Havnasjon uten plan mot plastforsøpling

Vi nordmenn slår oss ofte på brystet og kaller oss selv verdens beste havnasjon. Det er ikke så langt fra sannheten, men det sier vel egentlig mer om andre nasjoner enn det sier om oss selv. Vi har jo ikke engang en nasjonal plan mot marin forsøpling.

Publisert 27. mars 2020

Dette innlegget sto på trykk i Fiskeribladet Fiskaren fredag 27. mars.

Norge har verdens nest lengste kystlinje. Vi har fjorder, øyer og sund som snirkler seg langs det langstrakte landet vårt. Fra Lindesnes i sør og til Svalbard i nord. Et vakkert land. Et hav-land som inneholder både livgivende korallrev, frodige tareskoger, verdens største torskestamme og sjøfuglkolonier i verdensklasse. Men dessverre også plastsøppel. Store mengder plastsøppel. Både over og under vann. I kriker og kroker langs strendene og på svaberg. Ute i skogen og i bybildet. Plast finnes nær sagt over alt. Omfanget er stort, og plasten påfører også stor skade på dyreliv. Alt fra de minste mikroskopiske plankton og til de største av dyrene våre – nemlig hvalene – blir påvirket av plastsøppelet. Det gjør vi mennesker også.

For å komme problemet til livs trengs det en strategi. En strategi som må vise både hvordan vi skal stanse ny plast fra å havne i havet, og hvordan vi skal rydde opp så mye som mulig av det som er der ute. Strategien må med andre ord være «helhetlig» som det så fint heter. Og ganske så passende bestemte nettopp stortinget å få plass dette – en helhetlig strategi mot marin forsøpling innen 2020.

Men dessverre glimrer denne strategien ennå med sitt fravær, og det er få svar å få fra både departementer og direktorater om hvor i løypa arbeidet med denne er. Så da passer det vel å spørre klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn her: Hvor blir det av den helhetlige strategien mot marin forsøpling? Den som stortinget bestemte i Avfallsmeldingen i 2018 at skulle være på plass i løpet av 2020? Og hva vil inkluderes i denne strategien når den først kommer?

Vi i WWF har mange forslag. For det første er det på høy tid å få på plass et fullverdig produsentansvar for alle som setter plast ut på markedet i Norge. Det betyr at plastprodusenter og importører av plast må ta ansvaret for plasten fra start til slutt: fra produksjon og utvinning til avfallshåndtering og resirkulering. Vi må også kvitte oss med mye av den unødvendige bruk-og-kast-plasten samfunnet flyter over med i dag. Da blir det viktig å gjøre produksjon av ny jomfruelig plast dyrere. Sett på en miljøavgift, og krev at produsentene i langt større grad må designe den nye plasten med tanke på økt ombruk og materialgjenvinning. I tillegg må standardisere mye mer den plasten som settes ut på markedet i første omgang, og produsentene må selv får ansvaret for å samle inn igjen plasten etter endt bruk. Med andre ord; få på plass flere panteordninger. Garn, fiskeliner, teiner og tauverk burde være blant de første produktene som får egne returordninger som gir klingende mynt tilbake i kassa for flinke fiskere som sender plasten i retur. Vi har nemlig ingen plast å miste. Havet vil i alle fall ikke ha den.

Det er også på høy tid å forby en rekke plastprodukter som i dag enkelt kan erstattes med andre materialer, eller aller helst med egne ombruksløsninger. Ingen trenger nemlig engangsbestikk, engangstallerkener, rørepinner eller engangssugerør i plast. Jeg vet at dette er på trappene. Jeg sitter jo blant annet selv i arbeidsgruppen nedsatt fra Klima- og miljødepartementet som ser på hvordan EUs lovverk for engangsplast også kan implementeres i Norge.

Teksten fortsetter under bildet.

Det trengs en helhetlig strategi mot marin forsøpling. Havnasjonen Norge og vårt fantastiske dyreliv har ikke råd til å vente.

Foto: Fredrik Myhre/ WWF Verdens naturfond

Og når vi først har utfordret klima- og miljøministeren her i innlegget, så er det vel greit å trekke frem behovet for å få på plass godkjente avfallsplaner for alle norske havner også. Det vil jo være vanskelig å holde oversikt over hvilke tiltak som gjennomføres og ikke for den enkelte havn dersom dette mangler. Etterslepet i dag er allerede stort. Og det bør komme på plass en ordlyd i disse avfallsplanene slik at den søpla som ligger på utsiden av kaikanten også blir en del av planene, fordi forsøplingen av havbunnen i disse områdene er stor. Det blir viktig at avfallshåndteringen i havnene dimensjoneres riktig, slik at de som bruker havna har et godt sted å gjøre av det ulike avfallet som kommer på land. Med andre ord; fiskerne bør få både et sted å gjøre av den plasten de tok med seg ut selv og den plasten de skulle ha fått i tillegg i fiskeredskapene sine i sin jakt på havets virkelige gull – nemlig sjømaten.

Også er det jo ikke bare fiskerne som bruker havet og havnene. Det gjør jo også Ola og Kari Nordmann. Spesielt med sine fritidsbåter, hele 950 000 stykker her i landet. Tiden er overmoden for at klima- og miljøministeren gjør det obligatorisk for alle som eier en slik båt å registrere den. Det støttes av politiet, av båtforeninger, av avfallsbransjen, av forsikringsbransjen og av alle miljøorganisasjoner. For en fantastisk lavthengende frukt å plukke, som samtidig gjør at færre fritidsbåter havner på avveie ut i naturen og ender sine dager i et bortgjemt siv eller på en mudderdekt havbunn.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; vi har ingen plast å miste! Vi må ta bedre vare på den plasten vi produserer i dag og vi må sørge for at den ikke kommer på avveie ut i naturen. Til det trengs en helhetlig strategi mot marin forsøpling. Havnasjonen Norge og vårt fantastiske dyreliv har ikke råd til å vente. Og med et godt stykke arbeid her, kunne strategien bli et eksempel til etterfølgelse for resten av verden. Da hadde vi vært litt nærmere en sannhet om verdens beste havnasjon også.

Skrevet av: