– Vi kan ikke ha en forvaltning som endrer reglene for hva som utgjør riktig vurderingsgrunnlag fra år til år. Dette vedtaket viser med all tydelighet hvor viktig det er å få en rettslig gjennomgang av hvordan vi forvalter kritiske truede arter i Norge, slik som ulven. Departementet flytter grensene for hva som er akseptabel forvaltning fra år til år, og bryter med det både norsk lovverk og våre internasjonale forpliktelser, sier Andaur.
Klima- og miljødepartementet har tidligere uttalt at den differensierte forvaltningen, med høy terskel for uttak innenfor ulvesona, og lav terskel for uttak utenfor sona, er et vesentlig grep for å gi forutsigbarhet og øke tilliten til forvaltningen. Dette vedtaket bidrar ikke til dette, snarere tvert imot.
– WWF mener det er i strid med Grunnloven, naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen å legge opp til felling av hele familiegrupper innenfor ulvesona. Ulven er oppført som kritisk truet av utryddelse på den norske rødlista for arter. Felling kan derfor bare unntaksvis tillates dersom både grunnvilkårene og tilleggsvilkårene for slik felling er oppfylt. Det er de ikke i dette tilfellet, sier Andaur.
Totalt finnes det omtrent 65 helnorske ulver. I tillegg lever rundt 40 ulver på begge sider av svenskegrensen. Det er ikke gjennomført noen vitenskapelig utredning i Norge av hvor mange ulv vi må ha for at ulvebestanden skal være levedyktig innenfor Norges grense.
– Så lenge vi ikke vet hvor mange ulv vi trenger for at den ikke skal utryddes, kan vi heller ikke tillate at ulven jaktes på slik det gjøres i dag. Jakten på en kritisk truet art skal alltid være siste utvei som kun iverksettes dersom andre tiltak ikke hjelper. Det skal ikke være hovedregelen, slik det har blitt i dagens forvaltning, sier Andaur.
