Indisk elefant | WWF Norway


 
	© A. Christy Williams / WWF

Indisk elefant

  • Vitenskapelig navn

    Elephas Maximus

  • Habitat og utbredelse

    Tropisk og subtropisk skog i Asia

  • Lengde

    5,5-6,4 meter

  • Høyde

    2,5-3 meter

  • Vekt

    Opp til 5 tonn

  • Populasjon

    Omtrent 30.000 i vill tilstand

  • Tilstand

    IUCN rødliste: Sterkt truet (EN)

 
	© WWF-Norge
WWF-fadder
© WWF-Norge
I dag finnes det rundt 30.000 ville asiatiske elefanter. I tillegg finnes mange tamme asiatiske elefanter, som brukes i skogbruk, til turisme, i sirkus og lignende. Elefantene trenger store leveområder. I takt med at leveområdene blir dyrket opp eller nyttet til andre formål, øker konfliktene mellom elefanter og mennesker.

De ville elefantene lever vanligvis i små og svært isolerte flokker. Elefantene er også svært ettertraktet på grunn av de flotte støttennene sine.

Underarter

E. m. indicus på det asiatiske fastlandet, E. m. maximus på Sri Lanka, and E. m. sumatranus på Sumatra.
 

Elefantens liv

Elefanter er regnet som meget intelligente, og tamme elefanter kan forstå opp til 100 ulike ord. De har svært god hukommelse. Forskere har også ofte observert underlig oppførsel fra resten av flokkens medlemmer ved dødsfall i flokken, og flokken vender gjerne tilbake til steder der slektninger har dødd og inspiserer knoklene av de døde familiemedlemmene.

Hannene kalles okser, hunnene kuer, og avkommet kalver. Kjønnsmodne okser lever atskilt fra kuene og deres avkom. En typisk elefantflokk består normalt av 9-11 dyr, men flokker på 2-20 individer kan regnes som normalt. Flokken ledes av matriarken, vanligvis er den eldste hunnen i flokken, som har mest erfaring. Individene i en familieflokk er som regel svært nært beslektet med hverandre.

Etter en drektighetstid på omtrent 22 måneder føder hunnen som regel en enslig kalv, som gjerne veier 90-120 kg ved fødselen. Tvillingfødsler er svært sjeldne. Like etter fødselen kan kalven reise seg og følge mora. Hele flokken vil beskytte kalven. Det hender også at flere enn mora dier kalven. Yngre hunner fungerer dessuten gjerne som barnepiker. Voksne hunner føder gjerne en ny kalv hvert tredje eller fjerde år.

Elefanter er ikke territorielle og vandrer gjerne både natt og dag. Flokken befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann.
Elefantene beveger ørene sine hele tiden for å avkjøle seg selv. De har en svært god hørsel, godt syn og er gode svømmere.

Elefanter kommuniserer med kroppsspråk og lyder. De kraftigste lydene støtes ut av snabelen og minner om et kraftig trompetstøt. Mange lyder er imidlertid så lavfrekvente at mennesker ikke kan oppfatte dem. Slike lyder kan bære over svært store distanser (opp mot 4-10 km) og gjør elefanter i stand til å kommunisere med flokker som befinner seg langt unna. Asiatiske elefanter har en kvitrende måte å kommunisere på.
De to afrikanske artene er mer kjent for sin rumlende måte å kommunisere på.
 
	© naturepl.com / Andy Rouse / WWF
© naturepl.com / Andy Rouse / WWF

Leveområder

Elefanten lever hovedsakelig i tropisk og subtropisk skog i India, Nepal, Bhutan, Bangladesh, Sri Lanka, Burma, Thailand, Laos, Cambodia, Vietnam, China, Malaysia og Indonesia.
 

Kjennetegn

Den asiatiske elefanten er 5,5 til 6,4 meter lang. Skulderhøyden er 2,5 til 3 meter. Hannen kan veie så mye som 5 tonn og er derfor det største pattedyret som bor på land i Asia. Den har farger fra mørk grå til mørk brun med rosa flekker på den fremste delen av kroppen.

Bare noen av hannelefantene får støttenner. Hunnene har ikke ordentlige støttenner, og hannenes er gjerne mye mindre enn de afrikanske elefantenes. På Sri Lanka er støttenner sjeldne selv hos hannene, kun en av ti hanner utvikler dem.

Den asiatiske elefanten er mindre enn sin afrikanske slektning. Den har også mindre ører og en mer buet rygg. Det er i tillegg mange andre forskjeller på de to elefantartene. Den asiatiske har for eksempel færre par ribben enn den afrikanske.
 
 
	© Ola Jennersten / WWF
© Ola Jennersten / WWF

Kosthold

Elefanter er planteetere som kan fortære enorme mengder med plantemateriale i løpet av en dag. Når elefanter spiser bruker de også snabelen til å plukke opp føde og føre maten til munnen. Langt gress blir luket direkte med snabelen, mens kort gress blir sparket løs med foten før det blir plukket opp.

Snabelen brukes også til å holde greiner og lignende mens elefanten spiser av det. For å komme til saftige kvister og løv hender det at elefanter bruker sin enorme styrke til å felle store trær. Den bruker da, i tillegg til kroppens muskler og tyngde, en kombinasjon av snabelens underside og støttennene til å felle treet.
 
 
	© Martin Harvey / WWF
© Martin Harvey / WWF