Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen onsdag 25. mars.
Norge har gitt 2,7 milliarder kroner i bistand til fattige land som ønsker å utvinne olje og gass. Denne pengebruken er både risikabel og uansvarlig. Bistandsprogrammet Olje for utvikling bør avvikles slik vi kjenner det i dag. Skal norske bistandspenger hjelpe land som står i startgropen av sin oljeutvikling, må denne hjelpen innebære en vurdering av klimarisikoen ved prosjektet.
For å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader må alle land gjennomføre en omfattende energiomstilling. 85 prosent av de reservene som allerede er funnet må bli liggende i bakken for at vi skal nå målene om halverte utslipp innen 2030 og karbonnøytralitet i 2050. Lykkes vi med denne omstillingen, vil etterspørselen etter olje og gass reduseres sterkt og verdien av gjenværende olje- og gassressurser falle. Det betyr at land som eksporterer fossil energi vil tape penger.
Mange fattige oljeland som Uganda, Myanmar og Tanzania ønsker forståelig nok å tjene penger på sine olje- og gassressurser. Men det tar tid å utvikle olje- og gassfelt. I mellomtiden kan etterspørselen ha falt til et nivå som gjør at investeringen blir et tapsprosjekt.
I klimakrisens tid må både rike og fattige land omstille seg fra fossil til fornybar energi. Fattige land trenger både finansiering og kunnskap for å få det til.
Norge har tjent store penger på olje og vi har derfor et særlig ansvar for å kutte klimagassutslipp. Vi har også erfaring og kunnskap innen fornybar energiproduksjon som resten av verden og spesielt fattige land trenger.
Norges bistand må endres slik at den ruster fattige land til å møte klimaendringene og stimulerer investeringer i fornybar energi som skåner klimaet globalt og gir inntekter lokalt. På samme måte som mange land i Afrika har hoppet over trinn i utviklingen fra analogt til digitalt, bør de også støttes til å utvikle en økonomi bygget på fornybar energi fremfor fossil energi.
Det som derimot bør videreføres fra Olje for utvikling er lærdom som kan bidra til en økonomisk, sosial og miljømessig ansvarlig forvaltning av naturressurser. Den globale etterspørselen etter ressurser fra fattige land forventes å øke. Behovet for støtte til at land utvikler disse næringene på en måte som ivaretar hensynet til kommende generasjoner er fortsatt gjeldende.
