Kampen om iskantsonen

Iskantsonen er området der åpent hav møter den arktiske havisen. I mer enn tre millioner år har iskantsonen vært hjem for et unikt mangfold av liv som plankton, fisk, isbjørn, fugl, sel og hval.

Nå er iskantsonen et av de marine områdene i verden som er mest truet av klimaendringer. Og det yrende dyre- og plantelivet her er spesielt sårbart overfor olje- og gassvirksomhet.

Våren 2020 fikk Norge en ny forvaltningsplan for Barentshavet. Selv om Regjeringsplattformen slår fast at forvaltningsplanen skal ta hensyn til forskernes anbefalinger om hvor iskanten skal gå, og at området skal vernes fra oljevirksomhet, utelater den nye forvaltningsplanen 96.000 kvadratkilometer fra naturområdet iskantsonen. Det er et areal på størrelse med alle østlandsfylkene eller to Danmark.

WWF Verdens naturfond mener at den nye forvaltningsplanen bryter med norsk tradisjon for kunnskapsbasert havforvaltning, og at regjeringen svikter det enestående livet i Arktis.

Iskanten vil med dette fortsette å gå omtrent der har gått siden 2011, men det som er nytt er at det strider direkte med godt forankrede miljøfaglige anbefalinger.

Forskerne er klare på hvor naturområdet iskantsonen faktisk er. De miljøfaglige rådene fra Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet er at iskantsonene er området med 0.5 prosent isfrekvens.

Isfrekvens handler om sannsynligheten for hvor mye havis det er i et gitt område i april, den tiden på året da utbredelsen av isen er på sitt største. Havekspertenes anbefaling om at grensen bør defineres på 0,5 prosent isfrekvens er basert på målinger over de siste 30 årene.

Ifølge forskerne dekker iskantsonen et område på drøyt 112.000 kvadratkilometer sør for det som var politisk iskantgrense. Utvidelsen regjeringen foreslo var snaut 16.000 kvadratkilometer.

Det betyr at den politisk definerte iskantsonen beskytter bare 14 prosent av det området forskerne har pekt på. Forskjellen er på over 96.000 kvadratkilometer.

WWF mener naturområder må defineres der naturen faktisk er, og at det er galt å åpne for oljeboring og industriell aktivitet i det som er et av verdens foreløpig reneste og mest produktive havområde.

Regjeringen velger oljeboring fremfor natur i en tid hvor verden skal over på fornybar energi og vi er vitne til en natur- og klimakrise.

WWF ser den politisk definerte iskantsonen som et brudd med føre-var-prinsippet, med kunnskapsbasert havforvaltning og med ansvarlig klimapolitkk - alt for å omgå aktive og potensielt nye oljelisenser.

Oljeboring i et av verdens foreløpig reneste og viktigste havområder setter Norge i et dårlig lys internasjonalt. Og det er et tydelig eksempel på klimarisiko fordi investeringer i Arktis vil slite med lønnsomhet, uansett oljepris.

Klimaendringene skjer omtrent dobbelt så raskt i Arktis som på resten av kloden. Det går hardt utover matforsyningen til mange arter, når havisen smelter og forsvinner over tid og havet forsures som følge av klimautslipp.

Det er mye som står på spill når det gjelder hvor langt nord industriell aktivitet skal tillates i Barentshavet. Oljeboring har ikke bare store konsekvenser for verdens klima – det kan også være svært ødeleggende for det sårbare naturmangfoldet i Arktis.

I debattene om hvor grensene skal gå, er det lett å glemme hva dette egentlig handler om: De store og små dyreartene som lever i iskantsonen og de fornybare fiskeressursene.

For artene som lever her finnes det ingen andre steder å bo på kloden. Forsvinner de, vil det påvirke oss alle.

Iskantsonen er en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav. Dette er det viktigste området for liv i Arktis. Det er her vi finner Arktis' biologiske motor.

Når dagene blir lengre om våren og sommeren, skjer det en intens oppblomstring av plante- og dyreplankton ved iskanten. Isalger og planteplankton som formerer seg i vårlyset gir grunnlag for mengder av dyreplankton som livnærer seg på disse. Med oppblomstringen av dyreplankton, dukker det opp et bredt spekter av arter som samler seg for å finne mat.

Derfor har dette området en utpreget høy økologisk sårbarhet når det gjelder smelting av havis, surere hav og påvirkning fra industriell aktivitet. Noen av artene som er aller mest sårbare for disse endringene, er også de som er viktigst for økosystemet. Som hoppekreps, ismåken og de store hvalene.

Hoppekreps utgjør en betydelig andel av dyreplanktonet ved iskanten. Den totale vekten av hoppekrepsbestandene ved iskanten er høyere enn vekten av alle andre havlevende dyr i økosystemet.

Hoppekrepsen er mindre enn én centimeter lang, men hoppekreps-bestanden utgjør en viktig del av matkjeden i det høye Arktis, hvor fettenergi betyr overlevelse. Uten fete hoppekreps er det mindre energi å overføre oppover i næringskjeden til fisk, fugl, hval, sel, isbjørn og mennesker.

Nyere forskning viser at selv små oljeutslipp kan få enorme økologiske konsekvenser for økosystemene i Arktis, på grunn av den negative innvirkningen slike utslipp har på hoppekreps.

Ismåken er en helt unik art, som kun finnes i høyarktiske strøk. Utenom hekkesesongen lever den i områder langs iskanten, der den spiser fisk, krepsdyr og bløtdyr. Den lever i tillegg ofte tett på isbjørn og spiser rovdyrets matrester. Slik har ismåken en spesiell rolle i økosystemet. Jo mer av havisen som forsvinner som følge av klimaendringer, jo vanskeligere blir det for ismåken å finne mat.

Menneskelig aktivitet i polare strøk påvirker også ismåken negativt. Forskere er bekymret for at arten kan dø ut på lengre sikt, og man ser at færre ismåker vokser opp og at de lever kortere enn før. Situasjonen for ismåken viser hvor store konsekvenser klimaendringene har for sjøfugler i arktiske strøk.

Smeltende havis truer også de ishavhengige hvalene narhval, hvithval og grønlandshval. Med mindre havis og totalt isfrie somre vil ishvalene få merkbart mindre tilgang på nødvendig bytte med høyt fettinnhold. De vil ikke klare å skaffe så mye mat, fordi byttet deres ikke lenger vil være konsentrert langs iskanten i en så lang sesong.

Hvalen trues - i tillegg til klimaendringene - av menneskelig aktivitet som shipping, fiske og oljeutvinning. I områder som tidligere var fri for dette øker faren for forurensing. Også lydnivåene i verdenshavene øker på grunn av mer menneskelig aktivitet som shipping og seismikk. Dette skaper utfordringer for ishvalene som bruker sonar for å navigere, kommunisere og finne mat.

Stadig flere næringsinteresser ser muligheter i det at Arktis blir et mer tilgjengelig havområde når havisen forsvinner. Denne nye klimaopportunismen øker risikoen for de unike leveområdene i Arktis, som allerede er sterkt truet. De nye truslene er lokal forurensning, forstyrrelser og inntrengning i tidligere isolerte leveområder. Økonomiske og geopolitiske interesse for å utvinne mulige petroleumsressurser i Arktis er i vekst.

I et sårbart område er det særlig viktig med føre-var-prinsippet og en kunnskapsbasert tilnærming. Isområdene våre er planetens klimaanlegg, de regulerer temperaturen på kloden ved å reflektere sollyset. Når disse gradvis forsvinner, akselererer også oppvarmingen og både mennesker, natur og dyr får vanskeligheter med å tilpasse seg.

WWF vil verne det unike økosystemet på iskanten og krever at Norge etablerer store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.

Mens oljeindustrien argumenterer for en flytende grense og utvikling av fossil industri, kjemper WWF for store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.

• Norge skal opprette store marine verneområder i norsk Arktis, som en del av et større nettverk av marine verneområder i hele Arktis.
  
• De sårbare artene ved iskanten må beskyttes, slik at de best mulig kan tilpasse seg de enorme klimakonsekvensene som vi vet kommer - uten at truslene forbundet særlig med oljenæringen gjør vondt verre.
• Føre-var-prinsippet og en kunnskapsbasert tilnærming må bli gjeldende og legge begrensninger på aktivitetene i den sårbare iskantsonen. Dette må vedtas under revisjonen av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i 2020.
  
• Norge må slutte å lyse ut petroleumsblokker, eller vedta annen risikofylt aktivitet, i områder som er definert som særlig verdifulle og sårbare i de marine forvaltningsplanene.
• Det må legges til rette for fornybare næringer og energi i Arktis.

I og med at klimaendringene er den udiskutabelt største enkelttrusselen mot livet i Arktis, er det viktigste vi kan gjøre for å redde livet her å bremse disse endringene.

• Du kan bidra ved å stemme på politikere som tar klimatrusselen på alvor.
• Det er mange små og store grep vi som enkeltmennesker også kan gjøre for å leve mer klimavennlig. Dette kan være å fly mindre, spise mindre kjøtt og redusere forbruket.
• Du kan støtte WWFs arbeid for å beskytte det sårbare livet i Arktis og bremse klimaendringene ved å bli isbjørnfadder.