Hai

Haier tilhører bruskfiskene. Som navnet tilsier består skjelettet kun av brusk og ikke bein, og er dermed svært fleksibelt. Bruskfiskene omfatter de største fiskene i verden, hvorav hvalhai er den aller største.

Det finnes over 500 ulike haiarter i verden, og de deles inn i åtte ordener:

• Gråhaier (Carchariniformes)
• Oksehodehaier (Heterodontiformes)
• Seks- og sjugjellede haier (Hexanchiformes)
• Håbranner (Lamniformes)
• Orectolobiformes
• Saghaier (Pristiophoriformes)
• Håer (Squaliformes)
• Havengler (Squatiniformes)

Haiens utseende varierer veldig fra art til art, og er tilpasset den ulike artens levesett. Felles for de fleste er at de har en strømlinje- og torpedoformet kropp som bidrar til at vannmotstanden blir lav. Bunnlevende haier, som havengler, har på sin side flate kropper som bidrar til å kamuflere dem når de ligger stille på havbunnen. Haiens ru hud bidrar til å redusere turbulens når den svømmer.

Der de fleste andre fisker har ett sett med gjeller, har haien fem til sju. De sitter plassert rett foran brystfinnen på hver side av hodet. Gjellene gjør at haiene kan filtrere oksygen fra vannet.

Vi finner haier i samtlige verdenshav, fra høye til lave temperaturer. Enkelte arter lever også i elver og innsjøer.

Langs norskekysten regner vi ni haiarter som vanlige:

• Brugde (Cetorhinus maximus)
• Svarthå (Etmopterus spinax)
• Gråhai (Galeorhinus galeus)
• Hågjel (Galeus melastomus)
• Kamtannhai (Hexanchus griseus)
• Håbrann (Lamna nasus)
• Pigghå (Squalus acanthias)
• Småflekket rødhai (Scyliorhnius canicula)
• Håkjerring (Somniosus microcephalus)

Haier spiller en viktig rolle øverst på næringskjeden, og er essensielle for å opprettholde den naturlige balansen i marine økosystemer.

De er også en uerstattelig ressurs for kystsamfunn i utviklingsland - noe de har vært i århundrer.

Noen haiarter trives best alene, mens andre arter lever i grupper av ulik størrelse. Haier vokser relativt sakte, bruker mange år på å bli kjønnsmodne og får i gjennomsnitt veldig få unger.

Haier har seks høyt utviklede sanser for både jakt og kommunikasjon: syn, smak, lukt, hørsel, berøring og "elektromottak". Sistnevnte kalles også haienes sjette sans. Den gjør at de kan oppdage små elektriske felt som alle dyr lager når musklene trekker seg sammen. Når en fisk beveger musklene sine for å svømme, kan haien føle nærværet dens. En skadet fisk vil sende ut et større elektrisk signal, som fort vil tiltrekke seg haiens oppmerksomhet.

Disse seks sansene, kombinert med slanke, torpedoformede kropper, gjør de fleste haier til ekstremt dyktige jegere.

Haienes levetid varierer fra art til art. De fleste blir mellom 20 og 30 år gamle. Noen kan også komme opp i en alder mellom 70 og 100 år. Den eldste haiarten vi kjenner til er håkjerring, hvor det eldste registrerte individet faktisk ble så gammel som 392 ± 120 år - hvilket gir en imponerende alder på over 500 år!

Det er stor variasjon blant haiene i hvordan reproduksjonen foregår - noen arter legger egg, mens andre føder levende unger.

• De eggleggende, ovipare, artene legger egg som utvikler seg og klekkes utenfor morens kropp. Verken moren eller faren har noe mer med eggene å gjøre etter at de er lagt. Embryoene livnærer seg av en eggeplomme inne i egget.
• De haiartene som føder levende unger, såkalte viviparøse arter, kan deles inn i to kategorier: uten morkake (ovovivipar) og med morkake (vivipar).
  • Haiene uten morkake legger også egg, men disse eggene lagres og klekkes inne i morens kropp. Også her er ungene avhengig av en eggeplomme for å livnære seg under utviklingen. Når ungene klekkes, "føder" moren levende unger.
  • Hos haiartene med morkake utvikler fosteret seg i og får næring gjennom morkaken. Når ungene er ferdig utviklet, fødes de som levende unger.

Felles for alle haiartene er at de likner på små miniatyrhaier når de klekkes/fødes, og de er ferdig utstyrt med alt de trenger for å ta fatt på livet som rovfisk.

De fleste haier er rovdyr og de er slettes ikke kresne i matveien. Fisk, seler, sjøløver, pingviner og til og med andre haier står på menyen.

Noen arter, som hvalhai og brugde, lever nesten utelukkende av dyreplankton som de filtrerer ut fra vannmassene.

På grunn av stor etterspørsel etter haifinner, har haifinneindustrien utviklet seg til å bli en milliardindustri på lik linje med narkotika- og menneskehandel. Mye av fisket er ulovlig og overfiske har blitt en alvorlig trussel for mange haiarter.

Den siste forskningen antyder at rundt 100 millioner haier drepes årlig - veldig mange fiskes utelukkende på grunn av finnene. Mange av haiene kastes levende tilbake på sjøen etter at finnene er skåret av, og ligger hjelpeløse på bunnen inntil de til slutt dør av sult, kvelning eller at de blir spist av rovdyr. Denne praksisen påvirker mange forskjellige haiarter, inkludert hvalhaier.

Haifinnene brukes blant annet for å lage haifinnesuppe. Suppen ble tidlig et symbol for rikdom og velvære. Fortsatt er haifinnesuppe en eksklusiv rett, og man kan måtte betale opptil 100 dollar for en enkelt porsjon. Haifinnene er imidlertid helt uten smak og gir kun en konsistens til suppa, som ellers er basert på buljong og kylling- eller svinekjøtt.

Plast i havet kan fort forveksles med mat for de marine artene, hvilket gjør at de ikke klarer å fordøye det de spiser. Plasten blokkerer luft og tarmsystemer, lager indre sår og forhindrer opptak av næring.

Når som helst kan de også fanges i en line eller et garn på avveie.

Økende vanntemperaturen og kystutvikling bidrar dette til å krympe haienes leveområder ved å ødelegge mangrover og korallrev som haiene bruker til å avle, jakte og beskyttelse ungene sine. Som følge av dette blir også haibestandene mindre.

Haier kan også være ofre for bifangst. De fanges i liner, trål og snurrevad ment for for eksempel tunfisk. Mange haier vil da ganske enkelt bli tatt livet av og kastet ut igjen. Dette bidrar til nedgangen av mange haiarter.