Pøbelgran

Pøbelgran som uttrykk ble først brukt av Knut Fægri, professor i botanikk. Han brukte betegnelsen om norsk gran som var plantet utenfor sitt utbredelsesområde i Norge. Det vil si gran som er plantet på Vestlandet og nord for Saltfjellet hvor den ikke har etablert seg på egen hånd.

I dag brukes begrepet også på utenlandske bartrær som er innført i landet, hovedsakelig i forbindelse med skogbruk, da enkelte av disse kan vokse raskere og bli større enn norske treslag. De fleste av disse treslagene ble innført på 1800- og 1900-tallet og er hovedsakelig plantet langs kysten, men også noe på Østlandet. Det er i dag en økende spredning av fremmede treslag i norske skoger, noen av de vanligste (som dekker størst areal) er sitkagran, lutzgran og vrifuru.

Andre fremmede treslag er også blitt innført som prydplanter til parker og hager. Eksempler på dette er trær som platanlønn og europalerk, som ble innført til Norge henholdsvis på midten og slutten av 1700-tallet.

Mange fugler, insekter og mikroorganismer er avhengige av å ha rik og variert vegetasjon slik at de får tilgang til mat, reirområder og skjulesteder. Fremmede treslag kan slik også forskynde eller igangsette gjengroing av åpne naturlandskap, noe som kan slå negativt ut for friluftsliv og turisme.

Tett gjenvekst og lange greiner gjør at sollyset ikke når ned til bakken. Dette fører til at planter som trenger mye lys ikke lenger overlever, i tillegg til at bakken blir dekket med barnåler og kongler som er med på å forsure jordsmonnet. Når undervegetasjonen dør, får bakken et visst ørkenpreg og resultatet kan bli et svært redusert artsmangfold.

Norske miljømyndigheter bruker hvert år mye ressurser på å fjerne fremmede treslag, både trær som er plantet ut og trær som har spredd seg fra sitt opprinnelige utplantingsområde, hovedsakelig i verneområder. De mest vanlige fremmede treslagene som sprer seg i norske verneområder er sitkagran, norsk gran (utenfor sitt naturlige utbredelsesområde) og platanlønn.

Hovedårsaken til at fremmede treslag er blitt et problem i norsk natur, er at noen av dem tåler klimaforholdene bedre enn naturlig hjemmehørende treslag, spesielt langs kysten. Mange av bartrærne er høye, har stor frøproduksjon og lette frø som sprer seg videre med vinden over det åpne kystlandskapet.

Langs kysten har bartrær liten konkurranse om plass og lys, og når de blir større blokkerer de sollys for annen vegetasjon. Dermed utkonkurrerer de stedegne treslag og planter, og kan i stor grad endre hele økosystemet i et område. Det er i dag et alvorlig problem at norske naturtyper forringes og ødelegges.

I Norge har spesielt utplanting av sitkagran og lutzgran langs kysten ført til gjengroing av det åpne kystlandskapet, og den er dermed blitt en trussel for verneområder og spesielle naturtyper som for eksempel kystlynghei, myrer og andre typer åpne naturlandskap.

WWF samarbeider med Norsk Botanisk Forening, Naturvernforbundet og Sabima om å arrangere dugnader for å fjerne fremmede treslag - som den store granryddedagen. I tillegg formidler organisasjonene informasjon om slike treslag, og påklager tillatelser fra myndighetene til å plante pøbelgran der dette kan gå ut over stedegen natur.

Sitkagran (Picea sitchensis) og lutzgran (Picea x lutzii)

Sitkagran forekommer naturlig langs vestkysten av USA, fra California til Alaska. Den er i dag det mest utplantede fremmede treslaget i Norge og finnes langs hele norskekysten nord til Troms.

Sitkagran kan gjenkjennes ved at nålene er mer blågrønne enn hos vanlig gran. De er stive, svært spisse og vokser på forhøyninger på kvisten. Konglene er hengende, lysebrune til oransjebrune og mindre enn hos vanlig gran. Barken er rødbrun og flasser etter hvert av i flak.

Den trives i fuktig miljø og er motstandsdyktig mot både vind og salt. Dette har gjort at den utkonkurrerer andre treslag langs kysten, og er blitt spesielt dominerende på Vestlandet. Her har den stedvis forandret åpne landskap til tett skog og er dermed blitt en trussel for en rekke naturtyper, spesielt da for den truede kystlyngheia.

Lutzgran er en krysning mellom sitkagran og hvitgran og er ekstremt lik sitkagrana. Hyriden forekommer naturlige i vestlige deler av Nord-Amerka. Denne tåler kulde bedre enn sitkagran og er i Norge plantet mest nordpå, hovedsakelig i Nordland. Å skille lutzgran fra sitkagran kan være svært utfordrende, og det kan derfor være store mørketall hva gjelder spredning av lutzgran i norsk natur. Lutzgrana har mye av de samme egenskapene til å spre seg og fortrenge andre arter som sitkagran.

Sitkagran og lutzgran er i den nasjonale fremmedartslista begge vurdert til å ha svært høy risiko (SE).

Norsk gran (Picea abies)

Norsk gran finnes naturlig på Østlandet, Trøndelag og nord til Saltfjellet i Nordland. Den finnes også spredt lenger nord og på Vestlandet, men regnes i all hovedsak som fremmed her og er i utgangspunktet ikke det dominerende treslaget i skogene på samme måte som lenger øst.

Norsk gran er kjegleformet med tett bar som kan dekke stammen helt ned til bakken dersom treet får stå fritt. Nålene er mørkegrønne, firkantete og spisse, men mindre stive enn hos sitkagrana. Som hos andre arter i slekta vokser nålene på forhøyninger på kvisten. Konglene er hengende, mørkebrune og lengre enn hos sitkagran. Barken er brun eller gråbrun.

Den er svært livskraftig, tåler godt skygge og kan vokse på alle typer jord. Dog vokser den dårligere enn eksempelvis furu på veldig fuktig og veldig tørr mark. Skogbruket er i all hovedsak sentrert rundt bruk av norsk gran. Massiv utplanting, sammen med at grana kan utkonkurrere andre treslag der den finnes, har ført til at den utgjør størstedelen av skogen i Norge.

Europalerk (Larix decidua)

Europalerk hører hjemme i fjellområder i Alpene og Karpatene. Her kan den vokse opptil 2500 meter over havet. I Norge finnes den sporadisk plantet på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag.

Europalerk har sommergrønne nåler som er myke og sitter i bunter eller enkeltvis. Om høsten blir nålene gule, slik at treet skiller seg ut fra resten av landskapet. I motsetning til de fleste andre bartrær, faller nålene av for så å vokse ut igjen om våren. Den har mange små og runde kongler. Barken er rødbrun eller grågul, grov, furete og minner om furu.

Den trives best på dyp og god jord, som ikke er for fuktig. Den er svært lyskrevende og kan dermed bare i liten grad etablere seg i skog eller andre steder med mye skygge. I Norge har den blant annet etablert seg flere steder i høyereliggende skog og opp mot skoggrensa.

Europeisk lerk er ikke vurdert i den siste utgaven av fremmedartslista, siden den kanskje har begynt å spre seg med frø i norsk natur like før år 1800, som er grensen for når Artsdatabanken vurderer fremmede arter.

Edelgran (Abies alba)

Edelgran kommer hovedsakelig fra sentral-europeiske fjellområder, som Pyreneene, sør-østlige Frankrike og Karpatene. I Norge finnes den i små enkeltbestander langs hele kysten nordover til og med Nordland.

Edelgran har mørkegrønne, flate og butte nåler som sitter rett på kvisten. Nålene har to grønn-hvite spalter på undersiden, og lukter sitron om de knuses. Konglene er sylinderformet, har tynne kongleskjell og vokser på oversiden av greinene. Når konglene modnes faller frø og kongleskjell av, slik at kongleaksen blir stående igjen på greinene. Barken er mørkebrun eller gråbrun, og glatt. I tillegg blir barken noe skjellete på eldre trær.

Edelgran fortrekker godt utviklet brunjord i varmere klima. Den tåler skygge svært godt og vokser raskt, selv i tette og eldre bestander. I tillegg har den mange kongler og sprer hyppig frø, slik at den kan etablere seg langt fra opphavsbestanden og potensielt utkonkurrere stedegne treslag. Det tette kronedekket fører til at andre arter skygges ut. Edelgran er en utfordring i flere verneområder, blant annet i Oslofjordområdet.

Edelgran er ikke vurdert i den siste utgaven av fremmedartslista, siden den kanskje har begynt å spre seg med frø i norsk natur like før år 1800, som er grensen for når Artsdatabanken vurderer fremmede arter.

Vrifuru (Pinus contorta)

Vrifuru, også kalt kontortafuru, forekommer naturlig på vestkysten av USA og Canada, fra California i sør til Yukon i nord. I Norge har vi to varianter. Innlandsvarianten (Pinus contorta ssp. latifolia) er plantet i fjellskog, mens kystvarianten (Pinus contorta ssp. contorta) er plantet sporadisk langs kysten. De fleste forekomstene av vrifuru finnes i høyereliggende skog i Hedmark og i Trøndelag. I Sverige har vrifuru tidligere blitt plantet i stort omfang, men bruken der har avtatt mye i nyere tid.

Innlandsvarianten har en relativt smal krone, mens kystvarianten ofte har en vid, paraplylignende krone. Nålene er sterkt snodd og sitter relativt tett sammen i ytre delen av skuddet. Endeknoppene på skuddet er mørkebrune, sylindriske og noe vridde. Konglene er usymmetriske og har små stive pigger på de nederste kongleskjellene. Barken på modne trær er gråbrun.

Vrifuru er en typisk pionerplante som vokser på myr, i flyvesand i strandsonen, på rabber og brannfelt. Den trenger like mye lys som vanlig furu i ung skog, men er mer skyggetålende i eldre skog. Vrifuru er tilpasset brann og slipper normalt ikke frø før konglene utsettes for høye temperaturer. Likevel har det blitt er dokumentert en rekke ganger i Skandinavia at den kan produsere kongler og slippe frø uten å ha blitt utsatt for brann. Hittil har det vært begrenset spredning i Norge, men mørketallene kan være store.

Vrifuru er i den nasjonale fremmedartslista vurdert som en art med svært høy risiko (SE).

Platanlønn (Acer pseudoplatanus)

Platanlønn har sin opprinnelse fra ås- og fjellområder i Sør- og Mellom-Europa, spesielt i Pyreneene, Alpene og Karpatene. Den ble innført til Norge som prydtre og har forvillet seg til alle fylker, til og med sørlige deler av Troms, men er plantet helt til Vest-Finnmark. På Vestlandet er den i ferd med å bli et av de vanligste treslagene.

Platanlønn har matt grønne blader med hår på undersiden. Bladflikene har mange små tenner og litt grov overflate. Blomstene sitter i hengende klaser i motsetning til hos den naturlig hjemmehørende spisslønnen (Acer platanoides), hvor blomsterkvastene står rett opp. Unge trær har tynn, grå og glatt bark. På eldre trær skaller barken av i tynne flak.

Den tåler skygge bra som ung og kan dermed lett etablere seg i skog. I tillegg trives den spesielt i områder preget av forstyrrelse, og med frø som spres lett av vinden kan den vokse opp i skogkanter, langs grøfter, veikanter, hustufter og gjerder.

Platanlønn er vurdert som en art med svært høy risiko (SE). I henhold til forskriften om fremmede organismer kreves det tillatelse fra myndighetene for å plante ut platanlønn utenfor sentrumskjernen av tettsteder og byer.

Alpefuru (Pinus mugo) og bergfuru (Pinus uncinata)

Alpefuru og bergfuru ligner mye på hverandre. De forekommer naturlig i fjellområder i Mellom og Sør-Europa, hovedsakelig i Alpene, Pyreneene og Karpatene. I Norge har de blitt plantet ut langs kysten og i lavereliggende fjellområder, men de finnes over hele landet som hage- og parktre.

Alpefuru er en flerstammet busk eller lite tre som sjelden blir mer enn 10 meter høyt. Konglene er matt brune, symmetriske og har tynne kongleskjell. Bergfuru er svært lik alpefuru, og er et middels stort tre som kan bli opptil 20 meter høyt. Konglene er brune og mer skinnende enn hos alpefuru. De er usymmetriske og har tykke kongleskjell, ofte med små pigger. Begge har mer sparsom forgreining enn vanlig furu, og fremstår som mer glisne. Nålene er mørkegrønne og barken er svartgrå. Etter hvert dannes det en tynn skorpebark.

Alpefuru og bergfuru er meget nøysomme og kan vokse på både skrinn og fattig mark, sand, myr og vindutsatte steder. De har en viss evne til spredning i norsk natur, særlig i kystlyngheiene på Vestlandet og andre treløse områder. De er ofte plantet på øyer.

Alpefuru og bergfuru er i den nasjonale fremmedartslista begge vurdert som arter med svært høy risiko (SE).

Storlind (Tilia platyphyllos)

Storlind forekommer hovedsakelig i Mellom- og Sør-Europa, med forekomster i sørlige Danmark og på vestkysten av Sverige. Trærne har vært plantet en del i hager og parker og har videre forvillet seg til næringsrik løvskog og skogkanter. Den forekommer hovedsakelig rundt Oslofjorden og sør til Kristiansand, men også langs kysten opp til Aure i Møre og Romsdal, og nordover på Østlandet til Ringsaker og Lillehammer.

Storlind har mye større blader enn vanlig og naturlig forekommende lind (Tilia cordata), og både blader og bladstilker er hårete. Bladformen er skjev og hjerteformet, men ikke like sirkelrunde i proporsjonene som hos lind. Blomsterkvasten har 2-5 hengende blomster, med to nøtter i hver fruktkvast. Nøttene er harde og har tykke skall med fem tydelige lister, i motsetning til hos vanlig lind, hvor nøttene er omtrent helt glatte. Stammen er glatt nederst og røttene kan være kraftige og klumpete over bakken.

Lenger sør i Europa vokser storlind helst i næringsrik edelløvskog og gjerne i bøkeskog. Slik er det ikke i Norge. På Liholt i Østfold, hvor den største kjente bestanden av storlind i Norge befinner seg, er den nesten dominant i nokså tørr og fattig granskog som er nesten uten bunnvegetasjon. I Norge er treet i rask og omfattende spredning de fleste stedene der den er plantet.

Storlind er i den nasjonale fremmedartslista vurdert som en art med høy risiko (HI).