Dette innlegget sto på trykk i Fiskeribladet Fiskaren fredag 27. mars.
Norge har verdens nest lengste kystlinje. Vi har fjorder, øyer og sund som snirkler seg langs det langstrakte landet vårt. Fra Lindesnes i sør og til Svalbard i nord. Et vakkert land. Et hav-land som inneholder både livgivende korallrev, frodige tareskoger, verdens største torskestamme og sjøfuglkolonier i verdensklasse. Men dessverre også plastsøppel. Store mengder plastsøppel. Både over og under vann. I kriker og kroker langs strendene og på svaberg. Ute i skogen og i bybildet. Plast finnes nær sagt over alt. Omfanget er stort, og plasten påfører også stor skade på dyreliv. Alt fra de minste mikroskopiske plankton og til de største av dyrene våre – nemlig hvalene – blir påvirket av plastsøppelet. Det gjør vi mennesker også.
For å komme problemet til livs trengs det en strategi. En strategi som må vise både hvordan vi skal stanse ny plast fra å havne i havet, og hvordan vi skal rydde opp så mye som mulig av det som er der ute. Strategien må med andre ord være «helhetlig» som det så fint heter. Og ganske så passende bestemte nettopp stortinget å få plass dette – en helhetlig strategi mot marin forsøpling innen 2020.
Men dessverre glimrer denne strategien ennå med sitt fravær, og det er få svar å få fra både departementer og direktorater om hvor i løypa arbeidet med denne er. Så da passer det vel å spørre klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn her: Hvor blir det av den helhetlige strategien mot marin forsøpling? Den som stortinget bestemte i Avfallsmeldingen i 2018 at skulle være på plass i løpet av 2020? Og hva vil inkluderes i denne strategien når den først kommer?