Mikroplast er bittesmå plastbiter som er mindre enn fem millimeter. Selv om bitene er små, er konsekvensene store for både naturen og menneskers helse.
Plastprodukter har utrolig lang levetid og brytes ikke ned på samme måte som naturmaterialer. I stedet smuldrer de opp til stadig mindre biter som kan forbli i naturen i generasjoner.
Når plast havner i naturen brytes den nemlig ikke ned, bare opp – i mindre og mindre biter. Når plasten er mindre enn fem millimeter kalles den mikroplast, og de aller minste plastpartiklene kalles for nanoplast. Nanoplast vil være umulig å se med det blotte øyet.
I dag finner vi mikroplast på alle verdens kontinenter, og den er i maten vi spiser, vannet vi drikker og lufta vi puster. Forskere har nå også funnet mikroplast i menneskekroppen.
Det er dessuten verdt å nevne at det brukes råstoffer fra olje- og gassproduksjon i nesten all plast som produseres, og dette er stoffer som ikke er fornybare.
Mikroplast finnes dessverre over alt, også i drikkevannet vårt. © pcess609/iStock
Hvis du vil, kan du lese mer om mikroplast og helse her.
Vi skiller mellom primær og sekundær mikroplast, hvor primær er mikroplast som er tilsatt en rekke hverdagslige produkter under produksjon, som for eksempel kosmetikk, hygieneprodukter, tekstiler, maling og byggematerialer.
Utslipp av sekundær mikroplast skjer når større plastprodukter, som for eksempel plastemballasje, plastflasker og plastposer, havner i naturen og brytes sakte men sikkert opp.
Alle plastprodukter kan gi utslipp av mikroplast, og ofte er disse utslippene forårsaket av helt normal bruk. Dekk, for eksempel, er estimert til å være den største kilden til mikroplastutslipp i Norge.
Bilkjøring slipper ut 8.830 tonn mikroplast årlig, mens gummigranulat som brukes på kunstgressbaner lekker 5.960 tonn med mikroplast årlig ut i naturen.
Du kan lese mer om dette på Miljødirektoratet sin nettside.
Forskere finner nå mikroplast på nesten alle stedene de leter, som for eksempel her i snøen på Svalbard.
Allerede på 1970-tallet fant forskere spor av at fisk hadde fått i seg ørsmå plastbiter.
Menneskers helse og naturens helse er tett sammenflettet. Når natur og dyr trues av mikroplastforurensning, gjør vi mennesker også det.
Nå har forskere funnet mikroplast i blant annet lungene og blodet hos mennesker, samt i morsmelka til ammende mødre.
Fordi mikroplast nå finnes i maten vi spiser, vannet vi drikker og lufta vi puster, haster det med å få på plass tiltak som stanser mikroplastforurensningen.
Forskning på mikroplast og hvor farlig det er, er fortsatt ganske nytt. Det vi vet er at mikroplast og kjemikaliene i plast kan ha store konsekvenser, både for naturen, for dyr og for mennesker.
For økosystemene:
Når mikroplast spres i havet, jorda og ferskvannssystemer, kan det påvirke alt fra plankton til rovdyr – og dermed hele næringskjeder. Mikroplastforurensning kan også påvirke naturens egne prosesser, som karbonlagringen i havet.
For dyr:
Mikroplast kan også være svært skadelig for dyrelivet. Ikke bare inneholder plasten giftige stoffer, den kan også sette seg fast i fordøyelsessystemet hos dyr som ikke klarer skille mellom mat og plastavfall.
Plasten har heller ingen næringsverdi, og når magesekken til dyr fylles med plast kan det gi en falsk metthetsfølelse, noe som i verste fall kan føre til at dyret dør av sult.
For mennesker:
Ny forskning har påvist plastpartikler i blodet, i brystmelka, i hjernen og i lungene hos mennesker. Effektene på helsa vår er ennå ikke fullt kjent, men funnene så langt gir grunn til bekymring. Forskningen peker på at mikroplast i menneskekroppen kan føre til blant annet kreft og infertilitet.
Når plast først havner i naturen, er den svært vanskelig å fjerne. Derfor må vi først og fremst redusere produksjonen av plast og produkter som bidrar til mikroplastutslipp.
Samtidig må det settes inn forebyggende tiltak der vi vet at utslippene er størst – som langs veier, på kunstgressbaner og i avløpssystemer.
Plast er i dag altfor billig, fordi prisen ikke reflekterer de reelle kostnadene for samfunnet – som klimagassutslipp, avfallshåndtering, naturforurensning og helsekonsekvenser. Derfor trengs en avgift på all plast.
Siden rundt 40 prosent av plastavfallet i Norge er emballasje, bør en plastavgift starte nettopp der.
Avgiften må utformes slik at den ikke rammer forbrukerne, men plasserer ansvaret der det hører hjemme: hos produsentene som setter plasten på markedet.
Et plastregister vil gi oversikt over all plast som settes på det norske markedet – noe vi mangler i dag. Alle plastprodukter må omfattes av rapporteringsplikt og utvidet produsentansvar, slik at produsentene også holdes ansvarlige når produktene blir avfall. Dette vil gjøre det mulig å sette inn mer målrettede tiltak mot plastbruk og forsøpling.
Plastprodukter som har høy risiko for å havne i naturen, og som vi allerede har gode alternativer til, burde forbys.
EUs engangsplastdirektiv var et viktig første steg, men Norge må gå lenger og forby flere av produktene som oftest finnes i naturen under ryddeaksjoner.
Plastprodukter må designes og produseres på en måte som reduserer mikroplastutslipp. Det trengs også bedre merking og mer åpen kommunikasjon om løsninger gjennom hele verdikjeden.
Plastkrisen kan ikke løses med resirkulering alene.
Globale problemer krever globale løsninger. Plastforurensning kjenner ingen grenser, og vi trenger internasjonalt samarbeid for å bekjempe plastkrisen.
Verdens land har forpliktet seg til å utvikle en global plastavtale, men forhandlingene er nå på overtid. En ambisiøs og sterk global plastavtale vil gjøre det mulig å identifisere viktige utslippskilder og iverksette effektive, målrettede tiltak for å redusere mikroplastforurensningen.
Det er politikerne og plastprodusentene som har ansvaret for plastkrisen.
Allikevel er det mye du kan gjøre for å redusere utslipp av mikroplast i hverdagen. Bli med på plastdetox og få 24 gode tips til hvordan du kan redusere mikroplastforurensningen.
