Iskantsonen er et av de marine områdene i verden som er mest truet av klimaendringer. Og det yrende naturmangfoldet her er spesielt sårbart overfor olje- og gassvirksomhet.
I 2020 skal regjeringen legge frem en oppdatert forvaltningsplan for Barentshavet. Regjeringsplattformen slår fast at forvaltningsplanen skal ta hensyn til forskernes anbefalinger om hvor iskanten skal gå, og at området skal vernes fra oljevirksomhet.
24. april 2020 presenterte regjeringen sitt forslag til ny forvaltningsplan. WWF Verdens naturfond mener regjeringen svikter livet i iskantsonen.
Faglig forum for norske havområder er instansen som gir de miljøfaglige innspillene til forvaltningsplanen. Faglig forum er en rådgivende gruppe som representerer 11 institusjoner i arbeidet med helhetlig og økosystembasert havforvaltning. Forumet har ansvar for å utarbeide det samlede faglige grunnlaget for oppdateringer og revideringer av forvaltningsplanene. Arbeidet gjøres i samarbeid med gruppen for overvåking av de marine økosystemene.
I sin rapport «Særlig verdifulle og sårbare områder» - et faggrunnlag for oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder i 2020 - tegner Faglig forum opp et kart hvor de anbefaler at iskanten går lenger sør enn i dag.
Imidlertid står det i rapporten at det er forskjellig syn på hvilken isfrekvens som skal legges til grunn.
Faglig forum er uenige om hvilken isfrekvens som skal ligge til grunn for avgrensing av iskantsonen.
Isfrekvens handler om sannsynligheten for hvor mye havis det er i et gitt område.
De to anbefalingene er svært forskjellige og spriker mellom 30 prosent og 0,5 prosent isfrekvens.
Målt i areal er forskjellen på anbefalingene enorm. Den tilsvarer et område nesten på størrelse med halve fastlands-Norge, over 150.000 kvadratkilometer.
Det fremkommer ikke hva kunnskapsgrunnlaget for uenigheten er.
Det står altså ingenting i anbefalingene som knytter dem direkte til den enorme mengden miljøfaglig kunnskap om iskantsonen.
WWF mener føre-var-prinsippet skal følges. Fordi iskantsonen er et naturområde mellom isfritt og isdekket hav tilsier miljøfaglig kunnskap at 0,5 prosent isfrekvens bør velges.
Det har avgjørende betydning for enorme mengder av liv i Arktis at vi har en bredere iskantsone.
Klimaendringene skjer omtrent dobbelt så raskt i Arktis som på resten av kloden. Det går hardt utover matforsyningen til mange arter, når havisen smelter og forsvinner over tid og havet forsures som følge av klimautslipp.
Det er mye som står på spill når det gjelder hvor langt nord industriell aktivitet skal tillates i Barentshavet. Oljeboring har ikke bare store konsekvenser for verdens klima – det kan også være svært ødeleggende for det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
I debattene om hvor grensene skal gå, er det lett å glemme hva dette egentlig handler om: De store og små dyreartene som lever i iskantsonen og de fornybare fiskeressursene.
For artene som lever her finnes det ingen andre steder å bo på kloden. Forsvinner de, vil det påvirke oss alle.
Dr. Peter Winsor, direktør i WWF Arctic Programme uttaler:
– Det arktiske havet er hjemsted for unikt biologisk mangfold som er ekstremt viktig for både økosystemer og mennesker, både i og utenfor Arktis. Risikoen forbundet med nye arktiske olje- og gassprosjekter er uakseptabelt høy og uforenlig med Parisavtalens forpliktelser. Myndigheter må vri dagens subsidier til olje- og gass over til utvikling av fornybar energi.
Iskantsonen er en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav. Dette er det viktigste området for liv i Arktis. Det er her vi finner Arktis' biologiske motor.
Når dagene blir lengre om våren og sommeren, skjer det en intens oppblomstring av plante- og dyreplankton ved iskanten. Isalger og planteplankton som formerer seg i vårlyset gir grunnlag for mengder av dyreplankton som livnærer seg på disse. Med oppblomstringen av dyreplankton, dukker det opp et bredt spekter av arter som samler seg for å finne mat.
Derfor har dette området en utpreget høy økologisk sårbarhet når det gjelder smelting av havis, surere hav og påvirkning fra industriell aktivitet. Noen av artene som er aller mest sårbare for disse endringene, er også de som er viktigst for økosystemet. Som hoppekreps, ismåken og de store hvalene.
Hoppekreps utgjør en betydelig andel av dyreplanktonet ved iskanten. Den totale vekten av hoppekrepsbestandene ved iskanten er høyere enn vekten av alle andre havlevende dyr i økosystemet.
Hoppekrepsen er mindre enn én centimeter lang, men hoppekreps-bestanden utgjør en viktig del av matkjeden i det høye Arktis, hvor fettenergi betyr overlevelse. Uten fete hoppekreps er det mindre energi å overføre oppover i næringskjeden til fisk, fugl, hval, sel, isbjørn og mennesker.
Nyere forskning viser at selv små oljeutslipp kan få enorme økologiske konsekvenser for økosystemene i Arktis, på grunn av den negative innvirkningen slike utslipp har på hoppekreps.
Ismåken er en helt unik art, som kun finnes i høyarktiske strøk. Utenom hekkesesongen lever den i områder langs iskanten, der den spiser fisk, krepsdyr og bløtdyr. Den lever i tillegg ofte tett på isbjørn og spiser rovdyrets matrester. Slik har ismåken en spesiell rolle i økosystemet. Jo mer av havisen som forsvinner som følge av klimaendringer, jo vanskeligere blir det for ismåken å finne mat.
Menneskelig aktivitet i polare strøk påvirker også ismåken negativt. Forskere er bekymret for at arten kan dø ut på lengre sikt, og man ser at færre ismåker vokser opp og at de lever kortere enn før. Situasjonen for ismåken viser hvor store konsekvenser klimaendringene har for sjøfugler i arktiske strøk.
Smeltende havis truer også de ishavhengige hvalene narhval, hvithval og grønlandshval. Med mindre havis og totalt isfrie somre vil ishvalene få merkbart mindre tilgang på nødvendig bytte med høyt fettinnhold. De vil ikke klare å skaffe så mye mat, fordi byttet deres ikke lenger vil være konsentrert langs iskanten i en så lang sesong.
Hvalen trues - i tillegg til klimaendringene - av menneskelig aktivitet som shipping, fiske og oljeutvinning. I områder som tidligere var fri for dette øker faren for forurensing. Også lydnivåene i verdenshavene øker på grunn av mer menneskelig aktivitet som shipping og seismikk. Dette skaper utfordringer for ishvalene som bruker sonar for å navigere, kommunisere og finne mat.
Stadig flere næringsinteresser ser muligheter i det at Arktis blir et mer tilgjengelig havområde når havisen forsvinner. Denne nye klimaopportunismen øker risikoen for de unike leveområdene i Arktis, som allerede er sterkt truet. De nye truslene er lokal forurensning, forstyrrelser og inntrengning i tidligere isolerte leveområder. Økonomiske og geopolitiske interesse for å utvinne mulige petroleumsressurser i Arktis er i vekst.
I et sårbart område er det særlig viktig med føre-var-prinsippet og en kunnskapsbasert tilnærming. Isområdene våre er planetens klimaanlegg, de regulerer temperaturen på kloden ved å reflektere sollyset. Når disse gradvis forsvinner, akselererer også oppvarmingen og både mennesker, natur og dyr får vanskeligheter med å tilpasse seg.
WWF vil verne det unike økosystemet på iskanten og krever at Norge etablerer store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
Mens oljeindustrien argumenterer for en flytende grense og utvikling av fossil industri, kjemper WWF for store marine verneområder – til beste for både klimaet på jorda og det sårbare naturmangfoldet i Arktis.
I og med at klimaendringene er den udiskutabelt største enkelttrusselen mot livet i Arktis, er det viktigste vi kan gjøre for å redde livet her å bremse disse endringene.
Stortinget har behandlet meldingen fra regjeringen om helhetlige forvaltningsplaner for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak. Stortingsflertallet stemte for for regjeringens forslag om en iskantsone definert som det området hvor det er 15 prosent sjanse for at det finnes havis i april måned. Med dette utelates 96.000 kvadratkilometer av naturområdet som forskerne definerer som iskantsonen.
Et flertall i Stortinget, bestående av H, FrP, V og KrF, ber regjeringen ved eventuelle grenseoverskridende funn, nord for områder der det i dag er åpnet for petroleumsvirksomhet, om å raskt vurdere hvordan man best ivaretar norske interesser, herunder behovet for å starte en åpningsprosess for relevante områder.
På den internasjonale havdagen, inngikk regjeringspartiene, Ap, Sp og Frp et forlik som holder fast på grensen som regjeringen foreslo 24. april. Med dette defineres iskantsonen politisk, til der det er 15 % sjanse for havis i april. Det er en grense som utelater 96.000 kvadratkilometer fra naturområdet forskerne definerer som iskantsonen.
Kampanjen #SaveTheIceEdge viser at det er et stort internasjonalt engasjement mot olje- og gassutvikling i iskantsonen. Verdenskjente navn som Jared Leto, Eva Joly og Børge Ousland deltok. På et døgn ble 5 millioner over hele verden gjort oppmerksom på kampen for iskantsonen.
Regjeringen legger frem Stortingsmeldingen “Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene Barentshavet og havområdene” som setter grensa for iskantsonen der det forekommer havis 15 prosent av dagene i april (15 prosent isfrekvens). Regjeringens forslag utelater 96.000 kvadratkilometer av iskantsonen som ifølge Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet utgjør området med 0.5 prosent isfrekvens.
Sammen med andre miljøorganisasjoner legger WWF frem vårt innspill til regjeringen om revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene.
Faglig Forum utgir rapporten Særlig verdifulle og sårbare områder, faggrunnlaget for revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder i 2020. I rapporten anbefaler fagekspertene en avgrensning av iskantsonen med kart og metodedefinisjon som trekker den lengre sør enn tidligere.
Granavolden-plattformen beskytter iskantsonen for petroleumsaktivitet.
Jeløya-plattformen beskytter iskantsonen for petroleumsaktivitet.
Olje- og energidepartementet lyser ut nye blokker i Arktis i 24. konsesjonsrunde.
WWFs iskantrapport (pdf) peker behov for beskyttelse fra petroleumsvirksomhet.
Regjeringen oppdaterer den marine forvaltningsplanen for Norskehavet, og kartfester iskantsonen (her kalt bare for «Havisen i Norskehavet», uten status som SVO) etter definisjonen som Stortinget ikke godkjente i 2015.
Representantforslag fra KrF om å opprette store marine verneområder i den norske delen av Arktis, med iskantsonen som en sentral del, blir nedstemt i Stortinget.
Stortinget behandler iskantmeldingen Meld. St. 20 (2014-2015), og velger å ikke flytte iskantsonen nordover.
Faglige instanser fraråder blokkutlysninger i iskantsonen. Høringsinnspillene fra Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet til 23. konsesjonsrunde påpeker at flere av blokkene utlyst i og ved iskantsonen.
I en pressemelding legger klima- og miljøminister Tine Sundtoft frem en oppdatert beregning av iskanten i forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Samme dag lyses det ut blokker rekordlangt nord i den 23. konsesjonsrunde.
Norsk Polarinstitutt presenterer en faglig definisjon av hva iskant og iskantsone er, i notatet «Iskant og iskantsone – fremstilling av iskantsonen som sårbart areal.»
Sundvolden-plattformen verner iskantsonen mot petroleumsvirksomhet.
Vern av iskantsonen mot petroleumsvirksomhet opphører. Iskantsonens beskyttelse mot oljeboring, som ble nedfelt i 2011 i forvaltningsplanen for Barentshavet opphører i forbindelse med ny stortingsperiode.
Startskuddet for kampen om definering av iskantsonen og hvorvidt det skal være oljeboring her. To ulike stortingsmeldinger legges frem med ulike avgrensninger for iskantsonen. Meld. St. 36 (2012-2013) og Meld. St. 41 (2012–2013).
Iskantsonen vernes mot petroleumsvirksomhet for første gang av Stortinget, i forvaltningsplanen for havmiljøet i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
