Dette innlegget stod på trykk 20. mars i Gudbrandsdølen Dagningen.
Arbeiderpartiet har nylig lagt frem et representantforslag i Stortinget om å endre naturmangfoldloven slik at de fire store rovdyrene som alle er truet, skal kunne skytes så fort de er over det såkalte «bestandsmålet».
Bestandsmål er i biologisk forstand minimumsmål – ment å hjelpe truede arter til å bli livskraftige igjen. Det er slik denne biologiske definisjonen brukes av andre land. Men i Norge er det annerledes: Her har Stortinget satt bestandsmål som er svært lave og dessuten fungerer som «maksimumsmål» - det er villet politikk at ulven skal forbli kritisk truet, og de andre rovdyrene sterkt truet. Det Arbeiderpartiet nå foreslår er å lovfeste at disse «bestandsmålene» kontinuerlig skal være grunn i seg selv til å skyte – så fort ulver i Norge har født 4-6 valpekull et år så skal de kritisk truede dyrene skytes.
Motivasjonen for Arbeiderpartiets forslag er nettopp å skyte flere rovdyr – selv om en slik politikk er klart i strid med formålet til Bernkonvensjonen om beskyttelse av truede arter, som Norge har undertegnet. Bernkonvensjonens formål er å bevare artene – ikke holde dem på truet nivå. Formålet er å fremme toleranse for å leve sammen med rovdyr – ikke en kontinuerlig intoleranse for rovdyr over et politisk satt bestandsmål.
Bernkonvensjonen ble undertegnet av Norge i 1979, under Arbeiderpartiets Odvar Nordli. Den trådte i kraft i september 1986 – under Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland. Brundtland sto i bresjen for en ambisiøs stortingsmelding i 1989, hvor naturvern og bevaring av artsmangfold sto sentralt.
