Norsk skog i solnedgang.

Naturlig karbonlagring

Et billig og enkelt klimatiltak er å ta vare på intakt natur, hvor store mengder karbon tas opp og lagres gjennom plantenes fotosyntese. Intakte økosystemer er per i dag det billigste alternativet for karbonfangst og -lagring. 

Bekjemper klimaendringer

Klimaet vårt er avhengig av friske og intakte økosystemer, samtidig som at en rik og robust natur kan dempe effektene av endringer. 

Ifølge FNs klimapanel IPCC er bevaring og forbedring av de naturlige karbonfangerne en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på.

Derfor er det viktig å bevare og restaurere natur, både for klimaets og naturmiljøets del.  

Karbonet tas opp på land

Over halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene blir tatt opp av naturen selv.

Mye bindes i havet, men det meste tas opp på land. Plantene binder CO2 fra lufta og lagrer karbonet i stammer, stengler og røtter, og derfra kommer det ut i jordsmonnet, særlig gjennom det massive soppnettverket i jorda.

Rundt 80 prosent av karbonet på land er lagret i jord. I Norge er det skog, fjell og myr som har de største lagrene av karbon.  

Uten denne naturlige karbonlagringen ville effekten av de menneskeskapte klimagassutslippene vært mye verre enn den er i dag. I stedet for å slå oss til ro med at skog, fjell eller myrer skal være karbonnøytrale, må vi legge til rette for at naturen skal drive netto karbonlagring. 

Og det gjør naturene på våre breddegrader, med mindre vi forstyrrer den for mye. 

Skogen er verdens største karbonlager

Den nordlige skogen, taigaen, er dominert av ulike arter bartrær, og strekker seg hele veien fra Skandinavia og øst gjennom Russland, samt gjennom de nordlige delene av Nord-Amerika.

Til sammen dekker disse skogene et areal som overstiger verdens tropiske regnskoger, og taigaen er dermed verdens største skogbiom. Taigaen er ikke bare størst, den har dessuten et større karbonlager per arealenhet enn de tropiske skogene.

Plantene i skogen - trær og busker, moser og lyng - utgjør rundt 20 prosent av skogens karbonlager. Opptil 80 prosent av karbonlageret i en skog befinner seg altså nede i jorda.

Det er utrolige mengder sopp i de store barskogene, og «røttene» deres (mycelet) bidrar til å transportere karbon fra trærnes røtter og ut i jordsmonnet. Nede i jordlaget går nedbrytingen langsomt, blant annet på grunn av lave temperaturer og lite oksygen.

Et tre som har falt i en skog.
Opptil 80 prosent av karbonlagringa i skogen foregår nede i jorda.

Det tar lang tid å kompensere for flatehogst 

Ved flatehogst hogger man så å si alle trærne på et begrenset område. Kjøring med maskiner kan i tillegg føre til kjøreskader, som ytterligere bidrar til å rote opp jordsmonnet. 

Etter en hogst blir det derfor et betydelig karbonutslipp over flere tiår, og den «karbongjelden» vedvarer i svært lang tid. 

Det tar kanskje 150-250 år før en går i null igjen. Med dagens relativt sett korte tid mellom hogst av et område – trærne hogges mens de ennå er «ungdommer» – blir dette en kilde til klimagassutslipp. 

Ifølge NINA-rapporten om naturlig karbonlagring i norske økosystemer, kan karboninnholdet i norsk skogsjord være redusert med mellom 15 og 49 prosent siden det intensive skogbruket tok til.

Myrene

Skogen er ikke alene om å fange og lagre karbon,

Myr og annen våtmark bidrar også til å binde mye. Med et livsmiljø som er rikt på vann og fattig på oksygen, går nedbrytingen – og dermed frislippet av karbon – svært sakte. 

Sammen med en rekke kjemiske forbindelser som ytterligere reduserer livsbetingelsene til nedbrytere, legger myra på seg og vokser i tykkelse over år, tiår, århundrer og årtusener.

Det er ikke uten grunn det er funnet for eksempel godt bevarte «moselik» som har ligget flere tusen år i enkelte danske myrer.

Fjellområdene 

Alpine områder utgjør en tredjedel av landmassen i Norge. 

Vegetasjonen her representerer et massivt karbonlager og er samtidig er svært sårbare for klimaendringer.

Karbonlagrene i fjell blir også påvirket av ulike type inngrep som veier, vindkraftutbygging, kraftlinjer, hytteutbygging og lignende. Det blir også påvirket av beitetrykk fra beitedyr.

Undervannsbilde av tareskog og en pigghå.
Tareskogene langs kysten binder også store mengder karbon. Her får den besøk av en utrydningstruet pigghå.

Ferskvann og hav 

Tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året (NINA 2020). Det tilsvarer omtrent 25 prosent av norske CO2-utslipp per år. Ved reetablering av tareskog i områder nedbeitet av kråkeboller har Havforskningsinstituttet anslått en engangsfangst på 36 mt CO2 over noen år, med gunstige ringvirkninger for naturmangfold og fiske, fulgt av en årlig langtidsfangst på 2 – 5 mt CO2.

Mye karbon er lagret i sedimenter i innsjøer. Det er imidlertid basert på oppsamling av organisk materiale i sedimenter over de siste 100 årene, så det er ikke noe som lett påvirkes av forvaltningstiltak.

Åpent lavland 

Naturtyper i åpent lavland er blant de mest truede naturtypene i Norge og i Europa. De har hatt en stor tilbakegang de siste tiårene på grunn av endringer i jordbrukspraksis, både gjennom intensivering og opphør av bruk. Disse naturtypene lagrer store mengder karbon i jorden, og mer enn det man tidligere har trodd. 

Det er viktig å opprettholde slike naturtyper fordi de huser lyskrevende arter som er avhengige av jevnlig skjøtsel, for eksempel beite, slått eller brann, for å overleve. Slike arter er en kritisk ressurs for pollinerende insekter.  

Dersom en i stedet for å plante skog på nye arealer i slike naturtyper, opprettholder tiltakene for å hindre gjengroing, vil dette bidra til å:

  • opprettholde karbonlagrene, 
  • øke arealet i Norge av naturtyper som er viktige for lyskrevende arter,  
  • øke blomsterressurser for pollinerende insekter og dermed bidra til gjennomføringen av Norges pollinatorstrategi,  
  • bidra til å gjennomføre Norges satsing for å kontrollere spredning og negative effekter av fremmende arter i de tilfellene der planting gjøres med fremmede treslag.

Treplanting er ikke nødvendigvis et godt klimatiltak 

Selv om en kan gjenplante på avskogede arealer, er ikke treplanting en spesielt god løsning for å få ned klimagassutslipp. Om vi planter trær vil det ta flere tiår før dette gir en større effekt, og utslippskutt må skje nå – ikke langt fram i tid. 

Vi kan derfor ikke bruke ideen om omfattende treplanting som unnskyldning for å la være å gjøre de nødvendige utslippskuttene som ulike sektorer bør og må bidra til. 

I Norge har staten gjennomført et pilotprosjekt der man har plantet skog på brakklagt jordbruksmark - altså områder som tidligere var brukt til for eksempel beiter eller eng.

Slik bidrar norske myndigheter til gjengroing på arealer som kunne vært brukt til matproduksjon, i stedet for å gjøre grep for å få tilbake matproduksjonen der. 

Det hører med til historien at også åpne og skogløse områder kan binde mye karbon i jorda. Både eng og kratt binder mye karbon, og kan over tid utgjøre betydelige karbonlagre.

Pløying og annen jordbearbeiding for å tilrettelegge for treplanting på slik mark gir fort mer utslipp enn det man får igjen. Dette rammer også naturmangfoldet som finnes på jordbruksarealer som har vært brukt mindre intensivt, som beitemark og slåttemark.

WWF krever:

  • At regjeringen etablerer en politisk målsetting om økt karbonlagring i norsk natur og utarbeider en strategi som beskriver hvordan det skal nås.
  • Ved alle planlagte, større inngrep i terrenget må konsekvensene for naturlig karbonlagring vurderes nøye. Når man bygger ned et område som kunne ha bundet mye karbon år etter år, blir de langsiktige konsekvensene store.
  • Vi trenger tiltak for restaurering av natur, som myr, skoger, beitemark og slåttemark, og tareskoger.
  • For økosystemer på land foreslår WWF at det innføres en ny naturavgift på investeringer i infrastruktur. Avgiften settes til et nivå tilsvarende kostnaden ved å restaurere like mye natur av samme type som den aktuelle utbyggingen legger beslag på. Naturavgiften bør gå direkte inn i et fond til finansiering av restaurering av natur.
  • I skog- og jordbruk må det innføres belønningssystemer som gjør det lønnsomt for bønder og skogeiere å drive slik at de naturlige karbonlagrene legger på seg.
  • Gamle og spesielt karbonrike skoger bør vernes. All gammelskog må kartlegges, fortrinnsvis med laserskanning eller en tilsvarende form for ny kartlegging.
  • Norge trenger en «Naturkur», en omfattende utredning som skaffer den kunnskapen vi trenger for å sikre de store karbonlagrerne i norsk natur. Klimakur 2030 bør bli fulgt opp av en lignende, omfattende utredning som ser klima og naturmangfold i sammenheng. Utredningen bør sammenstille kunnskap og foreslå løsninger som kan være bra for både natur og klima.

Dette kan du gjøre:

  • Hvis du har hage, hold den grønn! Verken grus, singel eller plattinger binder karbon – men det gjør gras, busker og trær. Store trær binder mye karbon, det gjør også en blomstereng (bruk om mulig frøblandinger med norske arter).
  • Hvis du har mulighet til å kompostere matavfallet ditt, kan du faktisk lage en aldri så liten fabrikk for karbonrik matjord.
  • Engasjer deg for å ta vare på nærnaturen, gjennom organisasjoner, velforeninger og politisk. Den lokale hundremeterskogen og myra mellom boligfeltene binder også karbon, og restaurering av natur lokalt har i tillegg mange andre positive effekter.

Kontakt:

For å gi deg skattefradrag trenger vi fødselsnummeret ditt.

Vi bruker e-post og mobilnummer til å holde deg oppdatert om ditt fadderskap. Vi lover å ikke spamme deg.

Bilde: Shutterstock / Bierchen / WWF Verdens naturfond

Fant du det du lette etter?