Kronikk av WWFs generalsekretær Karoline Andaur, 09. september 2026.
I minneordene etter Kong Haralds bortgang har mange trukket fram det han sa og gjorde som gikk ut over det rollen eller omgivelsene forventet. Ved slike anledninger kom kongens personlighet til uttrykk. For oss som arbeider for naturen var kong Haralds livslange og tydelige engasjement for naturen, noe vi satte stor pris på.
Kong Harald var en friluftsmann med store ferdigheter, ikke bare i seilbåten, hvor han ble verdensmester, men også med jaktgeværet og fluestanga. Norge er en nasjon av naturelskere, og slik sett var kongen en mann av sitt folk. Men han levde også i en tid da naturen kom under stadig kraftigere press, både her i landet og i resten av verden.
Så tidlig som i 1970, i god tid før Norge opprettet verdens første miljøverndepartement, var kronprins Harald en sentral kraft for at min organisasjon, WWF Verdens naturfond, fikk en egen avdeling. Som olympisk seiler for Norge kom kronprinsen i kontakt med Sir Peter Scott, en av grunnleggerne av det internasjonale WWF. Kanskje kom ideen om at den unge kronprinsen kunne bidra til å etablere en WWF-avdeling i Norge på en av de mange seilturene der han bare var et menneske i naturen. Ideen ble ikke mottatt med begeistring.
Kong Olav var skeptisk. Han mente sønnens engasjement for naturvern kunne skape interessekonflikter. Men kronprinsen gjorde ikke alltid som faren sa. Han ble WWFs president i Norge i mer enn 20 år, helt til han selv ble konge. Det hendte nok at han måtte veie sine ord, men han lot ikke det hindre seg i å slå fast klare sammenhenger. Han minnet oss om at en dyreart som forsvinner er tapt for alltid. Han mente at moderne skogbruk med flatehogst og plantefelt gjør skogen fattigere og fører til at dyr og planter som behøver gammel og variert skog, forsvinner.
Da han ble konge i 1991, sa han fra seg presidentvervet i WWF. Men engasjementet var ikke borte av den grunn. Som konge var han ikke bare opptatt av naturen, men kanskje enda mer av menneskenes forhold til den.
I 1994, etter vinter-OL på Lillehammer og en opprivende EU-debatt, hadde han et samlende budskap som samtidig pekte ut retningen videre: «Vår oppgave må være å gi naturen videre i arv til kommende generasjoner i like god forfatning som vi selv har fått den.» Dette er en oppgave vi har strevd med siden.
Dessverre fikk kong Harald oppleve både klimaendringene og naturkrisen på nært hold. I talene sine formet han budskap både om det store, globale ansvaret og den nære, konkrete naturen. Gjennom flere tiår brukte han stemmen sin til å minne oss om at naturen ikke er noe vi står utenfor, men noe vi er helt avhengige av.
Da WWF Verdens naturfond feiret 55 år i fjor, var vi så heldige å ha kongen på besøk. Som i sine taler til folket, snakket han om at vi alle er avhengige av den samme naturen og den samme kloden. Til tross for alle de store utfordringene vi står ovenfor, formidlet kongen et håp om at vi kan ta bedre valg dersom vi erkjenner alvoret og handler i tide.
Kongen var verken politiker, miljøaktivist eller en borger med frihet til å uttrykke seg akkurat som han ville. Men i rommet mellom disse begrensningene fant han en stemme som uttrykte en genuin kjærlighet til naturen, et tydelig alvor, og klare oppfordringer til handling. Han gjorde det på en måte som få andre evnet. Slik ble kongens stemme for naturen tydeligere enn både tidligere og nåværende regjeringer.
For oss i WWF vil kong Haralds tydelige lederskap for naturen stå igjen som en viktig del av hans ettermæle. I hans taler lå en oppfordring om å takke naturen som gir oss alt. Den takknemligheten kan gjerne gå begge veier. Naturen ville vært fattigere uten kong Haralds stemme.