksne billene lever av pollen fra ulike planter, spesielt skjermplanter og mjødurt, mens larvene lever under barken på døde bartrær, her til lands som oftest gran. Forekomsten av billen følger grovt sett granas utbredelse i Norge, og metallbukk er spesielt vanlig på Østlandet, deler av Sørlandet og i Trøndelag.

Det finnes over 2200 sommerfuglarter i Norge. Nye arter oppdages hvert år, men mange er truet. Når vi tenker på sommerfugler tenker vi gjerne på dagsommerfugler – dagaktive sommerfugler som ofte har vakre farger og mønstre. Men de fleste av sommerfuglartene våre er nattaktive, som nattsvermere, og gjør kanskje ikke like mye ut av seg som de vi ser på dagtid. De fleste sommerfugler har en snabel som kan rulles opp under hodet når den ikke er i bruk, noe som er unikt for sommerfugler. Du kan lese mer om sommerfugler i naturleksikonet vårt.

Hannen har sitrongule vinger og hunnens vinger er hvitgrønne, mens begge kjønn har en oransje flekk midt på hver vinge. Hannen kan ikke forveksles med andre arter, og er lett å kjenne igjen selv på avstand. Larven lever på plantene geitved og trollhegg. Voksne sommerfugler overvintrer, og kan være på vingene igjen allerede i april. Den er tilknyttet skog og skogkanter, men kommer ofte på besøk i hager. Sitronsommerfuglen er vanlig i Sør-Norge til Trøndelag, og har to generasjoner i løpet av en sesong.

Dette er en av våre vanligste dagsommerfugler. Den kan påtreffes over hele landet, også høyt til fjells. Vingene er oransje til rødbrune, med markerte flekker i svart, gulbrunt og blått i framkant på framvingene. Langs bakkanten av framvingene, samt langs kanten av bakvingene, har den et svart bånd med blå flekker. Larven vokser opp på brennesle. Voksne sommerfugler overvintrer, og kan være på vingene igjen allerede i april. Den har to generasjoner i løpet av en sesong.

Hele 16 arter blåvinger er påvist i Norge. Felles for dem er at vingenes overside er blå eller brune (og med eller uten mønster langs kanten), og flere av disse kan være vanskelige å skille fra hverandre – de skilles lettest på mønsteret på undersiden av vingene. Tiriltungeblåvingen er en av de aller vanligste artene og finnes over hele landet. Hannens vinger er himmelblå på oversiden. Larvene vokser opp på ulike erteplanter, spesielt tiriltunge og kløver. Den overvintrer som larve, og i Sør-Norge kan den ha to generasjoner på vingene i løpet av sesong.

Denne sommerfuglen er lett å kjenne igjen på sine rødbrune vinger med store øyeflekker i svart, gult og blått. Det er en øyeflekk på hver av de fire vingene, og slike flekker er tenkt å ha en skremmefunksjon overfor mulige rovdyr, for å gi sommerfuglen litt ekstra tid til å komme seg unna. Dagpåfugløye ble først påvist i Norge i 1902, men er nå ganske vanlig på Sør- og Østlandet, og kan påtreffes over resten av landet (litt tilfeldig i Nord-Norge). Larven vokser opp på brennesle, mens sommerfuglene suger nektar av ulike blomster. Voksne sommerfugler overvintrer, og kan være på vingene allerede i april.

Admiral er svart og mørkebrun, med røde bånd på alle vingene, i tillegg til hvite flekker på framvingene. Denne sommerfuglen er en god flyger som ikke overvintrer i Norge, men kommer trekkende fra Sør-Europa på forsommeren hvert år. Den kan påtreffes over hele landet. Larvene vokser opp på brennesle, mens de voksne sommerfuglene lever av nektar, samt sevje fra skadde bjørketrær og væske fra gjæra nedfallsfrukt. Voksne sommerfugler kan være aktive til et stykke utpå høsten, før de trekker til sørlige deler av Europa, og kan da påtreffes i hager hvor det fremdeles er blomstrende planter.

Denne arten har fått navnet sitt fordi den har en tegning som ser ut som en hvit c på undersiden av de ellers brune bakvingene. Dette kan man se når sommerfuglen sitter i ro, med vingene foldet sammen. Oversiden av vingene er oransjebrune med mørkebrune tegninger. Den er ganske vanlig i låglandet opp til Nordland, men sjelden lenger nord. Larven kan leve på en rekke forskjellige planter, som brennesle, selje og vier, alm, rips og solbær. Voksne sommerfugler overvintrer, og kan være på vingene allerede i april.

• Bidra til å stanse ødeleggelsen av naturen som insektene er avhengige av, og bli med oss i kampen for de truede artene våre. Bli naturfadder i WWF!
• Gjør hagen, balkongen eller grøntområdet i borettslaget litt villere. Få tips her.
• Skriv under oppropet vårt og redd insektene fra unødvendig kantslått: La veikantene blomstre for insektene.