Samarbeid om naturvern med lokalsamfunn

Lokal forvaltning av natur har reddet en rekke bestander av ville dyr – og gitt økt velstand for menneskene som lever side om side med dem.

Hvorfor er dette arbeidet viktig?

Lokalbefolkning er nøkkelen til å ta vare på naturen og alt som lever der. Om vann, skog, planter, fisk og ville dyr skal forvaltes på bærekraftig vis, må menneskene som er avhengige av disse ressursene kunne dra nytte av dem på en konkret og rettferdig måte. Både på kort og lang sikt.

Naturen er grunnlaget for all velstandsutvikling. Vi trenger naturressurser for å overleve og for å skaffe oss inntekter. Dessverre trues verdens naturmangfold av overforbruk, ukontrollert næringsvirksomhet, svake styresett, korrupsjon og fattigdom. Alt dette forverres av klimaendringene.

I tillegg opplever folk som lever tett på verdifulle naturressurser også ulempene som ofte følger med: Tap av husdyr og avlinger – til og med liv – i konflikter med ville dyr. Eller at myndighetene begrenser tilgangen til ressurser som folk er avhengige av.

Hvordan jobber WWF?

WWF mener at følgende må ligge til grunn dersom vi skal skape miljøvennlig utvikling på landsbygda i utviklingsland:

  • Folkelig deltakelse på alle nivåer av naturvernarbeid og miljøpolitikk.
  • Rettferdig fordeling av kostnader og utbytte.
  • Styrking av folks kollektive organisering, og at de har tilgang til og kan bruke sine egne naturressurser.
Opplæring av lokalbefolkning ifm Namibia-prosjektet
Årlig opplæring i registrering av ville dyr i verneområdet Puros, Namibia.

Eksempel 1: WWFs arbeid i Namibia

I Namibia bidrar WWF til et program som har ført til bedre levekår for lokalbefolkningen og større bestander av truede dyrearter.

På nittitallet ga den namibiske regjeringen lokalsamfunn muligheten til å registrere fellesland som naturvernområder, og ga dem dermed også eierskap over dyrelivet i områdene. Lovgivningen tillater at lokalsamfunn selv forvalter naturressursene og tjener penger på blant annet bærekraftig jakt, foto-safarier og annen turisme.

Programmet motiverer lokalsamfunn til å ta vare på dyrelivet på en bærekraftig måte. Lokalsamfunnene beholder 100 prosent av inntektene og bestemmer selv hvordan de best kan bruke pengene, for eksempel på infrastrukturprosjekter, utvikling av turisme eller kontant utbetaling til innbyggerne. Resultatene så langt er mange og gode.

Større områder vernet:

  • Gjennom etableringen av 82 lokalt forvaltede naturvernområder for ville dyr, 32 for skog og 2 for fisk, har arealet som er vernet økt til 165,182 km². Det er om lag 52,9 prosent av alt fellesland.
  • De lokalt forvaltede naturvernområdene for ville dyr utgjør 162.030 km², noe som tilsvarer 19,66 prosent av Namibias areal.

Økte bestander av ville dyr:

  • Elefanter finnes nå i 48 av de lokalt styrte naturvernområdene og i statlige nasjonalparker.
  • Løver lever side om side med lokalbefolkning i 24 naturvernområder.
  • Arter som tidligere var lokalt utryddet i Zambezi-regionen, som elgantilope (eland), sjiraff og blå gnu, trives nå etter å ha blitt reintrodusert.

Fordeler for befolkningen:

  • Lokalsamfunn innhentet rundt 65 millioner norske kroner gjennom vernearbeidet i 2015. Dette er viktige ekstrainntekter for dem som lever i naturvernområdene. I tillegg har de sitt daglige virke innen jordbruk og husdyrhold.
  • Sysselsetting: I 2015 fantes det 5.116 jobber tilknyttet naturvernområdene som ga lokalbefolkningen inntekter: Viltvoktere og administrativt ansatte i forvaltningen av naturvernområdene og ved safari-lodgene.
  • Kvinneandelen er høy innen forvaltningen, noe som styrker deres rettigheter. Kvinner fyller 14 prosent av lederstillingene, 46 prosent av kassererstillingene, og utgjør 30 prosent av øvrige ansatte.
  • I tillegg kommer fordeler som er vanskeligere å måle, slik som en følelse av stolthet i lokalbefolkningen. Innbyggere i verneområder har uttrykt at dette er en av de største fordelene ved prosjektet: Å kunne oppleve ville dyr i det fri igjen – og at egne barn også vil få disse opplevelsene i stedet for å vokse opp i et samfunn uten løver, elefanter og neshorn.

I det namibiske naturvernprogrammet har WWF bidratt til utarbeiding av planer for hvordan de ville dyra overvåkes og forvaltes, styrking av arbeidet mot krypskyting og ulovlig handel med truede dyrearter, og til utvikling av ulike former for bærekraftig turisme.

Historien om krypskytteren som ble naturverner

John Kenena Kasaona har en spesiell historie. Han vokste opp på en gård på landsbygda nordvest i Namibia, hvor faren livnærte seg og familien som krypskytter i tillegg til å være kvegbonde. – Å skyte ville dyr ble ikke sett på som noe ulovlig av lokalsamfunnet på 70-tallet, det var en måte å overleve på, sier John.

Men bestandene av ville dyr ble kraftig redusert på grunn av dette. Naturverneren Garth Owen-Smith, som hadde jobbet i Namibia i over tjue år, skjønte at den eneste måten å redde de ville dyrene på, var å samarbeide med lokalbefolkningen. Han gikk til lederne og spurte "Hvem av dere kjenner naturen og dyra som lever der best?" Svaret var enkelt: "Krypskytterne våre". Sånne som faren til John. Gjennom lange samtaler under trærne om fordeler og ulemper, ble folk overbevist om at det lønnet seg å beskytte dyra heller enn å skyte dem. Johns far ble en av de første viltvokterne.

I dag ivaretar John arven etter faren gjennom å arbeide for naturvern i Namibia.

Eksempel 2: WWFs arbeid i Kenya

WWF har jobbet med naturvern i Kenya siden 1960-tallet. WWF i Norge har bidratt til dette arbeidet i mer enn ti år, da spesielt til prosjekter som skal fremme ansvarlig miljølovgivning på lokalt og nasjonalt nivå. Samarbeid med lokalsamfunn står sentralt.

Gode resultater så langt:

  • Kenyanske myndigheter har forpliktet seg til å utvikle en nasjonal strategi for involvering av lokalsamfunn i natur- og miljøarbeid. Det skal også ansettes en egen person for å følge opp dette arbeidet.
  • Det er blitt vedtatt en landlov som beskytter lokalsamfunns rett til å forvalte sine egne landområder og få inntekter og andre fordeler fra dem.
  • I tillegg har Kenya fått en lov som regulerer forvaltning av ville dyr. WWF var med på å sikre at den inneholder bestemmelser om spesielle komiteer som skal sørge for at lokalsamfunnenes rettigheter blir ivaretatt.
  • Lokalsamfunn rundt Masai Mara nasjonalpark i Kenya har fått assistanse i å etablere sine egne lokalt styrte naturvernområder.

Eksempel 3: WWFs arbeid regionalt i Afrika

WWF har lenge jobbet på en måte som kobler naturvern med arbeid for å fremme sosial og økonomisk utvikling i lokalsamfunn. Et av de viktigste redskapene vi har for dette, er et program som drives i flere afrikanske land.

Gode resultater så langt:

  • På Madagaskar har kvinner fått opplæring i solcelleteknologi ved Barefoot College i India. I etterkant har de bidratt til installering og vedlikehold av solcellesystemer for husholdninger i landsbyene sine. Det har gjort det mulig for omlag 835 familier å skaffe seg strøm til blant annet inntektsgivende arbeid.
  • I Zimbabwe har WWF sørget for at lokalsamfunn rundt skogene i Ngamo og Sikumi to dager i uken får tilgang til skogene for å hente tømmer, fyringsved, gress til å legge på hustakene og andre nødvendige ressurser.
  • I Kamerun har urbefolkningen Baka-folket fått opplæring i hvordan de kan styrke rettighetene sine til naturressursene, slik at de får bedre inntektsmuligheter, matsikkerhet og helse.

Har du spørsmål om WWFs samarbeid med lokalsamfunn?