Havpanelets rapport betyr marsjordre for regjeringen

Hovedrapporten fra Erna Solbergs internasjonale havpanel konkluderer med at det må betydelige endringer til for å redde havet. WWF forventer at Norge følger opp med handling her hjemme.

Publisert 4. desember 2020

Fiskestim under vann
Rapporten fra Havpanelet er et godt stykke arbeid, som viser at det haster å få på plass gode løsninger for havet.

I 2018 etablerte statsminister Erna Solberg et internasjonalt havpanel, med mål om å undersøke hvordan man kan få en bærekraftig havøkonomi globalt.

Panelets hovedrapport, som ble lansert 2. desember, viser at det står verre til med verdenshavene enn tidligere antatt. Men rapporten viser også at det er håp, og at havet kan gi oss mye mer enn det gjør i dag, hvis det blir miljømessig bærekraftig forvaltet.

– Må gjøres på havets premisser

I forbindelse med lanseringen av rapporten forpliktet Norge og de 13 andre landene i panelet seg til 100 prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025. Lederne av de 14 landene oppfordret samtidig andre kyststater til å forplikte seg til det samme innen 2030.

– Rapporten fra Havpanelet er et godt stykke arbeid, som viser at det haster å få på plass gode løsninger for havet. Hvis havet skal kunne være en økonomisk motor for oss i fremtiden, må det gjøres på havets premisser. Det betyr å si ja til aktiviteter som tar vare på naturen til havs, og tydelig nei til aktiviteter som ikke er bærekraftige, sier Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens naturfond.

Ikke forenlig med norsk oljeaktivitet

Hvilke aktiviteter som er bærekraftige for havet og ikke, er rapporten fra havpanelet tydelig på for en rekke viktige punkter. Den sier blant annet at offshore olje- og gassaktivitet, både på eksisterende nivå og eventuelle fremtidige økninger, ikke er forenlig med en bærekraftig havøkonomi.

Dette må få konsekvenser for olje- og gassutvinning i Norge. Det haster som aldri før å legge om dagens aktivitet på norsk sokkel, og heller putte pengene våre inn i fornybar energiproduksjon for fremtiden. Vi har mange kloke hoder i olje- og gassnæringen som kan bidra til det grønne skiftet havet og verden trenger, sier Andaur.

Må verne før vi kan bruke

Rapporten peker på at marine verneområder er gode verktøy for å ta vare på natur, og at det trengs minst 30 prosent vern av verdens havområder. Dette er likevel ikke et av de konkrete målene som statslederne forplikter seg til.

– Vi forventer at Norge følger opp her hjemme, og får fart på arbeidet med å verne de viktigste og mest sårbare havområdene våre. Vi ligger allerede langt etter våre internasjonale forpliktelser når det kommer til vern langs kysten og til havs.

Ifølge konvensjonen om biologisk mangfold skulle Norge ha vernet 10 prosent av alle våre havområder innen utgangen av 2020. I dag har vi vernet rundt 1 prosent.

WWF har høye forventninger til den kommende stortingsmeldingen om marine verneområder, som er ventet i løpet av våren 2021.

Vern betyr ikke nei til all aktivitet i alle marine verneområder, men at naturverdiene i disse skal ha prioritet og tas godt vare på. Det er helt avgjørende at vernet skjer på tvers av alle sektorer på havet gjennom å bruke naturmangfoldloven, understreker hun.

Trenger tiltak for mer bærekraftig fiske

Bærekraftig fiske er en forutsetning for at vi skal kunne høste av havet også i fremtiden. I dag er omtrent én femtedel av fisket i verden såkalt ulovlig, urapportert eller uregulert fiske. I enkelte områder utgjør dette fisket så mye som 50 prosent.

Internasjonalt samarbeid er en av nøklene for å gjøre verdens fiskerier mer bærekraftige.

– Her har Norge og nasjonene vi deler farvann med en lang vei å gå for en del arter. Makrellen overfiskes hvert år og mistet for to år siden miljøsertifiseringen fra Marine Stewardship Council (MSC). Den norske vårgytende silda og kolmulen mister samme sertifisering av samme grunn nå ved årsskifte, sier Andaur.

Hvert år blir den totale fiskekvoten for disse artene satt mye høyere enn det det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anbefaler. Grunnen er svikt i forhandlingene mellom Norge, EU, Storbritannia, Island og Færøyene når kvotene skal fordeles.

Her hjemme mangler Norge også fungerende gjenoppbyggingsplaner for en rekke arter. Flere av disse ligger på historisk lave nivåer, som for eksempel kysttorsk, vanlig uer og pigghå.

Ber om moratorium på utvinning av havmineraler

Rapporten er tydelig på at dyphavet er svært sårbart, og at det finnes områder på havbunnen som vil være nærmest umulig å restaurere dersom de blir ødelagte. I spørsmålet om utvinning av mineraler på havbunnen må vi dermed ha mye mer kunnskap om disse sårbare naturområdene og mulige konsekvenser ved gruvedrift.

Rapportens konklusjoner gjør at man vanskelig kan vurdere mineralutvinning på havbunnen som en bærekraftig havnæring i dag. Det er bra at havpanelet påpeker dette, men vi skulle gjerne sett at de forpliktet seg til et moratorium på gruvedrift på havbunnen til det er tydelig bevist at inngrepene sikrer effektiv beskyttelse av det marine miljøet og forhindrer tap av naturmangfold, sier Andaur.

– Et moratorium er avgjørende for å få nok tid til å skaffe den nødvendige kunnskapen om dyrelivet i områdene som finnes på havbunnen og hvilken rolle de spiller for naturen. Mange av de mest lovende områdene for mineralutvinning også er områder med unik natur, sier Andaur.

Havet kan bidra til klimaløsninger

Havpanelets rapport viser også hvordan havet kan bidra til gode klimaløsninger. Naturlig karbonlagring er et av tiltakene som trekkes fram – de blå skogene sluker nemlig i seg karbon i fotosyntesen og lager masse ny, viktig tare. Tareskogene langs norskekysten binder over 13 millioner tonn CO2 i året (NINA 2020).

– Å ta vare på natur som tar opp og binder store mengder karbon er et billig og enkelt klimatiltak. Men Norge mangler både mål og midler for å ta vare på og restaurere naturlige karbonlagre i havet her hos oss, som for eksempel tareskoger, sier Andaur.

Global plastavtale - Norge må sørge for fortgang

For få bukt med plastforsøpling nevner Havpanelets flere tiltak. En må utvikle levedyktige og bærekraftige alternativer til plast, for eksempel av biologisk nedbrytbare materialer, slik at vi kan fase ut unødvendig plast.

– Dersom vi skal lykkes med arbeidet som rapporten skisserer for å stanse plastforurensingen av havet, trenger vi en rettslig bindende og tydelig global avtale. Norske myndigheter må sørge for fortgang i dette arbeidet og ta globale initiativer i året som kommer for å mobilisere politisk støtte, sier Andaur.